Debatt ● Svein Stølen
Vi må ta vår kunnskap i bruk og bruke den for Ukraina
Vi har en plikt som nasjon, som institusjon og som medmennesker til å bidra for å hjelpe Ukraina og dets institusjoner. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Tusen takk til alle som bidrar, skriver rektor ved UiO.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Tusen takk til Det Medisinske fakultet for at de etter Russlands uakseptable invasjon av Ukraina, raskt og effektivt omdisponerte 2 millioner tidligere bevilget til samarbeid med russiske forskere, og startet prosjektene som ble presentert under Helse for Ukraina i Aulaen på torsdag.
Prosjektene er relatert til barn i krig, psykisk helse, opprettholdelse av helsetilbudet lokalt, behandling av krigsskader og rehabilitering. Takk ikke minst til alle som viser solidaritet med Ukraina og det ukrainske folk; gjennom ord og gjennom handling.
Russlands helt uakseptable invasjon må fordømmes på det sterkeste, men ord er ikke nok. Vi har en plikt som nasjon, som institusjon og som medmennesker til å bidra; bidra til å lindre den smerten som nå oppleves på mange plan både i og utenfor Ukraina. Vi må allerede nå tenke gjenoppbygging av Ukraina og dets institusjoner.
Vi må ta vår kunnskap i bruk og bruke den for Ukraina.
Har vi gjort det? Gjør vi det? Vel … UiO etablerte raskt, etter invasjonen, studietilbud for at flyktninger skulle kunne fortsette sine studier i Norge. Korte studieprogram, engelskspråklige masterprogrammer, sommerkurs og norskkurs. Vi tilbød arbeidspraksis for ukrainske flyktninger. Vi satte av 10 millioner til å bidra til at forskere på flukt kan inkluderes i fagmiljøene ved UiO.
UiO er dessuten en av 10 partnere i et ambisiøst europeisk prosjekt for å hjelpe truede forskere på flukt, InSPIREurope. Gjennom dette har vi vært med på å sikre 25 millioner euro til en stipendordning for ukrainske forskere i eksil. UiO søkte gjennom denne ordningen i 2022 om midler for fem forskere. Vi fikk to.
Vi gjorde en del på institusjonsnivå. Andre må vurdere om vi gjorde nok. Om vi gjorde det vi kunne. Kraften vår er uansett universitetets folk, og våre forskere reagerte minst like hurtig.
Atle Grønn og hans kollegaer etablerte raskt et studietilbud i ukrainsk og viste med det verdien av en kunnskapens beredskap: Viktigheten av universitetet som institusjon i en krise.
Michael Gentile berørte oss alle da han reiste 5000 km og hentet familien til kollegaer på grensen til Ukraina. Dette er kun to eksempler. Men det er til gjengjeld to gode eksempler, i tillegg til de vi fikk presentert i aulaen i går.
Likevel er det nok en sannhet at det kom relativt få flyktninger til UiO. Hvorfor det?
Vel, det kom relativt få til Oslo. Kun en brøkdel av disse igjen var i riktig alder og med interesse for våre studietilbud. Kunne vi gjort mer? Ja, helt sikkert. Vi må alltid spørre om vi er fleksible nok, proaktive nok, løsningsorienterte nok.
Jeg tror og mener dessuten at dialogen med UDI kunne vært bedre. Vi må spørre oss hvorvidt flyktende unge mennesker ble geografisk plassert i Norge med utgangspunkt i deres personlige behov og interesse, eller mer tilfeldig.
Dette er viktig av minst to grunner: Enkeltmenneskets personlige utvikling, men òg verdien av kunnskap og utdannede mennesker for en nasjon den dagen nasjonen skal gjenoppbygges. Vi må søke å tilpasse oss den enkelte flyktning og student, men det handler altså om mer enn individet.
Vi ser det igjen og igjen. I Afghanistan, Ukraina, Gaza, Iran, Myanmar og i Etiopia. Krig og konflikter rammer en sivilbefolkning uten beskyttelse og de rammer befolkningenes viktigste og fornybare kraft; den kollektive hjernekraften. De rammer samfunnsinstitusjoner og infrastruktur som er viktig for den gjenoppbygningen av samfunnet som må komme.
Universiteter verden over — inkludert Universitetet i Oslo — har derfor gjentatte ganger protestert mot bombing og rasering av skoler og universiteter. Bygninger ødelegges, undervisning og forskning stopper opp, og gjenoppbygningen vanskeliggjøres. Europeiske læresteder bidrar nå til å minske de negative effektene gjennom ulike støttetiltak for ukrainske læresteder, akademikere og studenter. Det er viktig og riktig.
Jeg har møtt mine rektorkollegaer fra flere av Ukrainas sterke institusjoner ved flere anledninger: En gang på Zoom fra Kiev med flyalarmen ulende i bakgrunnen, andre ganger fysisk i Brussel, i Krakow, i Praha. Rektorenes energi og dedikasjon inspirerer. Bildene fra raserte bygninger skremmer. Evnen ukrainerne har til å holde undervisningen i gang imponerer.
Og er det én ting jeg kan formidle fra disse møtene, så er det at vi må huske at vi har våre ukrainske kollegaer som har «flyktet» fra krigen kun til låns. Vi må unngå at krigen etterfølges av hjerneflukt. Den må reduseres til et minimum. Vi må i stedet arbeide med et langsiktig perspektiv og et mål om å bidra gjenoppbygging av de institusjonene det ukrainske samfunnet vil være avhengig av — og da kan mennesker med kompetanse bli et knapphetsgode.
Noe kan vi gjøre, og gjør vi, nå. Mye må vi gjøre når Ukraina igjen er fritt. Vi må styrke og videreutvikle institusjonelle samarbeid, legge til rette og finansiere forsker-til-forsker- samarbeid, bidra til undervisning og studietilbud (fysisk og digitalt), bidra med administrativ kapasitet og kunnskap, bidra til en sterk og robust infrastruktur. Dette må vi gjøre bilateralt; nasjon til nasjon og institusjon til institusjon, men vi må også gjøre det i en større europeisk setting på tvers og med våre europeiske partnere.
Jeg er styreleder i The Guild of European Research Intensive Universities. Ukraina og gjenoppbygningen av Ukraina er et tema vi tar på stort alvor. Vi utveksler erfaringer og tenker fremover.
Regjeringen vil senere i høst fremme en egen stortingsmelding om Nansen-programmet for Ukraina, hvor det norske engasjementet i landet skal vurderes nærmere. Her bør forskning og høyere utdanning prioriteres tydelig. Og det må tenkes fremover i tid.
Krigen er på ingen måte over.
Vi må og skal fortsatt ta imot studenter, ta imot kollegaer, bidra til digital undervisning, bidra med IT-utstyr, bidra til at det etableres bånd med Ukraina og våre kollegaer der — i den grad det er mulig.
Hva er trusselen mot fortsatt innsats? Kanskje først og fremst oppmerksomhetsrommet? Faren for det som kan kalles likegyldighet — ikke ondt ment, men som resultat av alt som skjer med stor fart og mye medieoppmerksomhet.
Det er fristende å se tilbake i tid, til desember 1986. Da mottok Elie Wiesel Nobels Fredspris nettopp fra Aulaens historisk viktige scene.
«Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet», er hans mest berømte sitat. Vi må til tross for alt som skjer i verden vise det motsatte av likegyldighet. Vi må vise kjærlighet, støtte, sympati og vi må handle; hver eneste dag. Til Ukraina igjen er fritt.
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
Tusen takk til alle som bidrar. Stå på videre. Det er helt nødvendig.
