Anti-universitet nå!

Storbritannia. Et annet universitet er mulig - i hvert fall i innstramningsrammede Storbritannia.

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

For noen uker siden deltok jeg i Antiuniversity Festival i London. Festivalen tilbyr arrangementer og kurs i en rekke temaer: veving, kunstig intelligens, samskriving på t-banen, windrush-generasjonen, film, musikk med mer. Festivalen vokser og har sine røtter i radikale og revolusjonære bevegelser både innenfor og utenfor akademia. Festivalens uttalte mål om å avinstitusjonalisere kunnskap og læring kan være et viktig bidrag i nyere diskusjoner om avkoloniseringen av høyere utdanning.

Anti-universitetet og liknende eksperimenter kan gi et fotfeste og være starten på en ny-gammel, alternativ vei.

Daniel Lees Fryer

I Shoreditch i London i 1967 startet en gruppe akademikere, kunstnere og aktivister Antiuniversity of London. Målet var å utfordre «the intellectual bankruptcy and spiritual emptiness of the educational establishment both in Britain and the rest of the Western World». Inspirert av Free University of New York, og med et tydelig «new left» og marxistisk preg, tilbød Antiuniversity of London kurs uten studiepoeng, karakter eller grad, åpne for alle interesserte, med ingen krav om forkunnskap og akademiske kvalifikasjoner. Den skulle bryte ned skillene mellom lærer og student, mellom skolen og samfunnet, og skape rom for diskusjon, (gjen)oppdagelse og åpenbaring. Kursene og møtene skulle være eksperimenterende og revolusjonære, om de tok for seg lydpoesi, kvinner og revolusjon, Black Power-bevegelsen, geriljakrig eller psykiatri. De ble ledet av kjente figurer og intellektuelle som C. L. R. James, Stuart Hall og Juliet Mitchell. Prosjektet varte i cirka ett år.

Spol fram noen tiår og ideen om anti-universitetet får nytt liv. Denne gangen, i 2015, står universitetets stadig økende akademiske og administrative hierarki, markedifisering og studieavgifter blant utfordringene. (Studieavgift varierer i Storbritannia, men mange studenter i England og Wales betaler nå ca. 100.000 kr i året.) I motsetning til sin forløper har dagens anti-universitet, Antiuniversity Now, ingen faste lokaler, ingen tilsatte eller semesterregistrerte studenter, og ingen ambisjoner om å bli institusjon. Den tar et eksplisitt «antikapitalistisk, anarkistisk, feministisk, antirasistisk, avkoloniserende, antifascistisk, queer, trans og sexarbeider-inklusiv» standpunkt. Målet er å tilby gratis, tilgjengelige og inkluderende arrangementer basert på ikke-hierarkiske, deltakende og demokratiske læringsformer. Arrangementene kan handle om hva som helst, og hvem som helst kan arrangere dem. Man trenger ikke være noen Stuart Hall eller Juliet Mitchell.

Antiuniversity Now holder arrangementer fortløpende, men de fleste aktivitetene skjer under den årlige Antiuniversity Festival. Årets festival, den femte siden 2015, gikk over en uke, fra 15. til 22. juni, med over 130 arrangementer på forskjellige steder i Storbritannia, hovedsakelig i London, men også lenger unna i Paris og i Boulder, Colorado. På disse arrangementene kunne man blant annet gå seg vilt på tur i Hackney, bygge egen FM-sender og lære seg queer-tango. Noen høydepunkter for meg inkluderte brødbaking løst inspirert av Pjotr Kropotkins Erobringen av brødet og en workshop og diskusjon om trening og bruk av egen stemme i talesyntese.

I de nyere diskusjonene om avkolonisering av høyere utdanning representerer anti-universitetet et forfriskende bidrag. Avinstitusjonalisering, altså i dette tilfellet å frigjøre kunnskap og læring fra en stadig ekskluderende og monopoliserende institusjon, handler om å se akademia både innenfra og utenfra. Anti-universitetet utfordrer dagens universiteter og høgskoler, og tilbyr et alternativt rom for å skape og dele kunnskap og erfaringer. Den er ikke bundet av akademias tradisjonelle og iboende konservative strukturer, eller av markedskrefter og et «behov» for å måle det som måles kan. Det overordnende målet med Antiuniversity Now er ikke å reformere akademia. Det er å lage nye, åpne, inkluderende kunnskapsarenaer, uavhengig av dagens høyere utdanningsinstitusjoner. Men anti-universitetets posisjon kan være med å påvirke akademias framtidige former, dets kunnskapssyn, tilgjengelighet og åpenhet.

Å avkolonisere høyere utdanning kan bety å avinstitusjonalisere den. Som Joseph Berke, en av anti-universitetets initiativtakere, skal ha skrevet i 1968: «Vi må ta et skritt utenfor [den strukturen vi kjenner] for å kunne se den. Men vi kan ikke ta et skritt hvis det ikke er noe sted å sette beinet». Anti-universitetet og liknende eksperimenter kan gi et fotfeste og være starten på en ny-gammel, alternativ vei.

Kilder:

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!
Powered by Labrador CMS