Etter snart to år med pandemi, har norske universiteter nå et helt kull med ph.d.-stipendiater som har mistet dyrebar tid de mest sannsynlig ikke vil få igjen.
Med en ordning som ikke tar hensyn til unntakstilstand, og en utilgivelig arbeidsmengde, fortviler landets fremtidige forskere.
Torstein Olav Eriksen
Flere er bekymret for at en «koronagrad» vil ha en negativ påvirkning på resten av deres akademiske karriere.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Tall fra Forskningsrådetviser at det var 7 209 stipendiateransatt ved norske universiteter, høgskoler, helseforetak, i instituttsektoren eller som nærings-ph.d. i 2019. NTNU hadde flest stipendiatstillinger i 2019; nær en fjerdedel av stipendiatene var ved NTNU. Universitetet i Oslo hadde nest flest, fulgt av Universitetet i Bergen og Universitetet i Tromsø.
Nå ropes det varsko om stipendiaters psykiske helse, og om en stadig voksende ukultur som plasserer midlertidige ansatte lavest på den akademiske rangstigen. Men hvor mye skyld kan en egentlig legge på en pandemi? Bidro den alene til den problematikken vi nå er vitne til, eller gjorde den allerede eksisterende problemer umulig å overse?
I denne saken vil du møte Vilde, Andrea, Ingvild, Adrian og Solveig. De har alle forskjellige opplevelser av, og egne erfaringer om det å være doktorgradsstipendiat under en pandemi. Men de er alle enige om en ting: Noe må endres.
Hjemmekontoret
To måneder inn i prosjektarbeidet, var Vilde Johannessen på vei til å bli utbrent. Den ellers så tilpasningsdyktige og optimistiske psykologistudenten, ble ansatt som stipendiat ved Psykologisk Institutt ved NTNU februar 2021. Da universitetet stengte dørene, og hun som fersk stipendiat havnet på hjemmekontor, slet hun med å skille mellom arbeidsdag og hverdag.
– Det hadde mye å gjøre med at jeg jobbet altfor lenge, tok med meg ting hjem og jobbet kveld og helg, og ikke slappet ordentlig av, forteller hun.
Johannesen gikk fra en hverdag omringet av fagsterke kolleger, som gjerne diskuterte nye datasett eller prosjektgrupper, til digitale møter og e-poster. Kaffesamtalene som oppsto naturlig i et arbeidsmiljø, og som kunne svare på spontane spørsmål, forsvant.
– Det er jo noen som har stortrivdes med denne ordningen; Endelig får de konsentrert seg utelukkende om jobben! Men jeg er egentlig en naturlig ekstrovert, og fungerer best når jeg får diskutert med andre, sier hun
– De aller fleste ph.d.-er takker ja til en stilling fordi de er motivert og virkelig brenner for sitt fagfelt. Når en har et slikt engasjement, skjønner man jo hvorfor folk jobber 10–12 timer daglig.
Vilde Johannessen roser veilederen sin. Flere andre stipendiater hun har snakket med, har ikke vært like heldige der, forteller hun.Torstein Olav Eriksen
Informasjon som før var lett tilgjengelig, ble tidkrevende å spore opp. En allerede travel og krevende arbeidsdag, kunne fort forsvinne i administrativt arbeid og e-poster.
– Om du skulle havne i en krevende periode, har du ingen å dele frustrasjonen med om du sitter alene på hjemmekontor, sier hun.
– Av og til trenger man noen som minner deg på at det går bra, og at du ikke må jobbe deg i hjel.
For Vilde ble løsningen å søkte hjelp for å få sunnere arbeidsrutiner, og å unngå å bli utbrent. Med sin bakgrunn i arbeids- og organisasjonspsykologi, visste hun hvor viktig det var å få på plass sunne arbeidsrutiner så fort som mulig. En av veilederne tilknyttet prosjektgruppa var også viktig for trivselen, forteller hun.
– Jeg er en av de heldige der. Min hovedveileder er veldig flink til å følge opp både faglig og psykisk. Hun passer på at jeg ikke sier ja til for mye, og forsikrer seg om at jeg klarer gjennomføre det jeg skal innen de fristene som er satt.
Dårlig ut fra start
Andrea Vik fikk to uker på kontoret som stipendiat ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. De neste fem månedene hadde hun så å si ingen kontakt med instituttet eller arbeidsstedet, og forskergruppen møttes ikke.
– Jeg fikk egentlig ganske panikk.
Stipendiat ved NTNU, Andrea Vik, fikk ikke den starten hun så for seg.Privat
Da hun ble ansatt ved universitetet, var det også Viks første møte med både arbeidsgiver og Trondheim som by. Hun kom flyttende fra studier i utlandet, og endte opp med å dra hjem til familien på Østlandet. Selv om hun hadde jevnlige møter med veilederen digitalt, var alle sjanser til å etablere et godt nettverk i starten borte.
– Nettverksbygging er ganske essensielt i akademia, særlig internasjonalt. Jeg var i en veldig privilegert posisjon ettersom jeg hadde master fra utlandet, og dermed hadde etablert et lite nettverk da. Men det er klart det ikke ble den starten jeg så for meg, sier Vik.
Instituttet hun er ansatt på, er et av de større instituttene ved NTNU. Hun mener hvor en blir ansatt på universitetet, også har noe å si om hvilke tiltak en får tilbud om eller har mulighet til å gjennomføre.
– Mitt kontor under den andre nedstengingen var hybelen på 23 m², og «skrivebordet» ble et respatexbord fra 60-tallet. Når man sitter 40 timer i uka med slike forhold er det ikke ideelt verken psykisk eller fysisk.
Instituttet åpnet opp for at de som hadde dårlige forhold på hjemmekontor, kunne søke om å få fritak noen dager i uka, et tilbud hun er glad for ble iverksatt.
– Jeg tror jeg hadde 2–3 dager hvor jeg kunne dra inn på jobb, og det utgjorde en enorm forskjell, forteller Vik.
– Det er vanskelig å se om jobben er spennende når du sitter krokrygga over pc'en hjemme. Jeg klarte ikke å skille mellom om det er jobben eller korona jeg misliker og mistrives med.
Den uvanlige oppstarten gjorde også at det tidlig ble tydelig for henne at hun trengte mer forskningstid. Tilbudet om å søke om forlengelse kom, men hun ble usikker på om hun kunne søke. Det var jo internasjonale stipendiater som hadde hatt det mye verre enn henne, tenkte hun. Kravene virket også veldig høye, og Vik forteller hun opplevde at selve søkeprosessen også var frustrerende..
– Det var litt utydelig fra NTNU/ISS sin side hva man kunne begrunne med og hvor lang forlengelse man kunne få. Ja, jeg hadde begynt på en klønete tid, og vært «innestengt» hjemme – men var det nok?
Der det vanligvis ville vært fullt av studenter som går til og fra forelesninger, er gangene ved NTNU Dragvoll tomme. Et fåtall ansatte har lov til å være på campus.Torstein Olav Eriksen
Behovet for en forskrift
7. desember 2020 publiserteStipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) sin rapport om korona-relaterte forsinkelser og muligheter for kompensasjon. Av de 790 som deltok i studien er 99 prosent enten postdoktorer eller stipendiater, og derfor bundet av en tidsbegrenset finansiering. Rapporten viser at 84 prosent av de som svarte har opplevd forsinkelser.
Samtidig var det mange respondenter som opplever dårlig kommunikasjon rundt forlengelse, slik som Andrea Vik. Selv om hun til slutt fikk innvilget ekstra tid, opplevde hun søknadsprosessen som rotete. For hva skyldes egentlig pandemien og ikke?
Ingvild Mageli, doktorgradsstipendiat ved UiT og tidligere styremedlem i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) forteller at de lenge har prøvd å presse fram en nasjonal ordning for stipendiatene når det gjelder forsinkelser. Nettopp for å unngå situasjoner som den Andrea beskriver, hvor en ikke er sikker på om en har rett på forlengelse eller ikke.
—Det er viktig å få på plass en forskrift for generell utvidelse som kan ligge i bunn, og så får individuelle behov komme utover det, sier Mageli
Hun mener problemet er at slike søknader ofte avgjøres lokalt. Ved Universitetet i Tromsø opplever Mageli at hennes fakultet har tatt hensyn til deproblemene en ikke nødvendigvis kan dokumentere, men atikke alle følger det eksempelet.
—Følelsen av å være alene, frykten for å feile. Påkjenningene rundt hjemmekontor.
—Alt dette burde være like gyldige grunner som forsinkelser i feltarbeid. Mange opplever nok at de må de brette ut om problemene sine til de som bestemmerog det er ikke alle som føler seg komfortabel med det, sier Mageli
Arbeidsfordelingen burde også være fastsatt i større grad. Der noen slipper unna med et par forelesninger, opplever andre de må kjøre store seminarrekker eller har andre typer ansvar som går utoverforskningsarbeidet.Mageli sier det også finnes eksempler hvor noen får full uttelling på arbeidskrav, selv om de har samarbeidet med noen.
— Mitt institutt vil ikke fastsette, de har ønsker om og vil det skal være mer fleksibelt. Selv har jeg hatt seminarrekke og sammemattekurs to ganger.Mitt inntrykk er at noen nesten ikke underviser i det hele tatt, men at instituttet bruker dem til andre ting for å oppfylle kvoten for pliktarbeidet. Det kan være flere årsaker til dette, blant annet at mitt institutt primært vil ha all undervisning på norsk men ansetter mange som ikke behersker språket i tilstrekkelig grad til å undervise.
— Mange opplever nok at de må de brette ut om problemene sine til de som bestemmer og det er ikke alle som føler seg komfortabel med det, sier Ingvild MageliAudun Hetland
Flere av stipendiatene i denne saken opplyser at de kun har fått tilbud om å søke forlenget tid en gang. Mageli mener det også må komme frem at denne unntakstilstanden har vart lengre enn først antatt.
— Når lockdown ble lengre burde man også kunne søke flere ganger, sier Mageli.
— For å få en godkjent ph.d., måman som regel ha en artikkel publisert, og deandre må være publiserbart.Forsinkelser hos tidsskrifter kan også påvirke når en får godkjent graden. Det er også verdt å merke seg at antall stipendiater stiger hvert år, og det er bare naturlig at antall avlagte doktorgrader skal stige.
De som disputerte i første halvår av 2021 leverte avhandlingen sin 3-4 måneder tidligere, forteller Mageli.
— Når man da har så lite tid igjen før levering har man allerede en ganske klar oversikt over hvorvidt man kommer til å fullføre eller ei.De reelle konsekvensene av pandemien ser man først nå, og man ser nok ikke de riktige tallene før statistikken for 2022 kommer.
Stipendiat Solveig Bua Løken ved Naturhistorisk museum (NHM) i Oslo, sier at hun ikke har fått noen ytterligere informasjon enn den hun fikk i 2020 om utsettelse. Da hun søkte om utsettelse første gang, fikk hun sju uker.
– I søknaden min spurte jeg om utsettelse som pliktarbeid i tillegg (minst åtte måneder), fordi det virket oppnåelig å få innvilget i motsetning til mer forskningstid. Dette ble senere innvilget, men utenom «vanlig» søknadsgang.
Pliktarbeid er timer satt av til ulikt arbeid for museet, som undervisning, samlingsarbeid, formidling og komitéarbeid. Selv om hun trengte mer forskningstid, virket det lettere å få innvilget mer til pliktarbeid.
– Jeg liker jo å ha det ansvaret. Men det er rart at noe er mer oppnåelig enn det andre, Jeg trodde i hvert fall det var urealistisk å få innvilget mer tid.
Solveig Bua Løken mener det ikke har vært tydelig hva og hvor mye stipendiatene har hatt krav på under pandemien.Lene Neverdal
Lekte med tanken om å slutte
Løken deler kontor med Jesus Adrian Chimal-Ballesteros. Han er også stipendiat ved NHM, og kommer fra Mexico. Han er en av mange som ønsker å klatre opp den akademiske stigen, men innrømmer at de siste to årene har påvirket motivasjonen hans.
– Jeg hørte du vurderte å slutte?
– Det startet som en spøk, men nå vet jeg ærlig talt ikke. Samtidig kommer det jo ingenting godt ut av at jeg slutter. Jeg har blant annet ikke sett familien min på 2,5 år ettersom pandemien har gjort det vanskelig å reise, svarer Chimal-Ballesteros.
Dagen han fikk telefonen og tilbudet om stillingen som stipendiat ved NHM, anser han som en av de beste dagene i hans liv. Da pandemien traff i mars 2020, måtte alt av feltarbeid i utlandet legges på is. Ettersom hans prosjekt i stor grad er avhengig av feltarbeid, stoppet arbeidet mer eller mindre helt opp.
– Arbeidsoppgavene mine ble mer og mer monotone. Mer mot den delen av doktorgraden som jeg ikke er så interessert i. Jeg tror alle generelt har følt veldig på tapet av viktig forskningstid, og de mulighetene en har måttet sette på pause eller kutte helt. For min del ble jeg utbrent, og endte til slutt opp med å bli sykemeldt, sier han.
Et lyspunkt har vært fellesskapet stipendiatene imellom. Han forteller at de ved NHM nok har blitt mer sammensveiset gjennom pandemien, nettopp fordi alle er i samme situasjon.
– Alle kryper gjennom gjørma, og kjemper for å holde hodet over vannet. Det vi ofte snakker om, er tapet av lidenskapen en har for faget. Vi har alle gått fra å jobbe med forskning vi virkelig elsker, til å måtte finne løsninger som det ikke er lagt til rette for skal finnes. Det har nok vært vanskelig for alle.
Selv om han kan spøke med tankene om å droppe ut av ph.d-løpet, forstår både Chimal-Ballesteros og kollega Solveig Bua Løken at flere sliter med å fullføre doktorgraden under pandemien.
– Jeg tror det oftest er ensomheten som treffer en, sier Løken
– Enten om det er faglig ensomhet eller fysisk og emosjonell ensomhet. Det blir for vanskelig, for stort. Uoppnåelig.
– Pandemien var nok dråpen som fikk begeret til å renne over for mange. Som ph.d. får en oppleve en del sider av akademia som ikke henger sammen med målet om fremtidsrettet forskning, legger Chimal-Ballesteros til.
Arian Chimal-Ballesteros ønsker å nå toppen av en akademisk karriere, men innrømmer at de siste to årene har vært demotiverende.Lene Neverdal
Sprekker i grunnmuren
Alle ph.d.-stipendiatene Khrono har snakket med er tydelige i sin tale. Det ligger mye prestisje i det å være akademiker, og når de kritiserer forholdene flere av de opplever, er det ikke fordi de ikke vet hvor mye jobb som kreves. Problemene ligger i alt rundt.
– Jeg har blitt veldig glad i Norge og vil gjerne fortsette å jobbe her. Sjansene for at det skjer derimot, er ikke store, sier Chimal-Ballesteros.
I sin podkast Forskerrådet, fortalte Akademiet for Yngre Forskere om midlertidigheten i akademia. I snitt får en akademiker fast jobb i en alder av 43 år. Det stadig økende kravet for å være attraktiv nok til en fast stilling, gjør at flere føler de setter resten av livet på vent.
– Du forventes å ha en postdok, men gjerne to eller tre. Desto flere, jo mer attraktiv er du. Du scorer enda flere poeng om du har utenlandsopphold. Måten akademia er bygd opp på, tvinger forskere til å kontinuerlig reetablere seg. Det er ikke bærekraftig.
Han påpeker også at mange av de problemene som nå kommer frem under pandemien, som regel lar seg løse. Manglende ressurser, nødløsninger og hjemmekontor har gjort problemene vanskelig å ignorere. Eller rettere sagt: det har tydeliggjort flere hull som må tettes igjen.
– Jeg tror ikke Universitetet i Oslo har gjort absolutt alt de kan for å skape gode løsninger for alle, innrømmer Chimal-Ballesteros.
Informasjonsflyten har vært dårlig. Både på informasjon til ferske stipendiater, og hva en har hatt krav på. I tillegg har stipendiatene også blitt ytterlige forsinket fordi universitetet ikke har de ressursene en trenger, og verden utenfor plutselig stoppet opp.
– Spesielt internasjonale ansatte føler at de mangler veldig mye informasjon om rettigheter og arbeidsforhold. Jeg tror det er dårlig kommunikasjon mellom de forskjellige enhetene, sier Løken
– Ingen gjorde oss klar over de rettighetene vi hadde som ph.d.-kandidater. Spesielt ikke de av oss som kom fra utlandet. Hadde det ikke vært for veilederne mine og Solveig, hadde jeg ikke visst at det å bli sykemeldt for utbrenthet var mulig. Jeg ville bare antatt at det ikke eksisterte slike ordninger, fordi det er ikke noe vi har i Mexico, legger Ballesteros til.
Lærer ved å feile
Også ved NTNU har stipendiatene følt at det har manglet helt elementær informasjon. Selv om det er systemer på plass for at dette skal gå relativt automatisk, opplevde stipendiatene at de ble overlatt mye til seg selv i starten. Det gjør også at tankene begynner å spinne, forteller Andrea Vik.
– Å kun ha et mål om å levere en avhandling om tre år er svært utfordrende. Som mennesker er det svært få av oss som kan motivere oss om en deadline som er om tre år.
— Plutselig er vi prosjektledere, noe i hvert fall jeg ikke har en utdannelse i og ikke vet mye om, og dette får jeg heller ikke opplæring i i min doktorgradutdannelse. Det betyr vi lærer ved å feile, som kan ta mye tid, som vi ikke har. Da ble det for meg ekstremt vanskelig å holde meg selv motivert, særlig da mange arenaer for tilbakemeldinger falt bort.
Før hun startet på doktorgraden, så hun for seg reising, konferanser og sommerskoler.
— Nå har alt det vært borte de siste to årene, og det er fortsatt usikkerhet rundt året som kommer. Du får ikke den gulroten om at dette er en spennende fase i livet hvor du møter spennende og brilliante mennesker.
– Du får ikke input på om prosjektet ditt er verdt å gjennomføre. Engasjerer dette egentlig noen? Elsker du dette emnet, og denne metoden, vil du kanskje klare deg på det alene. Men når mange av godene som stipendiat har falt bort er det vanskelig å overleve på kun indre motivasjon. Derfor er det nok også mange som har falt fra stipendiatstillingen. Da jeg selv vurderte å gi opp, var det fordi jeg følte jeg ikke var skapt for dette. Å være stipendiat under pandemien har vært og er veldig vanskelig, sier Andrea Vik.
Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.Lene Neverdal
Ønsker en forandring
Kan en doktorgrad utvides til fem år? Det er i hvert fall et av forslagene stipendiatene kommer med for å styrke doktorgraden som helhet.
– Systemet har ikke utviklet seg i det hele tatt, mens vitenskapen er ustoppelig i sin utvikling. Drysser du en pandemi over et rigid system som ikke tar høyde for utviklingen rundt det, får du en «shit-pile».
Han ler, men tar slettes ikke privilegiet han har som stipendiat for gitt. Det er mye stolthet i det å klare den største akademiske bragden en har, men det skal ikke gå på bekostning av liv og helse.
– Vi må lære oss å være altmuligmenn, ganske enkelt fordi det kreves mer av oss som forskere nå. I de mer krevende forskningsfeltene, må en kunne ganske mye utenom faget sitt for å i det hele tatt bedrive forskningen. Det tar ikke dagens doktorgrad høyde for, sier han.
Dagens stipendiater har en evig kamp mot klokka, mener han. Det ble enda tydeligere under pandemien, da resultater som vanligvis tok noen uker å få svar på, plutselig kunne ta 6 måneder. Det er ikke rom for unntakstilstander, eller forsinkelser.
– Om en får utsettelser eller ekstra tid er også veldig vilkårlig. Det må komme klare retningslinjer for det også, sier Chimal-Ballesteros.
Dette svarer universitetene
Svein Stølen, rektor ved UiO svarer følgende på Khronos henvendelser.
«UiO har gjennom hele pandemiperioden forsøkt å være oppmerksom på stipendiatenes situasjon, og jobbet for å ivareta dem godt, men vi kan alltid bli bedre. Vi er veldig glade for studien som nå er igangsatt i regi av Forskningsrådet for å undersøke virkningene av pandemien på forskningen. Stipendiatenes situasjon blir en viktig del av dette. Vi har et system for oppfølging av kandidatene som alltid gjelder og som setter forventninger til veiledning, medarbeidersamtaler, samt formell rapportering fra kandidater og veiledere for å avdekke utfordringer og avvik fra planer (semester 3 og 5). De ordinære kanalene for å varsle er også viktige, og de fremhever jeg når jeg ønsker nye internasjonalt ansatte velkommen til UiO.
Mer spesifikt knyttet til pandemien, så etablerte vi tidlig retningslinjer for forlengelser ved forsinkelse basert på individuell vurdering av hver enkelt søknad. Stipendiater ble prioritert for tilstedeværelse på kontoret, og vi har bidratt til at laboratoriearbeid har vært mulig nesten hele perioden. Jeg opplever også at fakultetene generelt, og spesielt under pandemien, er opptatt av arbeidsmiljø. Det er viktig at stipendiatene involveres og integreres godt i forskningsmiljøene, og så vil nok situasjonen fortone seg noe ulikt for ulike stipendiater. Pandemien har gjort oppfølgingen langt mer krevende selvsagt».
Tor Grande, Prorektor for forskning og utdanning ved NTNU:
«Pandemien har ført til utfordringer når det gjelder lærings- og arbeidsmiljøet. Derfor har NTNU hatt fokus på psykisk helse gjennom flere ulike tiltak som digitale møtearenaer, økt veileder kontakt og andre tiltak. Flere fakulteter har hatt spørreundersøkelser for å vite mer om stipendiatenes forhold for å kunne legge opp til egnede tiltak. NTNU har fokus på få raskt til en integrering av stipendiater i fagmiljøene for å bidra til et bedre psykososialt arbeidsmiljø. Dette har vist seg å være spesielt viktig under pandemien.
Jeg forstår godt den bekymringen mange stipendiater har under pandemien. Den største bekymringen i tilknytningen til pandemien er manglende grad av internasjonalisering pga. utfordringen med å reise. Dette er et internasjonalt fenomen som har rammet stipendiater verden over. Sammenlignet med mange andre land har vi i Norge i større grad hatt anledning til å holde campus åpen under de snart to årene pandemien har vart. Mange stipendiater ved NTNU har fått forlenget ansettelsesforhold på grunn av forsinkelser, som har gitt anledning og tid til å redusere konsekvensen av pandemien.Det er meget viktig å anerkjenne at pandemien har vært og er en belastning for våre stipendiater.
Når det er sagt så er et doktorgradsstudium krevende, det har det vært og det skal det også være. Det kontinuerlige arbeidet vi gjør hver eneste dag har som mål å legge til rette for at våre stipendiater får igjen for den innsatsen de legger ned og at de lykkes med å fullføre. Her vil det alltid være forbedringspunkter vi må ta tak i og dette har vært ekstra viktig nå under pandemien».
Nordland Fylkeskommune og Studentinord har inngått en avtale der videregåendeelver kan få plass i studenthybler. Det skriver Bodø Nu.
– Dette er et tiltak for å motvirke frafall og fremme trivsel, sier Lise Henriette Rånes (H), fylkesråd for utbygging og eiendom, i Nordland.
Bodø er byen i Nordland fylke som har flest videregående elever som bor på hybel. I tillegg har de høgest leiepriser.
– Dette tilbudet er hovedsakelig for elever på første trinn på videregående, sier Audun Bjølgerud i Studentinord.
Det er 30 av 1100 hybler som er satt av til elever ved videregående skole.
I år er det rekordmange som har søkt videregående skole i Bodø, på grunn av et stort kull 16-åringen. Samtidig klarer ikke Nord universitet å fylle studentboligene med studenter.
– Vi har færre søkere enn i tidligere år, så det står flere boliger ledig, sier leder for boligutleie i Studentinord, Monica Jotun, til Avisa Nordland.
Siv M. Gamlem, professor ved Høgskulen i Volda, er utnemnd til Honorary Fellow (æresforskar) ved forskingssenteret for vurdering og evaluering (AERC) på Universitetet i Melbourne. Det melder høgskulen på eigne nettsider.
Universitetet i Melbourne er rangert som eit av dei tjue beste i verda i ei fersk rangering (QS World University Rankings).
– Det var både gledeleg og litt overveldande å få vite at eg var tildelt denne æra. Eg er audmjuk og takksam – og svært glad for samarbeidet med dyktige forskarar ved AERC, seier Gamlem.
Professor Gamlem, som til dagleg forskar og underviser ved Institutt for pedagogikk og leier forskingsgruppa Læringsprosessar og vurderingshandlingar på HVO, forskar spesielt på tilbakemelding som fremjar læring, og korleis vurdering kan både støtte og hemje læring i skulen.
Om få uker skytes raketten Heimdall opp fra øyene Tarva utenfor Trøndelag. Dette blir først studentdrevne rakettoppskytning av en avansert rakett fra norsk jord. Det skriver Gauldalsposten.
Hastigheten blir på rundt 1.800 kilometer i timen. Raketten skal 5.500 meter til værs.
– Vi har lenge hatt en drøm om å kunne skyte opp fra norsk jord. Nå ligger alt til rette for at det kan skje, sier Joachim Schmidt, som er leder for NTNU-studentorganisasjonen Propulse, til Nordsec.
Også studenter fra Universitetet i Agder har noe å skyte opp, skriver NRK. De skal skyte opp en satelitt.
Satellitten er utstyrt med sensorer som skal måle akselerasjon, temperatur og luftfuktighet under oppskytingen. Målet er å teste teknologi og samle erfaring før en fremtidig satellitt skal i bane.
Universitetsstyret ved NMBU har ansatt Per Eirik Lund som ny universitetsdirektør, skriver de i en pressemelding.
– NMBU har et sterkt renommé nasjonalt og internasjonalt. Både bærekraftsprofilen og det tydelige studentfokuset motiverte meg til å søke. Jeg har fulgt NMBU fra sidelinjen over flere år, og er stolt og glad over at jeg nå får muligheten til å bidra til å videreutvikle organisasjonen videre i tett samspill med rektorat, tillitsvalgte og øvrig ledelse, sier Lund.
Lund kommer fra stillingen som direktør for administrative fellestjenester på USN, Tidligere har han vært personaldirektør, fakultetsdirektør og leder for rektors stab ved USN og tidligere Høgskolen i Vestfold.
– I prosessen har styret vært opptatt av å finne en samlende, tydelig og strategisk sterk leder med solid erfaring fra komplekse kunnskapsorganisasjoner. Vi mener å ha funnet den
rette personen til å lede NMBUs administrative virksomhet i en tid med både omstilling og store ambisjoner, sier styreleder Hanne Refsholt.
Universitetsdirektøren vil inngå i universitetets toppledelse og ha sekretariatsansvar for universitetsstyret. Den nye direktøren skal samarbeide tett med rektor for å iverksette og følge opp styrets vedtak.
Lund starter som universitetsdirektør den 1.november 2025.
UiT Norges arktiske universitet har deltatt på en vellykket oppskytning av en forskningsrakett. Det melder Vesterålen Online.
— Jeg er rett og slett fantastisk stolt av teamet mitt og samarbeidet med UiT. Til sammen fikk vi dette til å virke helt knirkefritt, sier Kolbjørn Blix, leder av Andøya Space Sub-Orbital i en pressemelding.
Raketten ble skutt opp 5. juli klokken 08:00 om morgenen, norsk tid. Den fløy opp til mesosfæren, og landet etterpå i havet, der den ble plukket opp igjen av forskerne med båt.
UiT har konstruert flere avanserte eksperimenter og instrumenter om bord i forskningsraketten. Forskere fra Universitetet i Oslo, Meteorologisk institutt ved Universitetet i Stockholm, og Institutt for Atmosfærisk Fysikk i Tyskland har også deltatt i samarbeidet.
UiT Norges arktiske universitet skal ansette to viserektorer, seks dekaner og direktør for Norges arktiske universitetsmuseum og akademi for kunstfag. Alle stillingene er nå utlyst.
I tillegg er prorektorer allerede ansatt, Rikke Gürgens Gjærum som prorektor for utdanning og Jørgen Berge som prorektor for forskning og utvikling. De skal tiltre samtidig som Dag Rune Olsen tar fatt på sin andre periode som ansatt rektor ved UiT 1. august.
Nå er det stillingene som viserektor for formidling og viserektor for region og samfunn som er utlyst. Disse skal tiltre 1. januar 2026.
Fra samme tidspunkt skal UiT ha nye dekaner ved alle sine seks fakulteter.
– Vi ser etter personer som brenner for å gjøre en forskjell. UiT er en institusjon med et stort samfunnsansvar, og vi trenger visjonære personer som kan bidra til å videreutvikle vårt arbeid med forskning, utdanning og formidling. Dette er en unik mulighet til å bli en del av et sterkt og fremtidsrettet lederteam, sier rektor Dag Rune Olsen.
Dag Rune Olsen, tar fatt på sin andre periode som rektor ved UiT 1. august.Christian Halvorsen / UiT
Nobelprisvinner Ivar Giæver er død, 96 år gammel, skriver Bergens Tidende og NTB.
Giæver ble født i Bergen i 1929, men familien flyttet tidlig til Toten. I siste del av 1950-tallet flyttet han til USA.
Sammen med Leo Esaki og Brian Josephson ble Giæver tildelt nobelprisen i fysikk i 1973. Prisen fikk de for arbeidet med elektron-tunnelering.
NTNU utnevnte norsk-amerikaneren til æresdoktor i 1985.
Giæver engasjerte seg etter hvert i Klimarealistenes vitenskapelige råd og stilte seg tvilende til at klimaendringer var menneskeskapte, skriver Bergens Tidende.
Urnenedsettelsen skjer på Hoff kirkegård i Østre Toten, står det i dødsannonsen som ble publisert i Aftenposten torsdag.