Klamt og kleint på LinkedIn

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kom igjen. LinkedIn må vel være det verste sosiale mediet som finnes. Ingen sier hva de egentlig mener. Alle er strategiske. Alle er fremoverlente. Alle heier på alle. Alle smiler, og alle skal være inspirerende. 

Det er nesten ikke til å forstå at forskere i stadig større grad bruker denne oppstyltede plattformen for å vise seg fram, og for meg er det helt umulig å forstå hvorfor de velger å ytre seg på en måte som om de driver egne konsulentselskaper innen kommunikasjonsfeltet.

Sosiale medier

Forsker, bli influenser!

Kanskje handler det om økte krav til synlighet, om forventninger til formidling, om «impact» og «branding» — ord vi knapt brukte i sektoren for ti år siden. Nå er det som om alle må vise at de også kan kommunisere — men må det gjøres på denne måten? 

Må alt banaliseres og forflates?

Og det er jo ikke bare forskere dette gjelder; enhver «suksesshistorie» fra det administrative apparatet i sektoren feires og applauderes fram skamløst og ukritisk.

Det er lett å glemme, men vi som har jobber som «tvinger» oss til å være på LinkedIn, skrev og snakket faktisk annerledes før. Ikke nødvendigvis klokere eller mer elegant, men mye mindre iscenesatt. Det fantes en tid der det var mulig å skifte stilling eller å ta et kurs eller å holde et foredrag eller å bare gjøre jobben sin uten at det måtte fortelles til offentligheten. 

Det fantes en behagelig stillferdighet knyttet til jobben. Alt var ikke spektakulært og viktig. Eller starten på en «spennende reise» som det heter på LinkedIn. 

Av og til kunne helt vanlige ting bare være helt vanlige ting, og det kunne føles uverdig og skamfullt å skryte for mye av seg selv.

Ingen kan ha fødselsdag hver dag, men på LinkedIn er det nå blitt slik at vi profesjonelle kontormennesker oppfører oss som om hver eneste dag er fødselsdag og 17. mai. 

Alt er «spennende», alle er «dyktige», alle prosesser er «gode». Den som mister jobben, «gleder seg til nye utfordringer». Den som får jobben, «er takknemlig og ydmyk». Den som står i en krise, «skaffer seg verdifull læring». 

Der gjelder det å være den glade, takknemlige og fremoverlente versjonen av seg selv — eller rettere sagt: Merkevaren sin. Ikke et menneske med tvil, i konflikt eller i ferd med å brenne ut. Slikt skjules bak eufemismer som «positiv energi» og «fremtidsfokus». 

SOSIALE MEDIER

Bluesky danker ut X: Deler mer ny forskning. — Blitt en søppelkasse

LinkedIn er i det hele tatt så fargesterkt og oser slik av positivitet at det kan gi leserne epileptiske anfall. Dager fins i alle farger, også grå, bare ikke på LinkedIn.

Det mest slående er kanskje fraværet av det menneskelige. Alle pynter seg på sosiale medier, det er syltetøy som sminke alle steder, men det er noe helt eget ved LinkedIn. 

Menneskene som befolker nettstedet har ingen skygger, øynene er oppsperrede og det er noe virkelighetsfjernt og nesten skummelt med måten folk forstiller seg på. Det er ikke noe vrede, ingen tvil, ingen spontanitet. Og alt kan vris til noe karrierefremmende. 

Selv når noen forsøker å være «ærlige», gjøres det i sårbare innlegg med planlagt effekt: «Dette var tøft å skrive, men jeg deler det fordi det kan inspirere noen.» 

Nei. Det inspirerer ingen.

Debatt ● Maja Nordtug

Stor kunnskap, små armbevegelser

Språket er ikke bare tomt, men det kan synes som det ikke laget for mennesker, men for algoritmer på jakt etter nøkkelord. Det kan til tider virke som om hele LinkedIn, i all sitt humørløse og banale velde, er noe som ChatGPT kunne laget på en dårlig dag. 

Det inviterer ikke til samtaler, bare til synlighet og egenpromotering: Det er din tur i dag til å ta mikrofonen, tusen øyne lyser mot deg. Deg, deg, deg. 

Det er ikke mulig å gjenkjenne noe som minner om politikk. Det finnes ikke noen som likner på ekte fellesskap. LinkedIn består i all sin gru av masse enkeltindivider med ansvar for egen skjebne. Hvis du ikke lykkes, er det fordi du ikke «sto i det» lenge nok. 

Men slapp av, alle lykkes på LinkedIn. Alt er en suksess, til og med sykdom.

Du takker, du gleder deg, du er stolt, ydmyk, inspirert, spent. Hver eneste gørrkjedelige workshop er «givende», hver eneste trøstesløse samtale er «meningsfull», hvert prosjekt er «viktig». Alltid. 

Du må ikke finne på å si «dette gikk dårlig» eller liknende. Du må si «jeg lærte mye». Til og med når du mister jobben er det en «mulighet for vekst», til og med når noen kaster deg av toget, takker du for reisen. 

Det finnes ikke noen form for tvetydighet eller språklig eleganse, du danser som en snegle, det finnes ikke ironi — på sitt verste framstår det hele som et mesterskap i pervertert klarspråk. 

For et godt språkunivers må ha ironi som tilgjengelig ressurs. 

Ironi skaper rom for det uortodokse, den beskytter oss mot dogmatisme og det overtydelige. Ironi trenger ikke nødvendigvis være kynisk, den trenger heller ikke komme til uttrykk som bitende og hånlig sarkasme. 

Debatt ● Trine Johansen Meza og Tove Rømo Grande

Forskningskommunikasjon er et verktøy for samskaping

På sitt beste er den reflekterende, spissfindig, humoristisk, inkluderende og flertydig — altså noe som er fullstendig fraværende på LinkedIn. Ironien sier ikke bare noe om verden, den sier også noe om hvordan vi snakker om verden: Den tilfører en kritisk distanse og gjør oss bevisste på det underliggende sosiale spillet. 

Og det er kanskje derfor den er helt fraværende når folk på LinkedIn skriver som om de er algoritmer som skriver til algoritmer, for ingenting er vanskeligere for algoritmene å forstå enn nettopp ironi. Når gitaren blir til skinke, mister språkmodellene interessen.

Så la meg få si det i klarspråk slik at alt fra språkmodeller til LinkedIn-brukere forstår hva jeg sier: Jeg hater LinkedIn, jeg hater LinkedIn-språket. 

Jeg hater hvordan det får intelligente mennesker til å snakke som om de har gått i lære hos ChatGPT. Jeg hater hvordan det kveler alt som ligner på ærlig kommunikasjon. Jeg hater hvordan det krever at vi alltid skal være «positive», selv når det brenner på kontoret.

Det er ikke noen som helst grunn til å være «så stolt» over å ha gjort en normal arbeidsinnsats; du har kanskje ledet et forskningsseminar eller fullført en forelesningsserie — du har vært på jobb. Gratulerer. 

Av og til kan en nesten ta seg til å tro at kreftgåten er løst, men så er det bare en seniorrådgiver som har klart å aktivere en Plug in i PowerPoint eller fullført et kurs i bruk av Microsoft Teams — for andre gang.

Og ja, det er fint at du har lært noe. Det er alltid fint å lære. 

Men vi trenger ikke flere mennesker som snakker om alt de har «fått til» med samme tonefall som om de nettopp ble tildelt Nobels fredspris. 

Kanskje er det mest fornuftige noen ganger rett og slett å holde kjeft. Ikke alt må deles. Ikke alt er inspirerende. Ikke alle erfaringer trenger å pakkes inn i et verdibasert språk og legges ut på LinkedIn.

Nå er scenen klar og jeg tar mikrofonen, tusen øyne lyser mot meg.

Debatt ● Karoline Bjarnesdatter Rypdal

Ja takk til intellektuelle klovner!