Da forsknings­samarbeidet gikk over grensen

Tromsø (Khrono): UiT-professor Kari Aga Myklebost er en ettertraktet person. Som historiker med spesialkompetanse på russisk samarbeid i nord, er det mange som vil ha en bit av henne om dagen. 

Journalister ringer og ber om ekspertkommentarer om russernes siste påfunn. Kunnskapsdepartementet ringer og ber henne dele sine erfaringer om russisk kunnskapssamarbeid.

For de er mange. Og ikke nødvendigvis veldig gode. 

Hun begynner å fortelle om hvordan russiske universiteter brukes som våpen i krigen i Ukraina — og i økende grad mot resten av Europa.

— Kreml lever i en helt egen virkelighet og regimet investerer enorme ressurser i propaganda og patriotisk oppfostring av studenter og unge mennesker, sier hun.

Khrono møter henne i en hotellobby i Tromsø. Dagen i forveien organiserte hun en debatt på nordområdekonferansen Arctic Frontiers hvor de fleste publikummerne måtte snu i døren og de nest heldigste fikk karret seg til en plass på gangen. («Arrangøren hadde booket for lite rom. Alle vil jo høre om Russland.»)

Nå kommer hun rett fra direktesending i NRK Nyhetsmorgen. Vi er på en konferanse bygget på tanken om at politiske beslutningstakere møter forskere for å bli mer informerte og gjøre prioriteringer på et bedre grunnlag. Kunnskap om Russland virker viktigere enn på lenge.

— Men det blir nå litt mye prat, synes jeg, sier hun og kikker over kaffekoppen.

Et samfunn gjennomsyret av krig

Opptrappingen av krigen i Ukraina har nettopp gått inn i sitt femte år. Russlands fullskala­invasjon i 2022 har ført til enorme ødeleggelser og svært mange dødsfall. Flere av de store byene i Ukraina har i vinter vært uten strøm i den strenge vinterkulden etter russiske angrep.

I Russland er det ikke like mange krigshandlinger, men samtidig er hele det russiske samfunnet påvirket av krigen. Det gjelder også kunnskapssektoren.

— Situasjonen ved de russiske universitetene nå er helt forferdelig. Det er oppfordringer til angiveri og en enorm hype rundt krigen i Ukraina og støtte til krigføringen, sier Kari Aga Myklebost. 

Hun forteller om målrettet politikk fra det russiske utdanningsdepartementet, hvor nye læreplaner, lærebøker og elementer i undervisningen er innført for å bygge patriotisme og bidra til å øke viljen til å slåss og ofre seg for det russiske fedrelandet.

— Universitetssektoren er gjennomsyret av Kremls politikk for å rekruttere soldater til fronten og for å bygge kampvilje og promotere fortellingen om at Russland fører en rettferdig krig mot nynazisme. Man blir fortalt at denne krigen er en defensiv krig mot nazister fra Europa som truer Russland — at akkurat som under Den store fedrelandskrigen er landet nå truet igjen, forklarer hun.

— Og på universiteter jeg har besøkt og undervist ved i mange år, er det nå militære treningssentre.

Russland

— Den akademiske friheten har sunket til Sovjet-nivå

Et endret land

I det store geopolitiske bildet framstår Russland som Vestens fiende. Men slik har det ikke alltid vært. Etter at Jernteppet falt, fulgte en periode på 1990-tallet med opptining av relasjonene, økende samarbeid og kontakt. 

I denne perioden vendte det offisielle Norge en utstrakt hånd til Russland. I 2006 la daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre fram en ny norsk nordområde­strategi, som la stor vekt på bedre samarbeid med Russland — også innen forskning og utdanning. 

Diplomati på høyt nivå førte til at Støre og den russiske utenriksminister Sergej Lavrov i 2010 undertegnet den nye grenseavtalen i Barentshavet. Med det ble en 40 år gammel grensetvist i nord gravlagt.

I Tromsø i februar 2026 viet Støre noen ord til de siste 20 årenes utvikling langs den norsk-russiske grensen — nå som en statsminister som bruker mye tid på å støtte Russlands fiende, Ukraina.

— Russland framstår nå et helt annet land, det har blitt helt forandret. Samtidig er det de samme folkene som sitter ved makten nå som satt rundt bordet da vi gikk inn for å åpne opp og gå inn i framtiden sammen. Nå styrer de landet i en krig hvor folk våkner opp hver dag til nye angrep på sivile, til bomber, droner og missiler. Det er en forferdelig historie, sa han. 

Trusselvurdering 2026

Trusselvurdering: Sjå opp for gjesteforelesarar

Den store naboen

I nord snakker man om Russland også på en annen måte. Her er Russland den store naboen. Om ikke allestedsnærværende, så i alle fall umulig å ignorere. For folk og institusjoner i nord, er det vanskelig å komme unna landet på den andre siden av grenseelven.

I mange år ønsket UiT-forskere et tettere samarbeid med kolleger i Russland. Historikermiljøet Kari Aga Myklebost er del av i Tromsø har lange forbindelser mot øst.

— Vi var tidlig ute og gjorde viktig arbeid, sier hun.

— Siden tidlig 1990-tallet var vi aktive med å bygge samarbeidsflater med russiske historikere. Både ved «nabouniversitetene» i Murmansk og Arkhangelsk, men også i Moskva og St. Petersburg og andre steder. 

Dette var en del av den bredere norske politikken etter Sovjetunionens fall: Man ville bedre samarbeidet med Russland, som kunne bidra til gjensidig utvikling og vekst og stabilitet.

— Vi besøkte kolleger i Russland, fikk tilgang til russiske arkiver, tok imot russiske kolleger her i Tromsø, og så videre. Og mye av den felles forskningen vår handlet nettopp om det historiske forholdet mellom Norge og Russland.

Forbindelsene mellom UiT og Russland kulminerte i 2011 da den tidligere nevnte russiske utenriksminister Sergej Lavrov ble utnevnt til æresprofessor i Tromsø.

Men på den tiden hadde allerede det norsk-russiske samarbeidet begynt å krakelere, forteller Myklebost. Mer om det straks.

Reisen mot nord

For la oss først ta et steg tilbake. Hvordan havnet hun egentlig her?

Kari Aga Myklebost var studenten som ville reise verden rundt. På det tidlige 1990-tallet framsto studenttilværelsen som fri og helt åpen mot verden. 

— Det var et helt annet rom for å sose rundt og ta et grunnfag her og et mellomfag der, og se hva det ble til, liksom. Da jeg var student, ville jeg bare reise, sier hun.

Ferden gikk først til Russland, der hun bodde i flere år («i Moskva, St. Petersburg, Vladivostok»). Så begynte hun å studere kinesisk på Blindern og dro til Kina.

— Så da reiste jeg litt rundt i Kina og studerte et år i Nordøst-Kina, i Changchung — en litt forferdelig industriby nord for Beijing.

På denne måten gikk 20-årene, men etter hvert fant hun ut at hun måtte bestemme seg for noe. Hun landet i Tromsø, byen hun opprinnelig kom fra, og begynte på hovedfag i russisk historie. 

— Jeg tenkte at jeg kunne få bruk for språkkunnskapene mine og holde på med noe som dreide seg om Russland. Jeg la bort Kina, det ble for krevende å drive med begge disse områdene.

Så ble et hovedfag til doktorgrad, og etter hvert ble hun stadig tettere vevd inn i det norsk-russiske samarbeidet. Dette var også noe av det som trakk henne til fagmiljøet i Tromsø.

— Når vi skrev om russisk historie, så gjorde vi det sammen med russiske kolleger. Dette var helt naturlig for oss. Vi ville gjøre vår forskning og skrive vår historie sammen med de vi skriver om. Og for de vi skriver om også, for mye ble av det vi skrev sammen ble oversatt til russisk og publisert på den andre siden av grensen.

Ukraina

Rekordmange ukrainske studenter i Norge

De første tegnene

I 2008 kulminerte det norsk-russiske samarbeidet i et megaprosjekt som skulle være UiTs gave til Grunnlovsjubileet i 2014. Kari Aga Myklebost var en av 30 norske og russiske historikere som skulle jobbe sammen om det som skulle bli et tobindsverk om norsk-russiske relasjoner mellom 1814 og 2014 — «Det asymmetriske naboskap».

— De norske nordområdene har en veldig internasjonal historie, også tilbake på 1800-tallet. Det var ikke bare Kristiania som hadde forbindelser til utlandet i denne perioden, sier hun med det man aner er et stikk til måter den norske historien har blitt framstilt lenger sør.

— Og dette handler i stor grad om relasjonene til Russland. Vår store og dominante nabo har tidvis vært en krevende og vanskelig nabo. Så historieprosjektet handlet om trusler og trusselforestillinger, men også om velfungerende samarbeid og viktige økonomiske kontaktflater.

Det endte som et vellykket historieprosjekt. Men Myklebost og kollegene merket raskt at ting ikke gikk helt på skinner. Samarbeidet knirket.

— Det var ikke helt enkelt å bli enige, sier hun.

— For eksempel reagerte noen av russerne på at vi understreket småstat/stormakts­dimensjonen og den sikkerhetspolitiske asymmetrien mellom Norge og Russland. Det likte de ikke.

Noen av russerne reagerte på ordet «asymmetri» — det har konnotasjoner til militær strategi — og protesterte mot at Russland skulle være aggressive overfor Norge. Det ble tydeligere og tydeligere for historikerne i Tromsø at det var viktig fra russisk side å skrive en historie som ikke framstilte Russland som aggressivt eller truende. 

— Men realiteten er jo at Russland har vært det i lange historiske perioder, sier Myklebost.

geopolitikk

Full samarbeids­stans i nord. — Mer usikkerhet og uforutsigbarhet

Presset øker

For Myklebost og kollegaene i Tromsø, ble situasjonen vanskeligere. I 2012 gjeninnsatte Vladimir Putin seg selv som president, etter noen år i statsministerstolen mens Dimitrij Medvedev var president. Dette stolbyttet førte til store protester i Russland, hvor titusener demonstrerte i gatene. Det ble slått hardt ned på dette.

— Samtidig kom fremmedagentloven som krever at russere som samarbeider med utlandet må rapportere om personlig økonomi og blir pålagt masse sanksjoner. Denne loven gjorde at våre samarbeidspartnere kunne bli stemplet som fremmede agenter og bøtelagt, sier Myklebost. 

— Ikke at noen av våre samarbeidspartnere snakket direkte om det, men vi opplevde det som at det slo inn i arbeidet som selvsensur. 

Prosjektet «Det asymmetriske naboskap» kom i mål — men med betraktelig færre russiske historikere på forfatterlisten etter hvert som historien skred framover mot 2014.

Nå ville historikerne prøve å løfte nye prosjekter sammen — blant annet et prosjekt om historien til grenseelven Pasvikelva. Elven har blant annet vært arena for norsk-russisk energisamarbeid, men mye har handlet om sikkerhetspolitikk og trusler. Dette  stoffet var det vanskelig for russerne å ta i. 

— Våre russiske kolleger foreslo da at prosjektet kunne hete «Vennskapets elv». Jeg la all min godvilje til, og vi begynte på dette. Men jeg skjønte etter hvert at det kom til å bli vanskelig, det var for mye de ikke kunne skrive om, sier hun.

På et punkt ga hun opp og gikk videre med å publisere sammen med en finsk kollega i stedet. Selvsensuren på russisk side var for sterk.

Forskningssamarbeid med Russland

Russiske forskere forteller om skam, frykt og følelse av maktesløshet

Sammenbruddet

Utviklingen i Russland gikk jevnt og trutt i repressiv retning, forteller hun, med grunnlovsendringer i 2020 som både innskrenket ytringsrommet og som åpnet for at Putin kan sitte som president helt til 2036. Kunnskapssektoren opplevde økt kontroll og i Moskva var det protester. 

Universitetene ble lagt under strategisk kontroll av regimet i Kreml og ble stadig mer brukte som våpen.

Da den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina var et faktum i 2022, gikk den russiske rektorforeningen raskt ut og publiserte et offentlig brev til støtte for invasjonen. 

— Der sto blant annet navnene til rektorer som vi hadde samarbeidet tett med i mange år. Rektoren ved universitetet i Arkhangelsk var en av de første til å signere, og hun gikk også høylytt ut i russiske medier med sin støtte og kampen mot «nynazistene i Kiev», sier Myklebost.

Med krigen brøt det norske kunnskapssamarbeidet med Russland sammen. Kort tid etter fullskalainvasjonen ble det innført institusjonell boikott av samarbeid med russiske universiteter som en del av sanksjonene mange land innførte mot Russland.

Lokalt forsker-til-forsker-samarbeid var fortsatt mulig, men det viste seg at dette heller ikke var uten problemer.

Rundt ett år før invasjonen hadde Myklebost startet et prosjekt om minnepolitikk i nord sammen med norske partnere og fem russiske kolleger, som et prosjekt uten institusjonelle samarbeidsavtaler. 

Ny russisk lovgiving om statlig kontroll med utenlandssamarbeid var på trappene gjennom 2021, og de russiske kollegene fikk ikke godkjent prosjektet ved sine institusjoner.

— Men da kom fullskalainvasjonen — og alt endret seg, sier hun.

Krigen i Ukraina

Skjerper sanksjonene mot Russland på forskerfronten

Å stå alene

Sikkerhetssituasjonen i Russland eskalerte raskt. Kari Aga Myklebost forteller om sensur og angiveri med fremmedagentloven lurende i bakgrunnen.

— Vi prøvde på å samarbeide forsker-til-forsker, men opplevde etter hvert at vi satte våre russiske kolleger i en utrygg situasjon bare ved å ha dem med i prosjektet og ved å presentere dem på nettsidene som prosjektdeltakere, siden prosjektet var finansiert fra Norge. 

Tre av de fem russerne forsvant raskt ut, men to ville fortsette. Siden de fortsatt bodde og jobbet ved universiteter i Russland, var de spesielt utsatte. Og der ville de bli, forteller Myklebost, ut fra forpliktelsen til studentene og en tanke om at «hvis jeg slutter, kommer det bare en propagandist og tar over jobben min».

— De var veldig modige, men selv om våre russiske kolleger sa at det sikkert gikk greit, tenkte jeg som prosjektleder at den risikoen faktisk var for stor.

Det endte med at hun til slutt tok avgjørelsen om å skrive russerne ut av prosjektet. Delvis handlet det også om hva de selv — her i Norge — følte de kunne skrive og ikke med tanke på hvordan forskningen ville bli oppfattet i Russland. Ville de legge bånd på seg selv for å beskytte de russiske kollegene?

— Det ble helt absurd. Vi kan jo ikke la russisk sensurlovgivning virke inn på vår akademiske frihet i Norge. Så det ble til slutt helt tydelig at vi ikke kunne jobbe sammen. Vi kan ikke selvsensurere oss for å sikre kolleger i Russland. Vi må publisere analyser som er akademisk gode og frie og som holder den standarden vi mener er riktig, sier hun.

— Hvordan følte du det da du tok denne avgjørelsen?

— Jeg følte at jeg satt veldig alene med stor og vanskelig vurdering. Hvor lenge var det trygt å videreføre dette forsker-til-forsker-prosjektet? Når blir det utrygt, og hvor går grensen? Som prosjektleder ble jeg pålagt å gjøre sikkerhetsvurderinger i et vakuum, i mitt lille forskningsprosjekt, sier hun

— Min erfaring er at det ble et for stort ansvar å ta alene.

Ytringsfridom

Sjølvsensur, gruppedynamikk og verdiposering. — Mange i akademia har altfor ukritisk bøygd seg for rare krav

En grunnleggende samtale

Erfaringene hun har gjort seg med russisk samarbeid har vært vanskelige, men de kan også bidra til å kaste lys over veien framover. I begynnelsen av februar var hun derfor invitert av Kunnskapsdepartementet for å snakke om dette for representanter fra alle landets utdanningsinstitusjoner.

Der utfordret hun både forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland og resten av sektoren til å tenke mer grunnleggende om kunnskapssamarbeid.

— Hva mente du med det?

— Sikkerhet og trusler ser ulikt ut i ulike fagfelt, men jeg tenker at vi må ha noen tverrfaglige diskusjoner om sikkerhetsutfordringene vi opplever nå. Hvordan kan vi ivareta akademisk frihet og solid empirisk basert kunnskapsproduksjon i en ny virkelighet?

Myklebost peker på en oppblomstring av kontroll og politisk styring av forskningssektoren mange steder i verden. I Russland, men også i Trumps USA og en rekke andre stater som går i autoritær retning.

— Dette er nå rammene vi jobber innenfor. Hele denne dimensjonen i internasjonalt forskningssamarbeid har kommet veldig plutselig, men vi må ta den på alvor og være en del av grunnlaget når vi skal diskutere den nye Panoramastrategien, sier hun.

— Vi står overfor noen utfordringer som vi ikke har lyst til å ta i, det er jo problemet. I vår norske liberale tradisjon er det forståelig at departementet i 2022 landet på at vi skal kunne samarbeide på forsker-til-forsker-nivå. Sånn er vår forskning bygget opp — som forsker så har man veldig stor akademisk frihet, men også et stort ansvar. Og vi skal stole på at forskere og kunnskapsprodusenter ivaretar sitt arbeid på en god måte.

Men hennes erfaringer fra samarbeid med russiske kolleger viser at det ikke alltid er tilstrekkelig å legge ansvaret på de enkelte fagpersonene.

— Jeg hadde ønsket meg mer støtte i disse vurderingene.

Russland

Professorer reiste til Russ­land: — Brudd på regelverket

Undergravende for tilliten

For en del av disse vurderingene ligger langt bortenfor det historiefaglige. Det handler om hvilke mulige trusler mot Norges sikkerhet som er involvert. Myklebost peker på at Russland, etter hvert som landet får færre og færre kontaktflater inn mot vestlige land, kan presse russiske forskere med tilgang til vestlige forskningsinstitusjoner og nettverk til å gjøre fordekte ting. 

— Dette er sikkerhetsvurderinger som er veldig uvant for vår sektor: vi kan ikke gå rundt og mistenke enkeltkolleger for å spionere på oss. Det er destruktivt for en faglig arbeidskultur som er basert på tillit og samarbeid.

— Men samtidig er realiteten at vi står overfor aktører som bruker enkeltborgere. 

Flere spektakulære spionsaker de siste årene — ikke minst i Tromsø — har vist at Russland har en politisk kultur som ikke går av veien for å infiltrere vestlige forskningsmiljøer. 

— Våre åpne, liberale institusjoner kan infiltreres av autoritære stater. Også denne sikkerhetsutfordringen ligger der og må snakkes om. Det er ingen innlysende svar på hvordan vi løser dette, men så langt har svaret fra rektorene vært at «PST tar vare på sikkerheten, vi tar vare på akademisk frihet — vi kan ikke gjøre politiarbeid». 

— Dette er et riktig utgangspunkt, men vi må også bygge en bevissthet om det og en akademisk sikkerhetskultur, som gjør at vi som enkeltpersoner gjør gode vurderinger i møte med dette nye trusselbildet.

Arctic Frontiers

Hett og tett i Arktis

Demokrati under press

For Kari Aga Myklebost er den store utfordringen med samarbeid i kunnskapssektoren et uttrykk for en større utvikling i verden: at antallet autoritære regimer i verden vokser, og demokratier — som man kanskje har tenkt var den dominerende og naturlige statsformen som skulle ta over alt — er i tilbakegang.

På Kontaktkonferansen tok hun derfor til orde for et klarere mål om demokrati i bunn i internasjonaliseringsstrategien, og at kunnskapssamarbeid bør være et verktøy for demokratisering hos de man samarbeider med.

— Også kunnskapssektoren må bidra i arbeidet med å bygge opp om arbeidet med demokratisering rundt omkring i verden, sier hun.

— Innenfor mitt fagfelt betyr det for eksempel helt konkret å øke samarbeid med andre stater som opplever det autoritære presset fra Russland enda sterkere enn oss, og som har opplevd det lenge. Det vil si de tidligere sovjetrepublikkene og østblokkstatene: Moldova, Ukraina, Polen, Baltikum, Georgia. 

Dette er land som har kommet lenger enn Norge med å håndtere utfordringen fra det autoritære Russland og som har behov for samarbeid med stabile demokratiske stater som Norge, sier hun.

— Og vi er godt på vei. I den nåværende Panoramastrategien skal flere ressurser inn til samarbeid med nettopp slike stater. Og her mener jeg dette bør være et viktig element: styrking av demokrati og motvirkning av autoritær utvikling.

— Kan ikke dette være en trussel mot norske forskeres akademiske frihet? Og at de kan oppfattes som mer politiske av utenlandske forskere — som den norske statens forlengede arm?

— Det må det være rom for et mangfold av vurderinger om hvordan dette best kan implementeres i ulike fagfelt og i ulike deler av sektoren. Men jeg mener at utfordringen med de voksende autoritære kreftene som verden nå står overfor — den er for farlig til at vi ikke kan ta den på alvor, sier hun.

— Det bør være et naturlig overordnet mål i en norsk internasjonaliserings­strategi å ivareta de verdiene vi mener gir de beste samfunnene for vanlige mennesker å leve i — det vil si liberale, frie demokratier.

Geopolitikk

Hellestveit: — Dette er ikke tiden for lavere ambisjoner i akademia

Finnes det håp?

Veldig mye av det som skjer framover nå, avhenger av hvordan det går i krigen i Ukraina. Kari Aga Myklebost peker på to mulige utfall av krigen.

— Hvis Russland går seirende ut, så er det et veldig lite hyggelig scenario for våre grunnleggende prinsipper om sikkerhet gjennom internasjonal lov og staters ukrenkelighet, mener hun.

Et annet scenario er at Russland blir så destabilisert av egen krig at regimet faller. Hun mener at en del peker i den retningen nå, fordi krigen er kostbar og de økonomiske sanksjonene er tunge.

— Hvis det går så langt at krigen ender med regimekollaps, er det mange ukjente faktorer. Det kan åpne for opposisjonen, men det kan også komme folk fra kretsen rundt Putin. Og det er kanskje vel så sannsynlig, sier hun. 

Men det er vanskelig å si med sikkerhet.

— Det er rett og slett mye vi ikke vet. Veldig mye holdes hemmelig av Kreml gjennom den militære sensuren og generell informasjonskontroll. Og det russiske informasjons­apparatet spyr ut mange fortellinger om stabilitet og styrke, sier hun.

Kari Aga Myklebost har fulgt Russland i mange år. Hun tenker på kolleger og kontakter som nå befinner seg i et samfunn som er mobilisert for krig. En krig hun og mange av hennes russiske venner mener er feil.

— Russland er nå i en langvarig krigssituasjon. Jeg er redd det russiske regimet ser for seg krig i mange år framover.

— Ser du noe håp?

Hun lar spørsmålet henge i luften.