Egenrådig forskningspolitikk

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I årets statsbudsjett ble Forskningsrådets virksomhetsbudsjett kuttet med over 60 millioner. Kuttet skal bl.a. tas ut med «redusert rådgivings- og dialogverksemd overfor departementa og forskingsaktørane». Dessuten har rådet blitt bedt om å ikke opptre politisk, styret er redusert og mer av styringsansvaret er foreslått overført til Kunnskapsdepartementet. Alt dette er grep som reduserer rådets evne og rom til å opptre som uavhengig forskningspolitisk rådgiver. Det kunne ha gitt mening hvis vi hadde et alternativ. Men det har vi ikke.

Det kan derfor være grunn til å minne om hvorfor ting er som de er: Forskningsrådsreformen i 1993 endret ansvaret for forskningspolitisk rådgivning i Norge. Daværende forskningsminister Gudmund Hernes var opptatt av at rådgivningsfunksjonen skulle «beherske balansegangen mellom drøm og virkelighet». Derfor ble rådgivningsoppgaven lagt til en institusjon med budsjettansvar, nemlig Norges forskningsråd.

Men for at rådgivningen ikke skulle forsvinne i «nærsynte teknikaliteter», ble det satt noen klare forutsetninger: For det første måtte Forskningsrådet ha et bredt sammensatt hovedstyre med tilstrekkelig legitimitet og ekspertise til å fungere som regjeringens rådgiver. For det andre måtte Forskningsrådets administrasjon ha kompetanse og ressurser til å fungere som et godt sekretariat for styret, herunder utvikle et godt kunnskapsgrunnlag. For det tredje skulle regjeringen opptre koordinert som bestiller og mottaker av rådene, først og fremst gjennom et aktivt Regjeringens forskningsutvalg (RFU). Og for det fjerde skulle Kunnskapsdepartement være organisert og bemannet slik at det kunne fungere som et godt sekretariat for RFU og regjeringens samlede forskningspolitikk. Har vi glemt alt dette?

Det kan se slik ut. Steg for steg har skiftende regjeringer brutt med alle forutsetningene fra 1993: Regjeringens forskningsutvalg ble nedlagt i 2013. Dermed forsvant en etablert mekanisme for å drøfte forskningspolitikk på regjeringsnivå. To år tidligere ble Forskningsfondet nedlagt og midlene overført til en ordinær post. Den brukes mer til å fylle huller enn å finansiere satsinger på tvers av sektorer og departementer. Kunnskapsdepartementet organisert seg slik at styring av egen sektor overskygger rollen som koordinator for hele regjeringens forskningspolitikk. Innstrammingene overfor Forskningsrådet kommer på toppen av dette.

Derfor må statsrådens «ekstreme oppussing» omfatte en full gjenoppbygging av forskningspolitisk rådgivning i Norge. Vi trenger et bedre system for å gi råd, motta råd, følge opp råd og basere rådene på solid og oppdatert kunnskap. Og vi trenger å tenke nytt.

Norge er et av få europeiske land som ikke har et eget rådgivende organ for forskning og innovasjonspolitikk. Det er rart at et land som har adoptert det meste av ordninger fra EU og naboland er så restriktiv på akkurat dette feltet. Det er attpåtil snakk om tiltak som har minimale kostnader. Og det er rart at vi, som har skapt internasjonalt beste praksis med trepartssamarbeidet i arbeidslivet, har slik angst for dialog innenfor forskning, utdanning og innovasjon. Selv Finansdepartementet har etter mange års vegring gått med på å etablere et eksternt finanspolitisk råd. Riktignok med seg selv som sekretariat og befolket med velkjente økonomer. Men de har i hvert fall noen som ser dem i kortene. Et blikk utenfra kan komme godt med. Det bør også gjelde i forskningspolitikken.