Fredsavtale for Gaza: — Jeg er redd og skeptisk

Denne uken sa både Israel og Hamas ja til første del av en fredsavtale etter betydelig press fra USAs president Donald Trump.

— Alt er veldig tåkete. Vi vet ikke hva som skjer etter de neste dagene. Søsteren min i Gaza sier det har vært et stort, langt og tungt mareritt. Jeg er redd og skeptisk, sier Emad al-Rozzi.

Han vokste opp i en flyktningleir i Gaza. I dag er han universitetslektor ved OsloMet. Han følger utviklingen i hjemlandet tett.

— Det er blandede følelser. Det er folk i gatene som danser og heier, som feirer at krigen er slutt, men det er også folk i gatene som nå får rom for sorg. Jeg, og andre med meg, er glade for at det i dag ikke blir drept noen mennesker, sier al-Rozzi. 

Utdanning viktig for palestinere

Inkludert i avtalen er våpenhvile, israelsk tilbaketrekning, løslatelse av gisler på begge sider og at nødhjelp får slippe inn i Gaza, skriver NRK.

Khrono intervjuet al-Rozzi også i 2023. Han har seks søsken i Gaza, og fortalte den gang at han hver gang han ringte, fryktet at det kunne være siste gang han snakket med dem. 

Tidligere våpenhviler har alltid endt med fortsatt krig, sier al-Rozzi. Utover de første punktene i avtalen vet ikke verdenssamfunnet hva som vil skje i Gaza i framtiden. 

Men palestinske akademikere forsøker å holde motet oppe, forteller al-Rozzi. Mange universiteter er ødelagt i bombingen, og det som foregår av undervisning skjer nå for det meste digitalt. 

— Utdanning er svært viktig for palestinere, understreker den palestinske universitetslektoren ved OsloMet.

— Mine foreldre sparte opp penger slik at alle sju søsken kunne ta utdanning. De unngikk å kjøpe ting, fordi de ville spare opp nok penger. I dag sparer folk i Gaza bare til to ting: utdanning og helse.

Også forelesere har familier

Ifølge al-Rozzi kan Norge bidra på tre områder. Studentene trenger simuleringslaboratorier som kan gi digital erstatning for praktiske øvelser. I tillegg kan Norge bidra økonomisk, slik at studentene får dekket studieavgiften.

— Både studenter og foreldrene deres har mistet inntekten sin de siste to årene. De har ikke råd til å betale for studieplassene. Det betyr også at universitetene ikke kan betale de ansatte.

Studieavgiften er derfor avgjørende for å opprettholde både undervisning og arbeidsplasser, sier han.

— Også forelesere har familier og barn som trenger mat.

Det tredje området handler om bygg — Norge kan bidra til bygging av midlertidige bygg der universitetene kan gjenoppta undervisningen.

Midtøsten

Familien er i Gaza. I Oslo sitter universitetslektoren og leser dødslister

Studentene tar stor risiko

I sommer skulle en slektning av al-Rozzi sjekke eksamensresultatene sine. Det er ikke tilgang til strøm og internett over hele Gaza, så hun dro til et telt hvor det var tilgang. Så kom bombene. Slektningen ble drept.

— Studentene i Gaza har operert i en sånn situasjon at de må ut og eksponeres for bombing i forbindelse med utdanningen sin. 

Men de prøver å opprettholde normalitet og hverdag. 

— Selv om de er sultne, så studerer de likevel. Studentene tar en stor risiko for å få internett. De mangler også mobiler og nettbrett, fordi ting blir ødelagt og ikke erstattet. Hele familier kan dele på én mobil, forteller al-Rozzi.

— Apartheidregime

Det finnes ingen vei til fred så lenge apartheid og okkupasjon består, mener Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpeorganisasjon (SAIH).

— Det er en lettelse at palestinerne endelig får puste, etter to år med ufattelig lidelse, sult og konstante angrep. Men denne våpenhvilen er på ingen måte svaret på fred. Okkupasjonen og apartheidregimet består, nå på Trumps premisser, sier SAIH-leder Henriette Reierson Johnstone.

— En reell fred krever rettferdighet, frihet og respekt for palestinernes rett til selvstyre, sier hun.

Våpenhvilen gir håp om at nødhjelp og ressurser endelig kan nå fram. Studenter og akademikere kan gjenoppta noe av studiene sine, men det trengs støtte til å gjenoppbygge utdanningsinstitusjoner, poengterer hun.

— Det er ikke et amerikansk universitet i Palestina vi trenger, men en slutt på apartheid. Trumps kolonialistiske prosjekt truer palestinsk frihet og selvstyre, sier Johnstone.

SAIH mener et konkret grep norsk akademia kan ta framover, er å etablere et program for Palestina, etter modell av det Forskningsrådet gjorde til støtte for Ukraina. 

— Vi trenger et akademia som tar tydelig stilling mot apartheid og okkupasjon. Våpenhvile er ikke det samme som frihet så lenge apartheidregimet fortsetter. Norske universiteter må ta ansvar og inngå samarbeid som styrker den palestinske utdanningssektoren. Behovet for akademisk boikott av Israel består, sier Henriette Reierson Johnstone.

Forventer at de bidrar

Studentaktivist Magnus Hjelle, tidligere leder av Studenter for Palestina Trondheim, sier at Gaza-avtalen er en veldig begrenset våpenhvile.

— Det er bra med en pause, men jeg ser ikke hvordan avtalen legger opp til at Israel ikke går tilbake til krig igjen med en gang. Så vidt jeg vet er det ikke slutt på bombingen heller.

Alle universiteter i Gaza er delvis eller helt ødelagt av krigen. Men flere akademikere i Gaza gjør det de kan for å holde undervisningen i gang, for eksempel på nett. 

Hvis våpenhvilen varer i flere år, så har de muligheten til å bygge opp igjen høyere utdanning, mener Hjelle. 

— Men hvis det bare er snakk om dager eller måneder, så kommer krigen før de rekker å starte opp noe. Det er mange av de norske universitetene som har sagt de skal bidra til å gjenoppbygge høyskoler og universiteter i Gaza, så jeg forventer at de faktisk gjør det, sier Magnus Hjelle. 

Debatt ● Maja van der Velden og Hege Hermansen

Norske universiteter mangler verktøy for å vurdere risiko for menneskerettighetsbrudd

— Ikke en fredsavtale

Maja van der Velden, professor ved Universitetet i Oslo, har skrevet flere debattinnlegg i Khrono om Gaza, blant annet om at norske universiteter må ha tydelige retningslinjer for å forhindre samarbeid med institusjoner som bidrar til grove menneskerettighetsbrudd eller krigsforbrytelser. 

Hun vil ikke kalle den nåværende avtalen for en fredsavtale, men en våpenhvile med utveksling av gisler og fanger. 

— Vi må se om denne avtalen blir videreutviklet. Så langt er det ikke fred, det er ingen garanti for palestinsk selvbestemmelse. Jeg er fortsatt veldig bekymret. 

Selv har professoren bodd i Gaza og på Vestbredden, mellom 1992 og 1995. Hun ønsker selvbestemmelse for Palestina. Framover tenker hun det er tre ting som er viktige for norsk akademia. 

— De norske universitetene og høgskolene som vil bidra til oppbygging av den akademiske sektoren i Gaza, må finne ut hvem de skal snakke med. Israel har bestemt mye over undervisnings- og utdanningssektoren i Gaza, sier van der Velden. 

System som splitter familier

I tillegg er finansiering allerede mulig å bidra med. 

— Flere universiteter, slik som Berzeit universitet, har digital undervisning fremdeles. De trenger finansiering, og det kan vi bidra med allerede nå. De må ha gode kommunikasjonsmuligheter og et internett som ikke svikter. 

van der Velden påpeker også at ordninger som Scholars at risk tar imot akademikere, men ikke familiene deres. 

— Vi har et system som splitter familier. Det er ikke god støtte for palestinske akademikere, all den tid de må bekymre seg for familiene sine. 

DEMONSTRASJON

Her ligger studentene «døde» før styremøtet. Krever handling fra NTNU

Satser på statsbudsjettet

Tanja Storsul, prorektor for forskning og utdanning ved OsloMet, peker på at det nå er mulig å begynne å tenke på neste fase, med gjenoppbygging og vilkårene for forskning og høyere utdanningsinstitusjoner på Gaza.

— Nå kommer statsbudsjettet i neste uke, og vi håper at det kan komme noen midler knyttet til utdannings- eller forskningssamarbeid som kan rettes inn mot gjenoppbygging av Palestina — for eksempel utlysninger der norske institusjoner kan bidra sammen med institusjoner i Palestina.

Står det ingenting i regjeringens forslag til statsbudsjett, håper Storsul det er rom for at det kan legges inn gjennom forhandlinger i Stortinget. 

— Vi har et øyeblikk nå som gir grunn til håp. Noe av det som kan gjøre håpet reelt, er at vi får bygd opp noen grunnleggende samfunnsinstitusjoner — og høyere utdanningsinstitusjoner er blant dem. De finnes, men de er fryktelig skadet. Her trengs det internasjonale samfunnet, og det inkluderer også det internasjonale kunnskapssamfunnet — universiteter og forskningsmiljøer.

Debatt ● Oddgeir Osland, Christen Krogh og Tanja Storsul

Krafttak for palestinsk høyere utdanning