Reagerer på «voksende mistillit til etablert kunnskap»: — Jag etter likerklikk

Kjemiker Alexander H. Sandtorv og flere andre forskere reagerer på det de mener er en voksende mistillit til etablert kunnskap.

— Denne saken er del av et større bilde. Det dreier seg om en sterk strømning i tiden som handler om å mistro etablerte sannheter, sier Sandtorv til Khrono.

I en kronikk på Forskersonen skriver han sammen med rettsmedisiner og førsteamanuensis Ida Kathrine Gravensteen, hjerteforsker Karoline Bjarnesdatter Rypdal, overlege og patolog Eystein Hellstrøm Hoddevik og tidligere analytiker og nåværende mat- og helseinfluenser Hanne-Lene Dahlgren at «det er problematisk når helseråd blir business og vitenskap blir snobberi.»

«Problemet oppstår når forskningsbasert helseinformasjon skyves vekk, til fordel for et jag etter likerklikk, eller når det å spre antivitenskapelige holdninger er en måte å fremme seg selv.» skriver kvintetten videre.

Innlegget kom i kjølvannet av en reportasje i A-magasinet om mat-, trenings- og helseinfluensere med relativt lite formell utdannelse som gir helseråd til tusenvis av følgere.

A-magasinet intervjuet flere store influensere i Norge, blant andre Monica Øien Dyvi, som gir råd om kosthold og helse via sine sosiale plattformer.

– Jeg blir så provosert over akademia-snobberiet. Jeg hater det. Det er så typisk Norge alltid å skulle vise til studier og forskning. Vi må klare å trekke det ned til et folkelig nivå og hva som virker, uttalte Dyvi.

«Anti-etablissement-holdninger»

Alexander H. Sandtorv mener utviklingen han og flere andre forskere nå uttrykker seg kritisk til, kan sees i sammenheng med anti-etablissement-holdninger som har fått fotfeste internasjonalt, særlig i USA, og som nå også preger norsk offentlighet.

Ifølge Sandtorv er det et kjennetegn at enkeltpersoner, ofte med stor synlighet i sosiale medier, fremstiller seg selv som modige sannhetssøkere i opposisjon til det de beskriver som korrupte og ødeleggende institusjoner.

— De sier at de bare stiller spørsmål, men framstiller spørsmålene som verdifulle nettopp fordi de går imot etablert viten, sier han.

Det er særlig to sider ved denne tilnærmingen Sandtorv reagerer på. For det første mener han det skapes et inntrykk av at det å stille spørsmål er noe unikt, som bare noen få tør å gjøre.

— De fleste med vitenskapelig bakgrunn vet at vitenskapens hovedanliggende nettopp er å stille spørsmål, særlig ved etablerte forklaringer. De er etablerte nettopp fordi mange har forsøkt å stikke hull i dem over lang tid, sier Sandtorv, som advarer mot å forveksle det å stille spørsmål, med å hevde å ha svar.

— Hvem som helst kan stille spørsmål om hva som helst, og det er helt innafor. Men det er milevis unna å hevde at man selv har svaret, og at dette svaret er verdifullt fordi det er noe annet enn etablert kunnskap, sier han.

Økonomiske drivere

Også rettsmedisiner Ida Kathrine Gravensteen uttrykker bekymring for hvordan økonomiske interessekonflikter ofte overses i denne typen kommunikasjon.

— Jeg mener den manglende erkjennelsen av økonomiske interessekonflikter er noe av det mest problematiske her. Når man samtidig selger kollagenpulver, kurs, kosttilskudd eller bygger en kommersiell merkevare, sier det seg selv hvem som tjener på å så tvil om forskning, sier Gravensteen til Khrono.

Hun understreker at boksalg, foredrag og personlig markedsføring også kan være sterke økonomiske drivere, men at dette sjelden tydeliggjøres.

— I forskningen er dette helt grunnleggende: interessekonflikter skal oppgis, nettopp for å beskytte tilliten til kunnskapen. Folk må selvsagt få tjene penger på formidling, men det krever ekstra varsomhet, ydmykhet og åpenhet, sier hun.

Hva skal man stole på?

Gravensteen mener at den polariserende «jeg vet best»-formidlingen flytter oppmerksomheten bort fra solide, dokumenterte helseråd.

— Det gjør det vanskeligere for folk å vite hvem de skal stole på, og svekker autoriteten til aktører som faktisk bygger på faglig grunnlag. Den økende mistilliten kan i seg selv være farlig, selv om rådene i seg selv virker uskyldige.

Hun peker også på at innholdet ofte treffer feil målgruppe.

— Det er de allerede helsebevisste, ofte med tilbøyelighet til ortoreksi og selvkritisk kroppsfokus, som suger det til seg. De som virkelig sliter med folkehelseutfordringer, når man i langt mindre grad, sier Gravensteen.

Hun avslutter med en påminnelse om hva vitenskap faktisk er:

— Forskningen er ikke feilfri. Vitenskapelige konklusjoner justeres og korrigeres hele tiden, og det er selve poenget. Et kunnskapsgrunnlag som utvikler seg gjennom kritikk og testing, er mer robust enn noens personlige erfaringer. Alternativet til forskning er ikke «folkelighet». Alternativet er synsing og kvakksalveri.

Debatt ● Lars Laird Iversen

Vitenskap, politikk og aktivisme: kutt kaken annerledes!

Kommersielle interesser

Hjerteforsker og molekylærbiolog Karoline Bjarnesdatter Rypdal deler bekymringene til både Gravensteen og Sandtorv.

— Helseinfluenserne baserer mye av helserådene sine på personlige erfaringer, og hva de har hørt andre si i podkaster eller skrevet i bøker, helt uten å sjekke opp kildegrunnlaget eller om det finnes forskning som støtter påstandene. Det er selvsagt problematisk, sier Rypdal.

Hun mener at det er tydelig at de kommersielle interessene ofte er tett knyttet til rådene, gjennom reklame, egne produkter eller kurs.

— For å få rekkevidde, likerklikk og følgere kommer de med kontroversielle budskap, som de vet kan feiltolkes. Alt for å gå viralt, sier Rypdal.

Hun understreker også at denne typen formidling aktivt undergraver tilliten til etablerte institusjoner og solid helseforskning, til fordel for egen business.

— Det meste hadde vært greit om de bare hadde vært nyanserte og ærlige i sine budskap om hva de faktisk vet og kan, men vi reagerte sterkt på Aftenpostens reportasje, der Monica Øien Dyvi sier rett ut at det å vise til vitenskap og forskning er unødvendig snobberi, som hun er lei av, sier Rypdal. Hun mener det er helt vanlige mennesker med helseutfordringer som taper på dette.

— De kjøper budskapet og håper det vil hjelpe, men ender ofte opp med å kaste bort tid og penger, og kan til og med risikere egen helse. Dette er etter min mening ganske uetisk, avslutter Rypdal.

Det hører med til historien at både Sandtorv, Gravensteen og Rypdal alle har gitt ut bøker og er relativt store i sosiale medier.

Debatt ● Arve Hjelseth

Hva betyr det at noe er «godt» lest?

Dyvi: — Vitenskap er verktøy

Monica Øien Dyvi understreker at sitatet om akademisk snobberi er hentet fra en lengre samtale, der hun viste til eksempler på praksis som senere har blitt både forskningsmessig og myndighetsmessig godkjent.

— Vitenskap er et verktøy, men ikke statisk. Helse handler om å kombinere forskning, biologi, klinisk erfaring og individuell respons, sier hun til Khrono.

Dyvi er tydelig på at hun ikke mener forskning er unødvendig, men faktisk det motsatte, og avgjørende.

— Men den er ikke alltid tilstrekkelig alene når vi jobber med helse i praksis, sier hun.

Befolkningsstudier beskriver gjennomsnitt, ikke enkeltmennesker. Og i klinisk arbeid ser vi hver dag at individuell fysiologi betyr noe: Noen får ro og overskudd av kuldebad eller meditasjon, andre blir mer stresset. Det samme tiltaket kan gi ulike responser, avhengig av utgangspunkt, forklarer helseinfluenseren, som også driver med såkalt biohacking, en øvelse som i stor grad går ut på å gjøre helsemessige tiltak for å redusere kroppens biologiske alder.

— Mitt arbeid handler om å formidle kjent biologi, mekanismer og klinisk erfaring på en nyansert måte, men i dialog med forskning, ikke i opposisjon til den, understreker Dyvi.

— Manglende randomiserte studier betyr ikke nødvendigvis at biologien er ukjent, ofte betyr det at forskningen ikke har kommet dit enda, legger hun til.

Dyvi mener at vitenskap beveger seg fremover nettopp fordi noen utforsker, tester og observerer og fordi erfaring over tid gir grunnlag for nye studier.

— Å gjøre trygge, erfaringsbaserte grep mens vi venter på full dokumentasjon, er ikke antivitenskapelig. Det er slik kunnskap utvikles, poengterer hun.

— Det gjelder å ha blikket både festet på hva forskning kan fortelle og hva våre individuelle erfaringer og resultater viser. Hvis vi bare kan forholde oss til hva som allerede er bevist og godtatt så står vi stille, avslutter Monica Øien Dyvi.