Flere forskere i monitor takk, også på LinkedIn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Hva er poenget med et universitet? Å utdanne befolkningen, så klart.

Men de er også kunnskapsbedrifter. Fristeder for tenkning, der smarte folk får betalt av folks skattepenger for å utvikle og forvalte kunnskap — om alt fra politikk til middelalderhistorie til skattejuss eller når det kan oppstå jordskjelv. 

Det er i seg selv et gode at vi har denne typen institusjoner og at slik kunnskap finnes og holdes ved like. På universitetene måles ikke alt etter pengeverdi eller nytte. Her rår andre verdier, og det skal vi være glade for.

Men da skulle det også bare mangle at ikke resten av befolkningen også kan få hente innsikt herfra, og forvente en viss delingsiver fra forskerne. Universitetene eksisterer ikke bare for seg selv, men også for hele samfunnet.

Sosiale medier

Fakultets­direktøren fyrte løs mot LinkedIn. Nå raser debatten

Forskere får vie livet til å følge nysgjerrigheten sin, og daglig dykke ned i sine mest nerdete interessefelt. I løpet av et år publiseres det en drøss med studier fra disse forskerne. Hvor mange av dem har du hørt om?

Forhåpentligvis noen.

En del forskere engasjerer seg i samfunnsdebatten, og enda flere bidrar med å formidle forskningen sin. Som kommunikasjonsrådgiver er det min oppgave å støtte dem i dette arbeidet. 

Og jeg tror potensialet for å få ut forskning til folket er ganske mye større — på samtlige utdanningsinstitusjoner.

Debatt ● Espen Gamlund

Formidlingsplikt for alle?

Hvorfor det? Kanskje har det med bildet vi alle har av hva det vil si å være akademiker, kanskje har det med medienes nyhetskriterier eller tabloide tendenser å gjøre, kanskje handler det om manglende insentiver til å formidle, eller kanskje det handler om hva vi tenker på som formidling.

Vi vet fra forskning på dette at det ikke nødvendigvis er helt problemfritt for forskere å stikke hodet sitt frem. Nesten halvparten av forskerne lar være å formidle forskningsfunn i offentligheten. De frykter blant annet konflikt med kolleger, hets, trusler, tabloide vinklinger i media og offentlig kritikk i forbindelse med å ytre seg offentlig.

Fakultetsdirektør ved Universitetet i Stavanger, Egil Kristensen, har skapt debatt i Khrono den siste tiden om some-plattformen LinkedIn. Han reagerer særlig på at forskere er der, og han skriver at «Det er nesten ikke til å forstå at forskere i stadig større grad bruker denne oppstyltede plattformen for å vise seg fram».

Debatt ● Egil Kristensen

Klamt og kleint på LinkedIn

Jada, jeg syns også LinkedIn ofte kan være litt kleint, og sånn blir det kanskje når alt man publiserer også knyttes til ens arbeidssted, men plattformen er også i ferd med å utvikle seg til noe mye mer interessant enn den var for ti år siden — i Facebook og Twitters storhetstid.

Nå er det på LinkedIn det skjer. Det er her folk faktisk deler tekst nå. 

Vil man nå ut med et budskap, er det ikke et dumt sted å begynne — særlig hvis man vil nå et mer voksent og seriøst publikum. For de fleste er terskelen også mye lavere for å uttale seg her, enn å sende et innlegg til avisen. Da er det klart at det blir varierende kvalitet — også mye rart.

Kristensen skriver: «Nå er det som om alle må vise at de også kan kommunisere — men må det gjøres på denne måten?»

Debatt ● Olga V. Lehmann og Elisabeth E.S. Rongved

Fifty shades of LinkedIn: Rom for nyanser, empati og frihet

Forskere bør kommunisere. I Universitets- og høgskoleloven står det svart på hvitt at «Den som har forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid som del av arbeidsoppgavene, har rett til og faglig ansvar for formidling».

Og nei, man må ikke gjøre det på en klein, falsk beskjeden, KI-generert måte. Dårlig språk, klisjeer og halvtygde budskap uten mål eller mening er like uinteressant på LinkedIn som alle andre steder.

Det er de som skriver godt, skarpt, poengtert — og faktisk har noe å komme med — som bryter lydmuren og når gjennom — også på LinkedIn.

Av en eller annen merkelig grunn har det å drive med påvirkning fått negative konnotasjoner i akademia. Men hvorfor skal ikke vi påvirke samfunnet?

I motsetning til Kristensen, mener jeg absolutt at forskere bør være på LinkedIn — eller andre offentlige plattformer de foretrekker. Det bør være minst like naturlig for forskere å ytre seg på denne typen plattformer som andre.

Det er klart at det for enkelte yrkesgrupper kan være vanskelig å være helt uformelle og skrive rett fra levra — enten det er på sosiale medier eller i avisen. Men er det én yrkesgruppe det ikke burde være noe problem for, er det faktisk forskerne. Det finnes jo knapt grenser for deres ytringsfrihet. Faktisk oppfordrer mange utdanningsinstitusjoner aktivt forskerne sine til å delta i samfunnsdebatten.

Debatt ● Fredrik Fornes

Du kan ikke kritisere en platt­form du aldri har forsøkt å forstå

Kristensen sier i et Khrono-intervju at: «Jeg synes kanskje at kommunikasjonsavdelingene må ta et eierskap her. Forskning er et kollektivt gode, og det er institusjonene som skulle ha eid dette, framfor enkeltpersoner. Jeg ser ikke den helt store nytten i at hver og en skal ut og danse».

Jeg er helt uenig.

Jeg syns det er forskerne som skal eie og snakke om forskningen sin. Det er de som skal ut og danse — ikke kommunikasjonsrådgiverne.

Men vi hjelper selvsagt gjerne til.

Noe av det mest givende jeg driver med som kommunikasjonsrådgiver er å bistå forskerne med å gjøre forskningen mer forståelig og tilgjengelig, sette den i en kontekst, lage en historie om den og lose den ut i verden. Men vi som jobber med forskningskommunikasjon kommer ikke veldig langt, hvis ikke forskerne tør å «vise seg frem» for å bruke Kristensens formulering.

Debatt ● Ivar Wathne Oftedal

Ein dum og deilig sjargong — i ein smart og «udeilig» marknad

Min feed er full av meninger og mer eller mindre velfunderte og finansierte råd av synsere og «influensere». De får stadig større makt til å definere hva vi snakker om, kjøper, bryr oss om, og ja til og med stemmer på. Folk stoler på dem fordi de pøser ut mye, engasjerende og jevnlig innhold. Da føles det som at vi blir kjent med dem. Sånn er verden nå. Den er personfokusert.

På universitetene vil vi selvfølgelig at det er forskningen og ideer det skal snakkes om. Men det står jo en forsker bak der — et menneske av kjøtt og blod. 

Skal vi få mer forskning i monitor, må vi også få flere forskere i monitor. Da hjelper det veldig hvis de faktisk tør å by litt på seg selv og ta litt plass.

Debatt ● Arve Hjelseth

LinkedIn-debatten: Heiarop- og framsnakkingskulturen er den kritiske akademiske kulturens motsetning

For noen år siden tok daværende leder for Akademisk skrivesenter ved UiO, Ingerid Straume, til orde for at flere akademikere burde ta på seg rollen som offentlig intellektuell. Hun mente at forskere er i en ideell posisjon til å sette agendaen, og ta opp saker som er vesentlige, ikke nødvendigvis egen forskning — men også stille spørsmål, og belyse et problemfelt.

«Ofte er ikke det en populær rolle. Det er en rolle man påtar seg for samfunnets skyld, eller ofte fordi man ikke kan noe annet. Man føler at man må».

Tenk om det som dominerte LinkedIn-feeden ikke lenger var poster om et jobbforedrag eller den utrolige reisen som har ført til ny jobb, men interessante betraktninger fra offentlig intellektuelle og siste forskningsnytt fra forskere. Hadde ikke det vært noe.

I en stadig mer fragmentert, urolig og polarisert verden trengs det flere velfunderte og nyanserte stemmer. Så jeg sier: Vekk med ytringsskammen, til tastaturet!