Førstegenerasjons-studenter er en vanskeligstilt, men «usynlig» gruppe

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I sitt nye statsbudsjett setter den avtroppende regjeringen av 800 millioner til tiltak som skal få flere til å fullføre videregående opplæring. Dette er et steg i riktig retning. Men den påtroppende regjering bør også ha fokus på en annen gruppe som er vanskeligstilt når det gjelder utdanning, og som har fått veldig lite oppmerksomhet i Norge. Dette er personer som er de første i sin familie til å ta høyre utdanning.

I sammenligning med mange andre OECD-land, gjør Norge det særdeles bra når det gjelder positiv sosial mobilitet i forhold til inntekt og jobb. Med andre ord, mange av oss tjener mer og har bedre jobber enn våre foreldre. Ett område hvor Norge derimot kun viser moderat sosial mobilitet er utdanning.

Å fullføre høyere utdanning er fremdeles i stor grad avhengig av om ens foreldre har høyere utdanning eller ikke. Forskjellene er store. Mens kun rundt 25 prosent av studentene med akademikerforeldre ikke fullfører utdanningen etter åtte år, gjelder dette mer enn 38 prosent av de som har foreldre med kun videregående, og mer enn 50prosent av de som har foreldre med kun grunnskoleutdanning.

Studier fra USA og andre land, og våre egne studier fra Norge, viser at såkalte ‘førstegenerasjonsstudenter’ møter på mange utfordringer i utdanningsforløpet. De kan føle at det er vanskelig å bli en del av den akademiske kulturen ved universitetene, og de føler ofte mindre sosial tilhørighet. I tillegg kan de oppleve at det er vanskelig å få sosial støtte, forståelse og råd fra foreldrene når det gjelder utfordringer de møter på i studiehverdagen. Dette er noen av faktorene som forklarer hvorfor mange førstegenerasjons studenter sliter med å fullføre høyere utdanning.

Universiteter i land som USA har lenge hatt en bevissthet rundt utfordringene førstegenerasjonsstudenter møter på. Mange universiteter har til og med et eget støtteapparat som skal hjelpe denne målgruppen med å mestre studiehverdagen. I Norge står førstegenerasjonsstudenter derimot relativt alene.

De får lite forståelse for sin situasjon og det eksisterer få tiltak som er rettet mot dem. Mens norske universiteter har et økende fokus på viktige faktorer som kjønn og etnisitet, anerkjennes førstegenerasjonsstudenter i liten grad som en del av det verdifulle mangfoldet som kjennetegner studentpopulasjonen.

Å få flest mulig ungdommer fra alle samfunnslag til å ta høyere utdanning er sentralt for å motvirke ulikheter i samfunnet. Det er derfor bra at regjeringen har fokus på å få flest mulig til å gjennomføre videregående skole. Men ulikheter i utdanning stopper ikke etter videregående. Det er derfor viktig at det også gjøres tiltak på universitetsnivå for å inkludere og støtte grupper som møter på særegne utfordringer. Førstegenerasjonsstudenter er en slik gruppe som fortjener mer oppmerksomhet.