Debatt ● Heidi Østbø Haugen og Kari Steen-Johnsen
Etisk og uavhengig forskning i urolige tider
Norsk og amerikansk forskning er tett sammenvevd. Nå er det avgjørende at norske forskere og fagmiljøer får tydelig og forpliktende støtte fra sine institusjoner. Her er tre råd til norske universiteter og høgskoler.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I lys av situasjonen i USA mobiliseres det nå i Forsknings-Norge for å forsvare fri og etisk forsvarlig forskning. Universitets- og høgskolerådet (UHR) har kommet med en oppfordring om at universiteter over hele verden beskytter akademisk frihet og retten til å utveksle ideer.
Her uttrykkes støtte til internasjonale samarbeidspartnere i deres arbeid for frie og uavhengige universiteter, men UHR foreslår ikke konkrete tiltak for norske institusjoner.
Situasjonen i USA viser at institusjonene må beskytte forskningen, og sine forskere, mot trusler fra særinteresser. Den norske forskningsetikkloven understreker institusjonenes ansvar. De forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap og humaniora peker også på institusjonenes forpliktelser når forskningen og forskerne står under press.
Universitetene og høgskolene må møte de spørsmålene som nå reises ved å adressere håndfaste utfordringer: Hvem skal bære de økonomiske kostnadene dersom samarbeid må avsluttes fordi det ikke lenger anses som etisk forsvarlig? Hvilke juridiske vurderinger må gjøres før man tar slike beslutninger? Og hvordan kan man sikre både datasikkerhet i samarbeidsprosjekter og personlig trygghet under faglige reiser?
Disse spørsmålene krever mer enn forskeres individuelle vurderinger og oppfølging. De forutsetter institusjonell handlekraft og tiltak som sikrer forskningsetikk og faglig integritet.
Her er våre forslag basert på forskningsetikkens grunnleggende prinsipper for fri og uavhengig forskning:
1. Gjennomgå alle avtaler og samarbeid for å sikre etisk forsvarlighet
Når rammebetingelsene for forskningssamarbeid endres, må avtaler gjennomgås på nytt for å sikre at avtalene og forvaltningen av dem er etisk forsvarlig.
I punkt 37 i NESHs retningslinjer står det om forskningsinstitusjonenes ansvar: «Forskningsinstitusjoner må sikre at avtalene de inngår, er etisk forsvarlige. Det gjelder uavhengig av hvilke ressurser oppdragsgiver eller samarbeidspartner stiller til rådighet, for eksempel i form av finansiering, data eller tilgang til arenaer og grupper for datainnsamling. […] Hvis forsvarlige avtaler ikke kan inngås eller opprettholdes, bør ikke forskningen gjennomføres.»
Å sikre forsvarlige avtaler med USA er en stor jobb som må gjøres systematisk, i og med at norsk forskningssamarbeid med USA er bredere enn med noe annet land. De fleste avtaler om forsknings- og undervisningssamarbeid er lokalt forvaltet av fakulteter og institutter eller av forskergrupper. Ledelsen ved institusjonene må i samråd med de det angår sikre at alle slike avtaler er forsvarlige.
2. Løse økonomiske problemstillinger
Når rammebetingelsene for forskningssamarbeid med USA er endret, kan konklusjonen i noen tilfeller bli at samarbeidet ikke er forsvarlig. Da er det viktig at institusjonene sørger for at forskere ikke utsettes for utilbørlig press av økonomiske grunner.
Punkt 38 i NESHs retningslinjer understreker at strategisk tilpasning av prosjekter for å omgå forskningsetiske normer ikke skal forekomme: «Oppdragsgivere og finansiører må unngå å gi insentiver og føringer som setter uavhengigheten og forskningsetikken under press. De kan styre valg av tema og påvirke valg av problemstillinger, men bør ikke avgjøre valg av data, metode, konklusjoner og presentasjon av resultater. Forskerne må kunne stille kritiske spørsmål og komme frem til andre resultater enn det oppdragsgiver forventer, også når resultatene utfordrer oppdragsgivers politikk eller strategi.»
For å unngå at forskningsetikken settes under press av økonomiske grunner, har institusjonene et todelt ansvar.
For det første skal de ikke legge press på egne forskere og undervisere om å oppgi faglig autonomi for å tilfredsstille nye krav fra oppdragsgivere og finansiører.
For det andre må institusjonene bistå sine miljøer i å håndtere negative økonomiske utfall av å holde fast på forskningsetiske normer. Finansiering som trekkes tilbake får konsekvenser for forskerstillinger, utvekslingsopphold og tilgang på data og utstyr. Støtte fra institusjonen er nødvendig for å håndtere slike utslag.
3. Stille juridiske og administrative ressurser til rådighet
Når det ikke er mulig å opprettholde etisk forsvarlig forskningssamarbeid, bør forskningen ikke gjennomføres. Dette utdypes i punkt 37—39 i NESHs retningslinjer.
Å trekke seg fra inngåtte avtaler om forskning, datadeling eller andre ressurser kan få juridiske følger. Forskere er avhengige av institusjonene sine for juridiske råd om hvordan de går fram og administrativ støtte til å følge opp disse rådene.
Avslutningsvis er det også viktig å minne om at med autonomi følger ansvar.
I Norge står forsknings- og utdanningsinstitusjoners autonomi sterkt. Et godt eksempel på dette er statens håndtering av forskningssamarbeidet med Russland.
Regjeringens pressemelding om kunnskapssamarbeid med Russland fra 4. mars 2022 oppfordret institusjonene til å fryse forskningssamarbeid med Russland, men instruerte dem ikke: «Som hovedregel skal alle avtaler mellom norske og russiske institusjoner legges på is. Institusjonene kan velge å opprettholde avtaler, men det skal gjøres en grundig vurdering i hvert enkelt tilfelle.»
Disse formuleringene ble gjentatt og presisert i Kunnskapsdepartementets informasjonsbrev til sektoren 5. mars 2022: «Regjeringen innfører ikke en akademisk boikott av Russland […] Forsker-til-forsker-samarbeid bør videreføres såfremt institusjonene og instituttene anser det forsvarlig. Departementet overlater til sektoren å trekke grensene mellom institusjonelt samarbeid og forsker-til-forsker-samarbeid.»
Forskningsetisk ansvar er en forutsetning for både akademisk frihet og institusjonell autonomi.
Forskningsetikk fungerer som et vern for å beskytte vitenskapen mot press fra særinteresser og politiske føringer. Den skal sikre muligheten for å utvikle kunnskap som er pålitelig, uavhengig og etterprøvbar.
Bred oppslutning rundt disse prinsippene gir et godt utgangspunkt, og dagens situasjon fordrer aktiv oppfølging fra institusjonene.
