Formidling på LinkedIn?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LinkedIn kan fungere godt både for deling av og tilgang til relevant informasjon, og for å utvikle og vedlikeholde ens eget akademiske nettverk. Mitt høyst overfladiske inntrykk av innholdet har likevel samsvart nokså godt med Egil Kristensens raljerende beskrivelse i Khrono nylig. Innlegget har avstedkommet mye debatt.

Selv opprettet jeg en LinkedIn-profil for rundt 15 år siden. Siden har den ligget mer eller mindre urørt, og jeg har så vidt jeg husker aldri publisert noe der. Det har hendt at jeg har oppdaget at noen har lagt meg til som kontakt, og jeg har da — stort sett — gått inn og akseptert disse. Siden debatten i etterkant av Kristensens innlegg er interessant, har jeg imidlertid kikket litt på feeden min de siste par dagene.

Debatt ● Egil Kristensen

Klamt og kleint på LinkedIn

LinkedIn er naturligvis et potensielt viktig redskap for nettverksbygging, ikke ulikt de fleste andre sosiale medier. Det er langt mer orientert mot arbeidslivet enn for eksempel Facebook, og siden mange foretrekker å skille mellom det profesjonelle og det mer personlige, er det logisk at LinkedIn er en sentral arena for det førstnevnte.

Jeg har først og fremst oppfattet LinkedIn som verdifullt i et karriereperspektiv. Den amerikanske sosiologen Mark Granovetter viste i boka Getting a Job at nettverk var svært viktig for å få tilgang til informasjon om ledige stillinger. Særlig den type «svake» bånd som sosiale medier legger til rette for er av betydning, fordi det gir tilgang på informasjon utenfor ditt nærmeste nettverk

Debatt ● Fredrik Fornes

Du kan ikke kritisere en platt­form du aldri har forsøkt å forstå

Selv er jeg ikke opptatt av karriere, jeg har en jobb og enn så lenge tyder mye på at jeg får beholde den. 

Men dersom jeg var på utkikk etter jobb, ville jeg nok vegret meg mot arbeidsgivere som bruker søkeres LinkedIn-profil som redskap i rekrutteringsprosessen.

Men dette er naturligvis ikke hele historien om LinkedIn. Som blant andre Olga Lehmann og Elisabeth Rognved peker på, er det en potensielt verdifull plattform for deling av informasjon, nye publikasjoner, konferanser og debatt. En rask kikk på min feed i øyeblikket bekrefter dette. Jeg ser for eksempel at ikke så få deler de samme lenkene både på LinkedIn og Facebook.

Debatt ● Olga V. Lehmann og Elisabeth E.S. Rongved

Fifty shades of LinkedIn: Rom for nyanser, empati og frihet

Det siste fortjener en parentes. Ulikt de aller fleste andre land, har nemlig Facebook nesten siden starten vært en viktig kanal for samfunnsdebatt i Norge. Der møttes akademikere, frie skribenter, journalister og allment interesserte til verbal holmgang om alle slags temaer. Dette var for eksempel bakgrunnen for begrepet «Facebook-høyre», som oppsto rundt 2010. Avisenes debattredaksjoner plukker opp innlegg på Facebook og publiserer dem, og kronikkene i avisene diskuteres mest inngående på Facebook. Fra kolleger i andre land kjenner jeg ikke til at Facebook har hatt denne funksjonen i særlig grad.

Men Facebook er ikke hva det en gang var. Når det gjelder samfunnsdebatten er posisjonene avklart og argumentene forutsigbare. I tråd med utviklingen generelt er debattene også blitt mer polarisert, til tider grensende til det ubehagelige. Mot en slik bakgrunn ser jeg ikke bort fra at LinkedIn kan fungere som et godt alternativ. I tillegg er altså Facebook som nevnt et dårlig alternativ for å holde faglig kontakt med internasjonale kolleger. At ungdom og unge voksne i praksis stort sett har forlatt Facebook, peker naturligvis i samme retning.

Lehmann og Rognved peker blant annet på at enkelte bruker LinkedIn fordi de «ønsker å oppnå kriteriene for formidling som faktisk står som eksplisitte kriterier ved vurdering av både prosjektsøknader og i opprykksprosesser».

Dette overrasker meg. Er det «formidling» å for eksempel dele en lenke til egen eller andres forskning? Jeg vil definitivt svare nei til dette. Det er i så fall deling av forskning som er publisert for fagfeller, eller av faglige kommentarer som er formidlet i intervju-, podcast- eller kronikkform for en bredere allmennhet. Formidlingen består i for eksempel å skrive og få antatt kronikken. Å dele den på sosiale medier er nettopp det; deling av noe som alt er formidlet.

Debatt ● Ivar Wathne Oftedal

Ein dum og deilig sjargong — i ein smart og «udeilig» marknad

Men man kan naturligvis også bruke LinkedIn til å skrive innlegg som kommenterer eller tar stilling til aktuelle spørsmål, basert på faglig kunnskap. Jeg ser at mange gjør dette. I så fall nærmer det seg mer tradisjonell formidling, men med en viktig forskjell: Når jeg skriver dette innlegget, tar debattredaktøren i Khrono stilling til om det er verdig publisering. Om jeg hadde skrevet dette på LinkedIn, er jeg min egen redaktør, med de følger det har for kvalitetskontroll. Om det skulle telle som formidling, vil jeg si terskelen er så lav at formidlingen er nummeret før verdiløs.

Ethvert sosialt medium er hva brukerne gjør det til. Om en lenke til en artikkel delt på LinkedIn møtes med motforestillinger, kritikk og konstruktiv dialog er det naturligvis bra, og ikke minst er det fullt mulig å skape en slik kultur. Mitt inntrykk er likevel at kommunikasjonen er litt for preget av obligatoriske heiarop, noe som i sin tur oppmuntrer alle «se så flink jeg er»-postene. Heiarop- og framsnakkingskulturen er på mange måter den kritiske akademiske kulturens motsetning.

Debatt ● Arve Hjelseth

Mindre arbeidslivs­­relevans nå!