Debatt ● Magnus F. Ivarsen
Sats heller på egne forskere enn amerikanske flyktninger
Skal det rulles ut rød løper for amerikanske forskere som plutselig opplever den jobbusikkerheten som forskere i Norge allerede er så godt vant med? Det hele minner om en parodi.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
USAs president Donald Trump går til angrep på akademia. I mitt eget fagfelt er flere av NASAs sentre for romforskning i ferd med å legges ned, noe som ville fått enorme konsekvenser for romforskning som felt. Hva har dette å si for Norge?
Flere europeiske land og universiteter ser sitt snitt til å ansette toppforskere som blir tvunget til å skifte beite, med det formål å sørge for mest mulig fremragende forskning ved hjemlige institusjoner.
Vår egen regjering meldte seg på, ved tilsynelatende å love 100 millioner kroner for å hente inn erfarne forskere fra utlandet. Men hvordan står det egentlig til med forskerne her på hjemmebane?
Forskere i tidlig karriere i Norge opplever at det er nærmest umulig å få fast jobb ved norske universiteter og forskningsinstitusjoner som driver med grunnforskning. Man opplever å gjøre alt rett, men likevel får man høre at det ikke finnes faste jobber i overskuelig fremtid. Dette har direkte sammenheng med universitetenes budsjetter; norske regjeringer har i en årrekke kuttet i budsjettene.
I stedet for å tilby forskere fast jobb er den gjeldende finansieringsmodellen i Norge basert på at forskere søker om eksterne midler (stort sett fra Norges forskningsråd), til støtte for midlertidige prosjekter. Prosjekter blir vurdert og målt før og etter de blir finansiert.
Man opplever å gjøre alt rett, men likevel får man høre at det ikke finnes faste jobber i overskuelig fremtid.
Magnus F. Ivarsen
Resultatet er at de aller fleste forskere har midlertidige stillinger. Vi må enten flytte rundt for å kunne fortsette å forske, eller så må vi bli såkalt «fast midlertidig», et begrep som lar norske universiteter smykke seg med 500 fast ansatte som kun får jobbe så lenge de er i stand til å søke om eksterne midler til å dekke egen lønn (tall per 2022).
For å gjøre vondt verre får myndighetenes prioriteringer hva gjelder forskning utslag; Norge ligger i bunnen av de nordiske landene på forskningsfinansiering som andel av BNP.
Sverige bruker dobbelt så mye som oss på forskning og utvikling. Vår forrige forskningsminister Oddmund Hoel fra Senterpartiet uttalte sågar i fjor at «tida for kapasitetsvekst i høyere utdanning kanskje bør være over».
Denne villede utviklingen har ført til en hjerneflukt av forskere ut av landet. Jeg og flere av mine kolleger har måttet enten skifte bransje eller flytte ut av landet.
Selv skriver jeg dette fra en pult i Italia, hvor jeg for tiden er gjesteforsker.
Så når regjeringen nå har fått det for seg at krise i amerikansk forskningsfinansiering er en anledning for å investere i viktig forskning i Norge, kan man begynne å lure; skal Norge hente inn enda flere midlertidige forskere fra utlandet?
Skal det rulles ut rød løper for amerikanske forskere som plutselig opplever den jobbusikkerheten som forskere i Norge allerede er så godt vant med? Det hele minner om en parodi.
Inntrykket som sitter igjen er at forskere er en ressurs som må utnyttes for å produsere mest mulig «fremragende» forskningsresultater. Dette er forhold som ikke hadde vært tillatt i noen andre bransjer i sosialdemokratiet Norge.
