Debatt ● arve hjelseth
Etter tellekantene
«Av og til er det mulig å samle støtte for å få fjernet eller endret et system fordi det er sterkt mislikt, men så viser det seg at mange ikke har tenkt tilstrekkelig gjennom alternativene», skriver Arve Hjelseth.
![— Jeg tror hverken Øversveen eller jeg kommer til å like det som kommer etter tellekantene, advarer sosiolog Arve Hjelseth ved NTNU](https://image.khrono.no/491596.webp?imageId=491596&x=0.00&y=18.85&cropw=100.00&croph=51.48&width=968&height=554&format=jpg)
![](https://khrono.eu/grafikk/utropstegn.png)
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg deler langt på vei Emil Øversveens syn på de såkalte tellekantene i finansieringsmodellen. Systemet er langt fra optimalt, og har hatt mange utilsiktede, negative konsekvenser. Jeg pekte nylig på noen av disse her.
Men når det nå er kommet signaler om at et utvalg trolig vil foreslå å fjerne resultatbaserte indikatorer i forskning, må vi, for å ta stilling til fornuften i dette, også vite noe om hvilke alternativer som foreslås.
Khrono antar at det kan bety at basisfinansieringen vil øke, men mener også å vite at utvalget diskuterer muligheten for å innføre andre indikatorer i stedet, herunder livslang læring og etter- og videreutdanning.
Dette kommer i så fall på toppen av det famøse vedtaket fra 2020 om at arbeidslivsrelevans skal inngå som kriterium i finansieringsmodellen. I sum representerer i så fall det som foreslås en relativt tydelig forskyvning bort fra forskning og over på undervisning.
Det er mange grunner til å styrke undervisningen, men institusjonenes tilpasninger til finansieringssystemet vil utvilsomt øke risikoen for at forskningen – og særlig den frie forskningen – blir skadelidende.
Tellekantsystemet for forskning ble etablert i en tid hvor det i mange fagmiljøer var en altfor svak tradisjon for fagfellevurdert vitenskapelig publisering. Uansett alle negative bivirkninger, er i det minste bevisstheten om publisering økt. Nå tror ikke jeg at forskere vil miste motivasjonen til å publisere uten dette systemet, men institusjonene har tidligere vist seg svært responsive overfor de styringssignaler som ligger i finansieringsmodellen.
At vilkårene for forskning vil forbli like gode uten at institusjonene belønnes for å lage rammebetingelser som gjør det mulig, bør vi neppe føle oss trygge på.
Slik er ofte politiske prioriteringer og politisk kamp: Av og til er det mulig å samle støtte for å få fjernet eller endret et system fordi det er sterkt mislikt, men så viser det seg at mange ikke har tenkt tilstrekkelig gjennom alternativene. Man erstatter noe som fungerer relativt dårlig med noe som fungerer enda dårligere. Det frykter jeg også kan være tilfelle her.
Jeg tror hverken Øversveen eller jeg kommer til å like det som kommer etter tellekantene.
Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside
Nyeste artikler
Han er en av åtte menn på studiet. 70 er kvinner
Anne Borg blir styremedlem i EU-institutt for innovasjon
Kjempet for å få tilbake vitnemålet — nå har han tapt i to rettsinstanser
Sommerlektyre for genier
Kritisk mangel på studentboliger i Norge
Mest lest
Etter at han ble pensjonist, har han tatt fire mastergrader
Vedtok endring av rasistiske plantenamn. — Eg er glad, stolt og letta
Kan Kaptein Morf lære barn om de minste delene av språket?
« … det handler ikke bare om å utdanne en elite …»
Forskere sperrer innsjekk på Gardermoen