Debatt ● Arve Hjelseth
Hva betyr det at noe er «godt» lest?
Det er denne mangelen på differensiering som er problemet, skriver Arve Hjelseth i debatten om liks og forskningsformidling.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det har atter en gang oppstått en debatt om forskningsformidling, denne gang i form av et ikke spesielt nyansert innlegg av Egil Kristensen. Han får ettertrykkelig svar fra Aksel Kjær Vidnes.
Striden denne gang står om bruken av liks, et mål på hvor komplisert en tekst er. Kristensen ble visstnok nylig introdusert for dette. Selv hørte jeg om det for første gang for fem år siden, men har aldri brukt det og har ingen intensjoner om å begynne med det.
I dette tilfellet har både Kristensen og Vidnes ganske mye rett, og et stykke på vei er nok dette en skinndebatt.
Vidnes har utvilsomt ganske mye rett når han antyder at den gjennomsnittlige forsker nok sliter med å formulere seg på måter som kan nå et allment publikum. Det er i og for seg ikke noe merkelig i det, de fleste skriver naturligvis normalt tekster for fagfeller.
At redaktører og kommunikasjonsrådgivere kan bidra til å rydde unna en del unødvendig kompleksitet, forhåpentligvis uten å miste altfor mange nyanser, er utelukkende nyttig. I noen tilfeller handler det dessuten ikke bare om komplekse ord og vendinger, men rett og slett om at det skrives dårlig.
Videre er det en rimelig påstand at forskere som formidler godt kan legge bort jålete stammespråk, som det selvsagt er en del av. Rett nok er slikt stammespråk trolig mer utbredt i konsulentbransjen enn blant forskere, uten at veldig mange synes å reagere på det.
På den annen side har Kristensen rett i at mye forskningsformidling — både skriftlig og muntlig — tydeligere og nærmest uten unntak er blitt gjenstand for en forventning om størst mulig enkelhet. Her har han et godt poeng.
Alle litterære sjangere, inkludert forskningsformidling, bør kunne operere med ulik grad av kompleksitet. Det avhenger av publikum. Dag og Tid og Morgenbladet rekrutterer stort sett andre konsumenter enn TV2, og jeg forventer derfor også at artikler eller kommentarer er hakket mer komplekse.
På samme måte forventer jeg at en gjennomsnittlig tekst i Klassekampens bokmagasin har høyere liks-score enn en gjennomsnittlig nyhetsartikkel i VG. Jeg har skrevet lengre artikler begge disse publikasjonene, og nøler mindre med å bruke en del faguttrykk i Klassekampen, for jeg vet jeg treffer et annet publikum.
Det er denne mangelen på differensiering som er problemet.
For eksempel står det som er igjen av ordentlige kulturprogrammer på NRK P2 sannsynligvis for en nokså liten andel av radiolyttingen på de aktuelle tidspunktene. Vi har å gjennomgående å gjøre med et høyt utdannet lyttersegment som gjerne vil bruke litt energi på å sette seg inn i noe. En viss kompleksitet kan forventes, men det er nettopp den de søker.
Men også her har jeg av og til erfart tydelige forventninger om overdreven enkelhet, nærmest som om jeg skulle snakke til elever i ungdomsskolen.
Det er her Vidnes står i fare for å gå seg vill i sine data om lesetall og lesemønstre. At en tekst er godt lest, som han formulerer det, betyr ikke nødvendigvis at den er godt lest, i betydningen at folk har lest med stort engasjement og forsøkt både å forstå og å reflektere over innholdet. Det kan — har jeg en mistanke om — like gjerne bety at den er lest av mange, kanskje også til the bitter end.
Det er viktig nok, men ikke alltid avgjørende. Som Dag Solstad en gang sa, det viktigste er ikke å ha flest lesere, men å ha de beste leserne.
Jon Michelet sa en gang sarkastisk at ingen artikkel i VG var lenger enn at bikkja hans kunne lese den. Selv om han, som senere selv ble spaltist i VG, mente det negativt, kan spissformuleringen også tolkes positivt: Leste du VG, ble du oppdatert på det viktigste uten å måtte legge ned alt for mye tid og energi.
Problemet oppstår dersom all formidling sys over denne lesten.
All forskningsformidling trenger ikke og skal ikke være så enkel at en gjennomsnittlig tolvåring uten videre kan forstå budskapet. Å publisere gode tekster som også er krevende, er ikke et overgrep mot folk som dermed må jobbe litt for å forstå den. Tvert imot: Det er sivilisasjon.
