Debatt ● Maja van der Velden og Hege Hermansen
Norske universiteter mangler verktøy for å vurdere risiko for menneskerettighetsbrudd
Norske universiteter er forpliktet til å respektere menneskerettighetene, blant annet i internasjonale relasjoner og samarbeid. Det er ikke en tilstrekkelig respons fra universitetsledere å legge ansvaret over på enkeltforskere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Helene Ingierd, direktør i De nasjonale forskningsetiske komiteene, skriver i Khrono (22.08.2025) at forskningsinstitusjonene har «et ansvar for å sikre at avtalene de inngår er etisk forsvarlige» og at «[f]remover er det viktig at både enkeltforskere og institusjonene gjør selvstendige og konkrete vurderinger om forskningssamarbeid», med «utgangspunkt i forhold som gjelder landkontekst og det enkelte prosjektet».
Alle norske universiteter er underlagt etiske retningslinjer, som inkluderer respekt for menneskerettigheter som en forventet standard for akademisk virksomhet.
Men har vi interne retningslinjer og praksiser for å vurdere risiko for menneskerettighetsbrudd knyttet til internasjonalt samarbeid med andre institusjoner? Svaret på det ser ut til å være nei.
I november 2023 ble det klart at Israels respons på Hamas-angrepet 7. oktober var uforholdsmessig. Denne responsen inkluderte bombing av alle Gazas universiteter. Rollen israelske universiteter spiller i å tilby kunnskap, verktøy og teknologi til den israelske hæren og i okkupasjonen av palestinere var allerede velkjent. Det ble derfor lansert en nasjonal underskriftskampanje for ansatte ved norske høyere utdanningsinstitusjoner, med krav om å bryte institusjonelt samarbeid med israelske universiteter.
Oppfordringen til boikott fikk fart i januar 2024, da Den internasjonale domstolen (ICJ) startet høringer i en sak anlagt av Sør-Afrika som anklaget Israel for folkemord i Gaza. I en midlertidig kjennelse gikk domstolen med på å behandle saken, og fant det «plausibelt» at handlingene begått av Israel kunne være i strid med folkemordkonvensjonen. Kjennelsen aktiverte medlemslandenes plikt til å forhindre folkemord og plikten til å forhindre forbrytelser mot menneskeheten.
I tillegg avga ICJ i juli 2024 en vurdering knyttet til israelsk politikk og praksis i de okkuperte palestinske områdene, inkludert Øst-Jerusalem. Der fastslo de at Israels okkupasjon av de okkuperte palestinske områdene er ulovlig, og at israelsk politikk og lover som regulerer de okkuperte områdene er i strid med internasjonal lov som forbyr apartheid.
Oppfordringen til boikott ble diskutert i mange universitetsstyrer i Norge, takket være lokale initiativer. For tiden har seks universiteter kuttet bånd med israelske universiteter: Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, OsloMet, NTNU og Nord universitet.
Men ingen universiteter trakk seg fra Horizon 2020 og Horizon Europa-prosjekter der de samarbeider med israelske parter, og noen institusjoner (som UiO, UiB, NMBU, UiT, NTNU, OsloMet, SIMULA, NORCE og NIFU) har til og med valgt å inngå nye samarbeidsavtaler med israelske universiteter og bedrifter.
I de fleste tilfeller er argumentet mot å trekke seg fra Horizon-prosjekter at slikt samarbeid er basert på relasjoner mellom forskere, ikke institusjoner.
Dette er åpenbart feil. Både forskere og institusjonene deres har et ansvar, men ansvarsområdene er ikke identiske.
Forskere er ansvarlige for forskningsetikken i sine prosjekter. Men det er universitetsledelsen, som opptrer på vegne av universitetet, som godkjenner søknaden og signerer finansieringskontraktene med EU. Det er ledelsen, i kraft av å representere sine institusjoner, som har ansvaret for at universitetene respekterer menneskerettigheter i internasjonalt samarbeid.
Forsøket på å legge alt ansvaret på den enkelte forskeren er en ansvarsfraskrivelse fra universitetsledere.
Andre europeiske universiteter har derimot klart dette fint. De svarte på oppfordringen til boikott ved å opprette rådgivende komiteer, som har utviklet retningslinjer for aktsomhet knyttet til menneskerettigheter i internasjonalt samarbeid og verktøy for å vurdere partneres respekt for menneskerettigheter.
For eksempel stemte styret ved Universitetet i Amsterdam mot akademisk boikott i 2024, men innså samtidig at de manglet verktøy for å evaluere risiko for menneskerettighetsbrudd i internasjonalt samarbeid. De utviklet derfor prinsipper for å vurdere eksternt samarbeid og opprettet en rådgivende komité for å iverksette retningslinjene.
De første vurderingene resulterte i at forbindelsene med universiteter i Israel, Kina og Ungarn ble avsluttet.
Flere andre nederlandske universiteter utviklet liknende sjekklister og retningslinjer i løpet av 2024, f.eks. Radboud-universitetet, Tilburg-universitetet og Erasmus-universitetet.
Videre har Gent-universitetet i Belgia iverksatt retningslinjer for vurdering av menneskerettigheter i internasjonalt samarbeid. Dette resulterte i at alt eksisterende samarbeid med israelske universiteter ble avsluttet, og deltakelse i 13 EU-finansierte prosjekter med israelske partnere ble trukket tilbake.
Retningslinjene tok utgangspunkt i internasjonale normer for ansvarlig forretningsdrift definert av FNs prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, inkludert en form for aktsomhetsvurdering av menneskerettigheter som ble tilpasset universiteters virksomhet.
Norske universiteter og deres forskere er forpliktet til å respektere menneskerettighetene, blant annet i internasjonale relasjoner og samarbeid. I lys av ICJ-avgjørelsene er dette spesielt viktig når det gjelder israelske universiteter og selskaper som deltar i EU-finansierte forskningsprosjekter.
Vi utfordrer norske universitetsledere til å gjennomgå sin forskningsetiske verktøykasse, for å sikre at de har adekvate rutiner og retningslinjer for å foreta selvstendige og konkrete vurderinger av institusjonelt samarbeid.
Disse retningslinjene må inkludere verktøy for å vurdere konkrete landkontekster, og hvorvidt potensielle samarbeidspartnere bidrar til menneskerettighetsbrudd.
Halvannet år etter at handlingsplikten i Folkemordkonvensjonen ble aktivert av ICJ, er det ikke en tilstrekkelig respons fra universitetsledere å legge ansvaret over på enkeltforskere.
Universitetsledere må sikre at norske universiteter har tydelige retningslinjer for å forhindre institusjonelt samarbeid med aktører som bidrar til grove menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser, eller forbrytelser mot menneskeheten.
