Fosen-saken, menneske­rettigheter og kunnskap som aksjonsform

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I forbindelse med toårsdagen for Høyesteretts dom i Fosen-saken forrige uke pågikk det store demonstrasjoner med krav om respekt for reindriftssamers rett til kulturutøvelse. Mens aksjonister gjennomførte en joikeprotest inne på Stortinget, reflekterte vi over vår rolle som samfunnsengasjerte forskere i spørsmål som omhandler grunnleggende menneskerettigheter. Svaret ble «Elsa Laula Renbergs Institutt». 

Vi er tre forskere som studerer samiske samfunnsforhold. To av oss forsker helt konkret på Fosen-saken, og en av oss mer generelt på samisk politikk. Den sørsamiske kulturen er truet av en gradvis nedbygging og fragmentering av landet som reindrifta er helt avhengig av. I 2021 konkluderte Høyesterett med at to av Europas største landbaserte vindkraftanlegg, Roan og Storheia på Fosen, bryter med menneskerettighetene til reindriftssamene der. Regjeringens mangelfulle oppfølging av høyesterettsdommen utgjør videre en trussel mot maktfordelingsprinsippet som det norske demokratiet og rettsstaten er bygget på.

Sammen med andre støttespillere for aksjonen bistod vi med ulike frivillige oppgaver og dokumentasjon, men vi så et behov for å gi kunnskap en mer aktiv rolle mens aksjonene pågikk. Hvordan kunne vi som forskere bidra med vår fagkompetanse?

Mange som besøkte protestleiren utenfor Stortinget hadde spørsmål om Fosen-saken, men også generelt om samisk kultur, historie, næringer og politikk. Flere studier har vist at kunnskapsmangelen er stor blant den norske majoritetsbefolkningen og at debattklimaet rundt samiske forhold ofte er preget av negative holdninger mot samer. Mange oppsøkte den såkalte «Elsa Laula Renberg-leiren» på Eidsvolls plass med interessante og komplekse spørsmål, men også i noen tilfeller med mer ubehagelige henvendelser. 

Protestleiren hadde verken formål eller kapasitet til å være et folkeopplysningstiltak, eller et debattforum. Vårt svar ble derfor å stifte «Elsa Laula Renbergs Institutt» som raskt ble protestleirens egen kunnskapsbase. Etter hvert sluttet flere forskere seg til for å formidle egen og andres forskning, anbefale bøker og fagartikler, utarbeide pensumlister om relevante tema, og holde spontane foredrag for skoleklasser. Formålet var å invitere til en kunnskapsbasert, kritisk og åpen samtale om Fosen-saken og dens bredere kontekst. 

Noen vil innvende at forskere bør etterstrebe nøytralitet. Vårt utgangspunkt er at våre bakgrunner, tilknytninger og meninger alltid vil påvirke valg av tema, spørsmål, teori, metoder, og hvordan vi tolker materialet vi jobber med. Vi mener akademisk redelighet ikke dreier seg om man er nøytral eller ikke. Snarere handler det om hvordan vi behandler vårt forskningsmateriale med åpenhet og respekt, samt kritisk reflekterer over de mulighetene og begrensningene våre ulike posisjonaliteter har.

Videre mener vi at forskere har et ansvar for å formidle og å bidra med relevant kunnskap når samfunnskritiske forhold debatteres. Fosen-saken og myndighetenes manglende respekt for høyesterettsdommen har satt dette forskeransvaret på spissen. Det å forholde seg passivt til menneskerettighetsbrudd er heller ingen nøytral handling, da det bidrar til at den ansvarlige kan fortsette overgrepet. 

Under og etter Fosen-aksjonene har flere kolleger, aksjonister og det allmenne publikum vist stor interesse for kunnskap som aksjonsform. Samtidig svarer det på et uttalt behov fra norske myndigheter om at mer kunnskap er nødvendig for å kunne løse Fosen-saken. Flere har spurt oss om hva som skal skje videre med «Instituttet». Det vet vi ikke, men noe sier oss at behovet for engasjert forskning bare vil øke framover. 

Opprop

Flere hundre jusstudenter i opprop om Fosen-dommen