Debatt ● Aksel Kjær Vidnes
Når ble forståelse og tillit til forskning en synd i akademia?
Stråmenn brenner og varmer godt i møte med kjølig forenkling av forskning.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fakultetsdirektør Egil Kristensen ved Handelshøyskolen, Universitetet i Stavanger er ute på jakt etter stråmenn. Og som kjent er de utmerkede jaktobjekter.
Ikke kan de løpe særlig raskt. Og lettantennelige er de også. Ritsj med en fyrstikk, og snart står hele stråmannen i lys lue.
Gid det var så enkelt.
Stråmannen Kristensen vil sette fyr på er forenklende (les: fordummende) forskningskommunikasjon.
Fordi han har deltatt på forskning.nos årlige konferanse Forskningskommunikasjonsdagene, har han fått tenning. Der lærte han om noe som heter liks, altså lesbarhetsindeks. Dette er et kvantitativt mål på hvor komplisert en tekst er å lese.
Stråmannen er denne: Siden Kristensen har lært om noe som for ham var ukjent, tegner han opp et bilde av at all forskningskommunikasjon nå må føye seg etter den nye, grusefulle forenklingslogikken. Lav liks, lav terskel, friksjonsfritt skal det være, og dermed en masse banale tekster. Innholdet går tapt, og hele fagtradisjoner «forenkles til det ugjenkjennelige.»
Slik er det ikke. Men en slik påstand knitrer jo så godt i peisen.
Norske forskere formidler masse og bra, og norske forskningsinstitusjoner er i hovedsak gode på å kommunisere nye forskningsresultater.
Det vet jeg litt om. Hvert år publiserer forskning.no over 1200 kommunikasjonsartikler fra norske forskningsinstitusjoner, og omtrent like mange nyhetsartikler skrevet av våre journalister, i tillegg til flere hundre forskerskrevne tekster, kronikker og blogginnlegg.
Og folk kaster seg over det. Vi har millioner av sidevisninger, og lang lesetid. Folk leser artiklene våre nøye og grundig. Det er et godt tegn.
Men ja, det er enkelt og forståelig. Og vi bruker altså liks. Ikke som et målløst, tanketomt verktøy for å file ned den siste rest av originalitet eller bourdieusk posering. Og heller ikke som en endelig oppskrift for hvordan forskning skal kommuniseres.
Mest er det kanskje et pedagogisk verktøy for de skrivende. Det brukes gjerne som et begripelig mål for å klare å kommunisere effektivt til skribenter, enten de er forskere, journalister eller kommunikasjonsarbeidere, at her kan det være noe å jobbe med om du vil gjøre deg forstått utenfor et skarpt definert fagfelt.
For noen er liks en god påminnelse. For andre er det en irritasjon. Det kan det være for sånne som meg, som gjerne skriver tilnærmet dansk om jeg ikke blir sett litt over skulderen. Og det er heller ingen endelige grenser. Vi vurderer i hvert tilfelle. Følelsen av språket står alltid over maskinens tolkning, men maskinen kan gi oss en pekepinn som ofte stemmer.
Hva lærer vi av å jobbe systematisk med å gjøre forskning tilgjengelig og interessant? Jo, at det fungerer.
Det som er godt skrevet, i et språk som ikke gjør at leseren må stoppe opp og slå opp begrepene i ordboka, blir oftere godt lest. Folk bruker lengre tid på tekstene, og de får med seg mer. Det handler ikke om innholdet eller hvor komplisert forskningen er, det handler som regel bare om form.
De må trenge igjennom den akademiske tåka og oversette. De gjør herrens arbeid, i min bok.
Det er ikke resultatene og refleksjonene om forskningen som hindrer folk i å interessere seg og forstå. Problemet er oftere at mange i akademia har lagt seg til et språk som ingen andre bruker. Det må både journalister og kommunikasjonsarbeidere jobbe med hver dag. De må trenge igjennom den akademiske tåka og oversette. De gjør herrens arbeid, i min bok.
Effekten av vanskelig språk ser vi jevnlig: Folk ramler ut av artiklene, de skroller videre, og de kommer ikke til poenget. Det kan vi også måle, for vi ser hvor folk mister interessen og går ut av artiklene. All forskningen som kommer etter en ugjennomtrengelig tekstbolk, forblir i mørket. Da har vi mislyktes.
Hva gjør det, iblant, kan man jo spørre seg. Vel, jeg har en tese: Hvis folk forstår forskning, blir de interessert i og har tillit til den.
Det ser vi spor av i vår egen leserundersøkelse. 96 prosent av leserne våre syns det vi publiserer er lett å forstå, og 92 prosent stoler på det vi publiserer. I tillegg opplever 92 prosent at artiklene vi publiserer har høy kvalitet.
For meg synes sammenhengen ganske enkel, selv om den kan være, sagt med et fyord, spuriøs. Om ikke det er en sammenheng, så er det i hvert fall mulig å skape et sammenfall av lettlest, tillitvekkende og høy kvalitet.
Liks er ikke avgjørende her, men det er en liten bit i et større oppdrag: Å være motvekt til desinformasjon.
Og jo da, jeg har vel satt fyr på en stråmann her, jeg også. Tilgi meg i desember-kulda. Det varmer jo så godt.
PS: Ble dette for dumt og enkelt for deg? Ikke så rart. Denne teksten hadde en liks på magre 36.
