Eventyrfortelling med feministisk utfordring

Fakta

Poor Things

• Premiere: 12.01.2024
• Skuespillere: Mark Ruffalo, Ramy Youssef, Willem Dafoe, Emma Stone
• Sjanger: Drama / Eksperimentell / Komedie / Coming of age
• Regi: Yorgos Lanthimos
• Manus: Tony McNamara
• Nasjonalitet: USA
• Aldersgrense: 15 år

Filmen er både lekker, bisarr, inntagende og uforutsigbar. Kort oppsummert tar fortellingen utgangspunkt i en mann med klare referanser til dr. Frankenstein, den Londonbaserte Godwin Baxter (Willem Dafoe). Han kommer over en gravid ung kvinne (Emma Stone) som nylig har begått selvmord. Baxter erstatter kvinnens hjerne med fosterets hjerne. Den har nemlig ikke avgått ved døden.

Dermed har han fått en ung, voksen kvinne i huset med en babys hjerne. Han observerer hennes modning og arbeider for at hun skal utvikle seg til et voksent menneske. Det gjør hun raskt. For Baxter er dette legevitenskap. Han kaller henne Bella, Bella Baxter.

Fra da av inntreffer en rekke hendelser som det ikke er nødvendig å gå i detalj om. Det viktigste elementet i fortellingen er at Bella er vitebegjærlig og ønsker å ta for seg av det livet som åpenbarer seg i hennes raske utvikling. Én viktig overgang i livet hennes inntreffer den dagen hun oppdager sex. Det viser seg at hun blir svært glad i det.

En stor del av filmen finner sted på en reise sjarmøren Duncan Wedderburn (Mark Ruffalo) tar Bella med på i Europa og på Middelhavet. De begynner reisen med å utfolde et heftig sexliv, men det blir snart klart at Wedderburn ikke takler den unge kvinnens livslyst — hennes økende sexlyst — som ikke er reservert kun for ham, viser det seg.

Filmen er basert på en bok med samme navn (1992) av skotske Alasdair Gray. Handlingen er lagt til victoriatidens London, men bildene er ikke fullt ut realistiske. De antyder heller en slags eventyrverden plassert i et forfinet estetisk univers med nevnte tidsreferanse.

Den greske regissøren Yorgos Lanthimos har tidligere laget filmer som Dogtooth (2009), Lobster (2015), Killing of a sacred deer (2017) og The Favourite (2018). I disse filmene har han undersøkt temaer som forbudt seksualitet, kirurgi og menneskers kontroll over andre mennesker. Det fortsetter han med i Poor Things.

Lanthimos er i ferd med å bygge seg opp til å bli en ledende filmskaper. De nevnte tidligere filmene har stort sett blitt godt tatt mot av kritikere, men det skal ikke legges skjul på at hans filmspråk og temaer har vært krevende for det store publikum. Poor Things har også flere bisarre trekk, og noen vil kanskje finne dens eksplisitte seksuelle karakter utfordrende. Men den som setter seg i kinostolen med et åpent sinn, har mye å glede seg til. Poor Things er mer tilgjengelig for et større publikum enn Lanthimos tidligere filmer. 

Filmen er visuelt svært inntagende, og kan di assosiasjoner til en blanding av Guillermo del Toros interiører og eksteriører og Terence Maliks bruk av ekstreme vidvinkelbilder. Klærne er også flotte kreasjoner. Den første delen av filmen er i svart/hvitt, mens den store reisen og avslutningen er i farger, riktig lekre farger. 

På ett nivå er Poor Things en film som forteller et moderne Frankenstein-eventyr. En konstruktør av levende vesener — mennesker og dyr — lager nye sammensetninger og «skaper liv». På ett annet nivå — det mest interessante — blir denne fortellingen også et eksistensielt drama der temaer som fangenskap versus frihet og sosiale konvensjoner versus livsutfoldelse er i spill.

Og nettopp disse gjøres viktig av at det er en kvinne som holdes fanget og som påtvinges sosiale konvensjoner, og menn — fire i tallet (pluss noen til) — som utøver disse aktivitetene. De gjør det på ulike måter og har delvis ulike begrunnelser. Men de bindes alle sammen av en tro på mannlig dominans. 

Det er interessant å se hvordan fortellinger om kvinner presenteres i internasjonal film i våre dager. Vi får stadig flere interessante filmer om kvinner, og med det som tradisjonelt er blitt oppfattet som feminine temaer.

Sist sommer ble filmen Barbie delvis hyllet for en feministisk vinkling på dukkens reise til virkeligheten. Etter mitt skjønn leverer Poor Things mye sterkere på et liknende tema. En av grunnene er at de mannlige karakterene framstår som tydeligere.

Men så viser det seg faktisk at en — ja faktisk to — av dem klarer å bryte med lysten til å eie og dominere. Det finnes altså håp, også for menn.

Poor Things er en flott film som balanserer bruken av sterke og fantasifulle virkemidler med en tematisk grunntone som verken blir overtydelig eller belærende.