Hevder kvinner stenger hverandre ute

Et intervju i Universitetsavisa med forskeren Cecilie Hellestveit har hatt stor omløpshastighet de siste dagene. Her beskriver hun det hun mener er et mønster som utnyttes av kvinner, både i akademia, arbeidsliv og i oppvekstmiljøet.

«Kvinner vokter fellesskapet. De håndhever normene for hvem som er «innenfor» og «utenfor». Utestengning, utfrysing og sanksjon mot dem som snakker med «de utestengte» er klassiske virkemidler. De er ikke voldelige, men kan være nådeløse», sier Hellestveit.

Hun sier videre at jenter lærer tidlig hvor grensene går og at dette blir institusjonalisert i voksenlivet. «Gjennom invitasjonslister, redaksjonelle prioriteringer, konferansepaneler og stipendkomiteer. Alt uten at noen løfter stemmen.»

Og videre:

«Det jeg ser nå, er sosiale sanksjoner som rammer gjennom nettverk: hvem som inviteres, hvem som snakker med hvem, hvilke scener du får stå på — og hvem som tas i nåde hvis de ikke snakker med deg.»

På Facebook har Hellestveit fått støtte av jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg.

«(...) mange kvinner har en lang vei å gå. De spenner ben på andre kvinner på vei opp, de moraliserer og ser ned på egenart, blir spydige og ubehagelige og nedlatende. Og slik får kvinner — unge som eldre — gjerne et dårligere selvbilde enn menn.», skriver Høgberg på sin Facebook-side. 

8. mars

— «Hør på jentungen», var det noen som sa. Da var jeg 50

Konkurrenter

Verken Hellestveit eller Høgberg ønsket å kommentere ytterligere, men Line Joranger, professor ved Institutt for helse-sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge er langt på vei enig med dem.

— Dessverre lider akademia av en historie hvor kvinner har måttet kjempe med alle midler for å få en posisjon, og den kampen har tradisjonelt sett vært mot menn, sier Joranger.

— Så dukker det plutselig kvinner opp i denne konkurransen. Mennene som tidligere var enerådende i den akademiske kulturen, visste nok ikke helt hvordan de skulle håndtere kvinnene som kom inn. De ble av mange oppfattet som en unødvendig «byrde», en ekstra konkurrent. 

Kvinnene som kom inn, forstod fort at de måtte tilpasse seg den mannlige kulturen, please menn, forklarer Joranger.

— Flere adapterte den mannlige væremåten. De få kvinnene som fikk tilgang til akademia, begynte, noe paradoksalt, på samme måte som menn, å se kvinner som sine største fiende og konkurrent.

publiseringspoeng

Få kvinner på publiserings­toppen: — Det er jo ikke helt like­stilling i dette landet

Andre forbilder

Menn har tradisjon for å løfte hverandre opp, og lage veier i systemet, slik at de som er i bunn, får hjelp og støtte opp til titler og i stillinger, mener Joranger.

— Og man rekrutterer gjerne likeartede menn. Menn rekrutterer menn. Så har det skjedd noe i kulturen som ikke har vært helt sunt. Kvinner begynte å rekruttere og selektere på samme måte som menn, da de endelig kom i posisjon. Flere har foretrukket menn som sine nærmeste medarbeidere, fordi det kanskje har føltes tryggere enn å ha en kvinne ved sin side.

— Nå har jo menn fått mye — sikkert rettmessig — kritikk for å jobbe på denne måten. Gutteklubben Grei og så videre. Er det da riktig at at kvinner skal gå i den samme fella?

— Nei, det er det ikke. Men når kvinner har så få forbilder må de se et annet sted. Og da ser de inn på det som har vært, som er det makt- og strategispillet mennene har spilt. Det kan være så enkelt og banalt som det.

— Har bildet likevel endret seg nå som vi er i 2025?

 — Ja, det har utjevnet seg litt. Det er flere kvinner i sentrale roller og det er mange som støtter hverandre. Men livet i akademia er et maktspill på mange måter, og selv om noe har blitt utjevnet, tror jeg vi har litt å gå på når det gjelder transparens. En større åpenhet om hva som egentlig skjer. Om utvelgelser, posisjoner, hvem som får stipendiatene, hvem som får lederstillingene og hvem som blir utvalgt til hva. Jo mer vi snakker åpent om dette, jo mer får vi luftet ut.

I dag tror Joranger mange kvinner rekrutterer annerledes. 

— De har blitt tryggere i sin akademiske rolle og i den akademiske kulturen. Mange bidrar nå til å bygge kvinnefremmende strukturer og kultur. De har oppdaget at det å ekskludere kvinner ikke gagnet verken dem selv eller sine akademiske søstre, sier hun.

Akademia og kjønn

Kvinnekulturen i akademia er problemet, ikke Gutteklubben Grei, mener jussprofessor

Kompleks sosialisering

— Dette er ikke mitt bord, svarer May-Britt Moser når Khrono kontakter henne med spørsmål om hva hun tenker om Hellestveits og Høgbergs uttalelser.

— Om noe så ønsker jeg å uttale meg om forskning på hjernen, som er mitt fagfelt, og ikke synse noe om temaer jeg ikke er skolert i. Her står Hellestveit og andre sine studier og ideer langt sterkere enn mine, understreker nobelprisvinneren i medisin fra 2014.

Moser, som til daglig er professor i nevrovitenskap ved NTNU, har likevel litt å melde. Hun mener at spørsmålet om hvem som sosialiserer med hvem i et samfunn, og hvordan denne sosialiseringen skjer, er stort og komplekst.

— Vi har alle erfart at det noen ganger kan være smertefullt og ødeleggende — uavhengig av hvilken rolle man har og uavhengig av rollen til den som utøver sosialiseringen, sier Moser, som også er psykolog.

— Spesielt når forakt og avsky brukes som virkemidler, skaper det skam hos mottakeren, og det er en veldig vond følelse å bære på. Ofte har ikke «sosialisereren» noen rett til å utøve denne påvirkningen, men gjør det likevel, fortsetter hun.

Moser er klar på at hun mener mennesker som individer, uavhengig av kjønn, har et ansvar for å se og respektere hverandre, samt å løfte den som vil la seg løfte.

— I hvert fall ønsker jeg å være et slikt individ selv, og jeg kjenner mange som deler det ønsket, sier hun til slutt.

kjønn og akademia

Husebekk om kvinnekultur: — Kjenner meg ikke helt igjen

Døråpnere

Historiker og nestleder i Forskerforbundet Hilde Gunn Slottemo er ikke enig med Hellestveit og Høgberg. 

— Min personlige erfaring er at jeg opplever at det er store forskjeller innenfor gruppen menn og innenfor gruppen kvinnfolk.

— Jeg har opplevd menn som har vært døråpnere for meg i akademia og opptrådt skikkelig realt. Og jeg har opplevd det motsatte med menn. Jeg har opplevd begge deler også med kvinner. Det blir litt for enkelt å snakke om at menn er slik og kvinner er sånn. Da kan vi lett overså variasjon og mangfold internt i gruppene, altså internt blant menn og internt blant kvinnfolk.

Språkviteren og forfatteren Helene Uri har mange års fartstid i akademia, nærmere bestemt Universitetet i Oslo. Hun er heller ikke enig om utspillet i Universitetsavisa.

— Hva gjelder utestenging, utfrysing og andre sanksjoner, er det etter min mening nokså kjønnsnøytralt.

Uri sier hun har begrenset tro på forenklinger som «kvinne er kvinne verst.»

— Det vi vet om maktstrukturer og kjønn i er i alle fall blant annet at menn i mange situasjoner har en tendens til å velge andre menn, mens kvinner og menn i tilsvarende posisjoner velger både kvinner og menn, sier Helene Uri.

Debatt ● vibeke ottesen

Kvinne er kvinne verst

Løfter hverandre

— Jeg vært lenge i akademia og gjenkjenner nok deler av argumentasjonen med ulike måter å jobbe med maktutøvelse på basert på kjønn jeg har møtt på min karrierevei.

Det sier Gunhild Birgitte Sætren, som er professor i psykologi ved Nord universitet.

— Det er mulig at kvinner kanskje i større grad opererer med utestenging og isolering som et ganske nådeløst virkemiddel, sier Sætren til Khrono, og legger til at dette også er noe hun kjenner igjen fra oppveksten.

— Ulike sosiale sanksjoner er nok noe som kan stemme å være kulturelt over generasjoner, sier professoren.

Men: Hun tror ikke at mennesker er født sånn.

— Jeg kjenner ikke til at det er biologiske ulikheter på dette feltet. Det at det er kulturelt lært også på tvers av landegrenser og generasjoner, får meg til å tenke at det kan være basert på kjønnsforskjeller og maktubalanse mellom kvinner og menn tradisjonelt sett i store deler av verden, sier Sætren.

Hun understreker at uheldig sosial kontroll kan forekomme uavhengig av kjønn, men legger samtidig til at det erfaringsmessig er noe som er mest synlig blant kvinner.

— Det finnes alle mulige mennesker i akademia, og jeg har også møtt menn som tilfeldigvis ikke har invitert til møter og middager hvor viktige avgjørelser tas. Så helt svart-hvitt er det kanskje ikke, sier Sætren.

— Jeg har møtt mange utrolig flotte kvinner, som heier på andre og løfter hverandre fram i akademia. Jeg har mye å takke disse for, avslutter hun.