Filmtips for late juledager

Noe av grunnen til at begrepet julefilm har fått en annen betydning enn tidligere, er at mengden filmer med et rendyrket julemotiv har økt kraftig. En julefilm av vår tid skal inneholde minst én av noen relativt bestemte ingredienser: julenisse, gaver, juletre, kjærlighet, ensomhet, familiekos og så videre. 

Annen juledag er ikke lenger den helt store premieredagen. Flere filmer får premiere tidligere i desember. Men noen filmer har faktisk premiere 25. desember. La oss se på noen av de nye alternativene denne jula.

Er Khronos lesere late i jula? Har de tid å se film? Det gjenstår å se.

Flåklypa — fra Paris til pyramidene

Kinopremiere 25.12

Igjen får vi en fortelling fra Kjell Aukrusts univers. Slik kan det kanskje sies når filmskapere fra en helt annen generasjon enn Aukrust selv bruker hans utgangspunkt for nye fortellinger. Mange av oss husker fremdeles filmen som innledet det hele: Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975).

Her er det den norske animatøren og regissøren Rasmus A. Sivertsen — som etter hvert har en lang og imponerende katalog å vise til — som med dette trer inn som Flåklypa-forteller. Og det er Qvisten animasjon og Maipo som står bak filmen, slik de har stått bak de tre foregående Flåklypa-filmene. Det er ingen tvil om at det norske animasjonsmiljøet har vokst seg sterkt. Årets film blir den femte med Flåklypa-stempel.

Hva ønsker vi så av en ny film som lanseres under navnet Flåklypa? Det mest åpenbare er vel at den bør inneholde en god dose av det avsidesliggende, det (iallfall ifølge klisjeene) litt trege norske — sammenblandet med «reodor-felgensk» pågangsmot og kreativitet. 

Denne gangen skal Reodor Felgen, sammen med Solan og Ludvig delta i et billøp fra Paris til Egypts pyramider. Superbilen «Il Tempo Gigante» har forfalt og står under en presenning. Den trenger full rehabilitering. Det får den, selvfølgelig. 

Filmen byr på god underholdning i spennet mellom det norske og den store verden. Mellom bensinmotor og elbil. Mellom mennesker og KI. Manuset har, som man skjønner fått visse glimt av tradisjon versus modernitet. 

Det er gjort på en sjarmerende måte — i beste forstand av ordet. Animasjonen fungerer også stort sett svært godt — og faktisk bedre i scenene fra Flåklypa enn de fra billøpet.

Et hus i Portugal

Kinopremiere 25.12

Den spanskportugisiske filmen Et hus i Portugal, skrevet og regissert av Avelina Prat, forteller en historie om brudd, om tap og om å finne seg selv igjen. 

Den spanske universitetsprofessoren Fernando våkner opp en dag og oppdager at hans kone ikke er i leiligheten. Han forsøker å finne ut hva som har skjedd, og han forsøker å finne henne. Uten resultat. Hun har forlatt ham, uten ett ord til forklaring.

I en slags lettere forvirret tilstand legger han ut på en reise. Han havner etter hvert i Portugal. Ad tilfeldigheters uforklarlige veier får han jobb som gartner i et portugisisk hus — eller kanskje skal vi heller kalle det et gods, som det portugisiske ordet quinta betyr.

Han møter mennesker på sin ferd, som på ulike måter har vært i, eller er i, oppbruddssituasjoner. Det er dette som er filmens underliggende tema: Rotløshet, oppbrudd, nyorientering og tilhørighet. Filmen forteller historien på en utsøkt, finstemt og lavmælt måte. Vi ser en gjennomgående enhet mellom bilder og dialog, mellom situasjon og handling. Det er sobert gjort.

Selv var jeg noen øyeblikk i tvil om jeg godtok et overraskende brudd i fortellingens framdrift etter rundt to tredeler av dens spilletid. Men Prat er klok nok til å hente seg inn igjen, til å binde denne hendelsen til resten av fortellingen.

En vakker og stillferdig film.

Avatar: Fire and Ash

Har hatt kinopremiere før jul

Den tredje av Avatar-filmene hadde nylig kinopremiere. Den heter Avatar: Fire and Ash. Filmen tar opp tråden fra Avatar: The Way of Water (2022). Så direkte at det føles som om vi bare har vært ute av kinosalen en liten stund.

Det er selvfølgelig fremdeles snakk om store bilder, 3D i noen kinoer — 2D i andre, mye lyd og musikk. Avatar-universet er det samme. Like spektakulært, flott og imponerende. Den som liker regissør James Camerons arbeid med menneskeliknende skapningen en gang inn i framtida, risikerer lite ved å gå på kino og se den nye filmen. Eller — er det mulig å gå lei?

Som jeg selv føler at jeg begynner å gjøre. Jeg har vært svært fascinert av dette universet, men nå merker jeg en trøtthet. Begge de to siste filmene klokker inn på rundt tre timer og et kvarter. Og så voldsomme som inntrykkene er, er det så man kan begynne å stille seg spørsmålet om vi nærmer oss en grense. Ikke minst når vi vet at den fjerde filmen kommer i 2029 og den femte i 2031. 

Denne tredje filmen bruker mye tid på kampscener og er dessuten mer voldelig enn forgjengerne. Det bidrar til nok både til populariteten (i noen publikumsgrupper) og utmattelsen (i andre). Cameron selv legger vekt på at samspillet mellom karakterene er mer fordypet og komplekst denne gangen. Vel, til en viss grad er det sant, men akkurat det blir til en viss grad overskygget av de spektakulære og LANGE kampscenene.

Den nye Avatar-filmen er fantastisk. Og samtidig; ikke.

Troll2

Ligger på Netflix

Norske Troll2 befinner seg til en viss grad i det samme filmatiske landskapet. Den søker det store og spektakulære. Filmen kan sees på Netflix, selv om de store karakterene egentlig roper på å vise seg fram på et kinolerret. Et stort kinolerret. Troll2 spiller videre på fortellingen i den første filmen. Uten å gå for nøye inn i plottet kan det fortelles at det finnes levende troll i den norske fjellheimen. Det finnes faktisk to! 

Og en liten gruppe mennesker jakter på trollene, eller egentlig på det ene, det slemme. Noe av historien handler om empati for trollene, og noe om å nedkjempe dem fordi de er farlige for menneskene — og for Nidarosdomen, skal det vise seg.

Den viktigste grunnen til å se filmen er at bildene er akkurat så flotte og spektakulære som de bør være i en sånn film. Trollene er imponerende laget. De er store og skremmende. Den norske naturen likeså — imponerende, og vakker. 

Og kanskje er ikke det å se trollene bare den viktigste grunnen til å se filmen, kanskje er det den eneste. For filmen har en klar svakhet, den bygger på et dårlig manus. Det bryter aldri ut av klisjeene og inneholder flere svake narrative overganger.

Det blir mer og mer åpenbart at filmskapernes fremste ambisjon er å vise fram trollet og den norske naturen. Og akkurat det gjør de jo bra.

Fremdeles her

Kinopremiere 25.12

Walter Salles film Fremdeles her vant Oscar for beste fremmedspråklige film ved forrige tildeling, i mars 2025. Endelig kommer filmen til Norge. Jeg har dessverre ikke sett den, og kan ikke gi annet enn en kort presentasjon.

Handlingen er lagt til 1970, i det 21 år lange militærdiktaturet som herjet landet fra 1964. En familie opplever diktaturets maktbruk på kroppen når faren i familien blir arrestert.

Filmen får svært gode anmeldelser der den blir vist.

Nouvelle Vague

Kinopremiere 25.12

Her er vi vitne til et sjeldent opplegg for en film. En kjent amerikansk regissør har laget en spillefilm om en kjent fransk regissørs arbeid med en av sine spillefilmer. Det er nødvendig med en forklaring: Amerikaneren er Richard Linklater. Hans ferske film Nouvelle Vague handler om hans franske kollega Jean-Luc Godard og innspillingen av dennes debutfilm, Til siste åndedrag (À Bout de Suffle) (1960).

Godard var en av de mest betydningsfulle regissørene av sin generasjon franske regissører. Mange vil si at han er blant de mest betydningsfulle av alle regissører, uansett land og tidsperiode. Hans «kunstneriske hjemland» var den franske bølgen — La Nouvelle Vague.

Linklater har gitt sin film en form som gjør at den nærmest føles som en dokumentar. Her møter vi en lang rekke av de mange filmarbeiderne i den franske bølgen. Det er nærmest overveldende hvor like skuespillerne er de karakterene de gestalter. Vi føler omtrent at vi er til stede i scener som utspilte seg for sekstifem år siden. 

Her møter vi dem alle; Godard, Truffaut, Rivette, Varda, Bresson, Chabrol … og så videre. Og selvfølgelig: Jean Seberg og Jean-Paul Belmondo — som om de fremdeles var iblant oss.

Filmen gir et interessant tidsbilde. Den gir nok aller mest til filmfolk med interesse for filmhistoriske detaljer og personer. Men alle kan glede seg over den kunstneriske lekenheten den både viser og forteller om — og kanskje spesielt over å se den sære lekenheten til Godard.

 Togdrømmer

Ligger på Netflix

I Togdrømmer følger vi den hardt arbeidende, fåmælte Robert, som sammen med kona Gladys rydder land for å slå seg ned nordvest i USA i begynnelsen av forrige århundre. Livet er hardt, og Robert må stadig dra av gårde på skogsarbeid andre steder. Den lille familien står overfor store utfordringer.

Dette er en film om livet, arbeidet og kjærligheten. Historien er fortalt med svært gode skuespillere, og — ikke minst — svært godt fotoarbeid.

Togdrømmer er meget god. Den er sjeldent god.

For meg mister den likevel noe av sin kraft ved at regissør Clint Bentley bruker en fortellerstemme som drar oss videre i hendelsene i nesten alle de store narrative overgangene underveis i historien. Min skepsis har nok noe å gjøre med en generell skepsis til dette virkemidlet. 

Samtidig som jeg undrer meg over at en så god regissør som Clint Bentley udiskutabelt er, ikke benytter disse anledningene til å bruke filmens hovedverktøy; bilder — bilder som ikke forklares. 

Enkelte internasjonale kritikere har framhevet Will Pattons fortellerstemme som et av filmens aktivum. Det er jeg for så vidt enig i, hvis man aksepterer at den gis så stor plass.

Kanskje må jeg bite det i meg og akseptere det nevnte grepet. Kanskje er Togdrømmer en av de beste filmene du ser denne jula.

Frankenstein

Ligger på Netflix

Når en størrelse som Guillermo Del Toro går løs på et såpass klassisk eventyr som Frankenstein, setter det fantasien i gang. Man forventer en film som virkelig er visuelt spennende, men som også utnytter det mørke og overraskende i Mary Shelleys fortelling fra 1818.

Dessverre blir Del Toros film ikke spesielt vellykket. Hans forsøk på å menneskeliggjøre Frankensteins monster går over i det melodramatiske, til dels i rent føleri. 

Det er synd, først og fremst fordi en eventyrforteller som Del Toro her lar sjansen gå fra seg til å bearbeide materialet på en mer spennende måte, eventuelt å være bokstavtro til Shelleys tekst, men med flottere bilder enn de vi kjenner fra James Whales klassiske versjon fra 1931, med Boris Karloff som monsteret.

Visuelt innfrir filmen delvis, men kun delvis.

Vi får heller vente på Del Toros neste prosjekt. Han arbeider med flere nye filmer.

Universal

Ligger på Apple TV

Rett før jul hadde Universal av Stephen Portland premiere, en film som åpent og udiskutabelt er akademisk. Filmen behandler vitenskap på vitenskapens egne premisser. Den sier at akademisk arbeid har en egenverdi. Anmeldelsen i Khrono ble publisert 12. desember. 

Den ytre rammen er et par, begge akademikere, som har bestemt seg for å ta en helg i et leid hus for bare å slappe av. Leo forsker på gener, Naomi er antropolog.

Universal skiller seg ut som en uvanlig plante i filmens hage. I anmeldelsen skrev jeg blant annet dette: Universal er på ingen måte en film for alle. Men for det publikummet den er laget for, har den en klar underholdningsverdi. For de akademiske nerdene.

The Holdovers

Ligger på Netflix

Til slutt kan nevnes Alexander Paynes The Holdovers. Filmen er riktignok litt over ett år gammel, men til gjengjeld: Dette er nært opp til det vi kan kalle en akademisk julefilm. Den spiller seg ut på en kostskole i USA. 

Den gretne læreren får i oppgave å passe på årets «holdovers» gjennom jula, elever som ikke kan reise hjem til jul — enten fordi de ikke har et sted å reise til eller fordi de ikke har arbeidet godt nok på skolen i høstsemesteret. For de fleste elevene framstår nok dette naturlig nok som en lite attraktiv måte å feire jul på.

Filmens handling er lagt til begynnelsen av 1970-tallet. Den har mange fine øyeblikk, med Paynes humoristiske vinklinger tett i tett.