Debatt ● Helene Ingierd
Forskningssamarbeid og etikk
Når blir forskningssamarbeid uetisk, og hvem bestemmer det? I en verden der autoritære regimer er på fremmarsj og akademisk frihet er under press, blir diskusjoner rundt etikken ved forskningssamarbeid stadig viktigere.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det siste året har etiske spørsmål knyttet til samarbeid stått høyt på agendaen på forskningsinstitusjonene og i offentlig debatt. Mange institusjoner har blitt oppfordret av studenter, ansatte og andre til å innføre akademisk boikott av Israel etter invasjonen av Gaza.
For eksempel hevder Bassam Hussein ved NTNU og Hege Hermansen ved OsloMet at forskningssamarbeid med israelske aktører «er et alvorlig forskningsetisk problem» all den tid den israelske krigføringen pågår på Gaza.
Når institusjonene har valgt å ikke vedta akademisk boikott eller å ikke avslutte samarbeid med Israel, har begrunnelsen i hovedsak vært at det bryter med den enkelte forskers akademiske frihet.
Nylig avgått rektor ved UiO, Svein Stølen, har for eksempel i flere sammenhenger fremhevet at det er viktig at det er enkeltforskerne som gjør de forskningsetiske vurderingene knyttet til forskningssamarbeid.
Selv om det som skjer i Midtøsten har vært dreiepunkt for mange av diskusjonene, er diskusjoner rundt etikken ved forskningssamarbeid generelt blitt stadig viktigere, i en verden der autoritære regimer er på fremmarsj; der akademisk frihet er under press; og der global sikkerhet er truet.
Siden 2017 har det vært lovpålagt at all forskning i Norge skal skje i tråd med anerkjente forskningsetiske normer. På denne måten er forskningsetikk i Norge i stor grad blitt institusjonalisert og lovregulert. Samtidig er det avgjørende at det er forskerne selv som definerer hva som utgjør anerkjente normer.
De faglig uavhengige komiteene i De nasjonale forskningsetiske komiteene har blant sine oppgaver å artikulere slike normer gjennom retningslinjer. I Forskningsetiske retningslinjer for naturvitenskap og teknologi fremgår det tydelig at det må gjøres vurderinger knyttet til risiko for forskningens «uheldige virkninger på mennesker, samfunn og natur» og at forskere skal bidra til at misbruk av forskningen unngås.
Med andre ord er vurderinger knyttet til forskningens rolle i samfunnet en del av de forskningsetiske vurderingene alle forskere er forpliktet til å gjøre, på linje med vurderinger knyttet til muligheten for å ivareta akademisk frihet i et prosjekt, eller risikoen for brudd på krav om kvalitet og åpenhet.
Dette understrekes også i retningslinjene HK-dir tilbyr om ansvarlig internasjonalt samarbeid.
Slike vurderinger kan sette grenser for forskning og samarbeid og kan dermed anses som en utidig begrensing av den akademiske friheten. I den forbindelse er det verdt å understreke at akademisk frihet ikke er noe vi kan ta for gitt, men som må beskyttes av integritet og gode forskningspraksiser, slik det også uttrykkes i en fersk uttalelse fra det europeiske nettverket for forskningsintegritet, ENRIO.
Når forskere og institusjoner gjør selvstendige vurderinger om ansvarlig forskning og samarbeid, utøver de i praksis akademisk frihet og institusjonell autonomi.
Retningslinjene skal være et verktøy for forskningsetiske vurderinger, men de gir sjeldent fasitsvar i en konkret situasjon. Flere faktorer kan påvirke vurderingene knyttet til samfunnsansvar. Overordnet handler dette om det grunnleggende forskningsetiske prinsippet om å ikke forvolde skade.
Overordnet handler dette om det grunnleggende forskningsetiske prinsippet om å ikke forvolde skade.
I medisinsk forskning kan det være en tydelig årsakssammenheng mellom forskningen og virkningene, der risikoen for fysisk eller psykisk skade typisk er konkret og umiddelbar. I teknologisk utvikling og annen forskning er sammenhengene gjerne mer komplekse og indirekte.
Et kjent eksempel er utviklingen av atombomben. Fysikeren og fredsprisvinneren Joseph Rotblat spilte en sentral rolle i å formulere forskeres samfunnsansvar, på bakgrunn av hans egen rolle i Manhattan-prosjektet.
Jo tydeligere koblingen er mellom forskningen eller teknologien og den skaden som påføres, desto mer problematisk fremstår forskningen.
Flere forhold kan være relevante i vurderingen, som usikkerheten knyttet til mulige virkninger, alvorlighetsgraden av virkningene, og muligheten for å redusere eller forhindre skade.
La oss si at et forskningssamarbeid skal utvikle en algoritme for ansiktsgjenkjenning. Slikt samarbeid vil være problematisk dersom teknologien utvikles i samarbeid med forskere i et regime som med stor sannsynlighet vil bruke den til overvåkingssystemer rettet mot personer – uten deres viten eller samtykke, og der det er en høy risiko for at bruken medfører grove brudd på menneskerettigheter.
De gjeldende forskningsetiske retningslinjene gir ikke grunnlag for å vurdere et samarbeid som uetisk ut fra en stats politikk alene. Samtidig kan forskere som enkeltpersoner selvsagt ta egne moralske valg basert på sin samvittighet og sine verdier.
Forskningsinstitusjonene, så vel som forskere, har et ansvar for å sikre at avtalene de inngår er etisk forsvarlige.
Å velge å ikke samarbeide med forskere fra et bestemt land om et prosjekt – uavhengig av etikken knyttet til et gitt forskningsprosjekt – kan være et uttrykk for personlig moralsk ansvar. Institusjonene står også fritt til å gjøre verdimessige vurderinger, slik Nystuen, Strømme, og Hellestveit påpeker.
Det er verdt å understreke institusjonenes ansvar i lys av argumentasjonen mot å vedta akademisk boikott og henvisningen til individuelt ansvar.
Forskningsinstitusjonene, så vel som forskere, har et ansvar for å sikre at avtalene de inngår er etisk forsvarlige. Institusjonene har også en viktig rolle i å støtte enkeltforskere, blant annet gjennom å bygge en god forskningsetisk kultur og for forskningsetisk opplæring, slik leder og nestleder i NESH understreker.
Fremover er det viktig at både enkeltforskere og institusjonene gjør selvstendige og konkrete vurderinger om forskningssamarbeid. Disse vurderingene omfatter normer som handler om forskningens samfunnsansvar.
Ansvarlige vurderinger må ta utgangspunkt i forhold som gjelder landkontekst og det enkelte prosjektet. I en urolig verden i rask endring er slike vurderinger vanskeligere, men også mer påkrevde, og en essensiell del av utøvelsen av akademisk frihet og etisk dømmekraft.
