LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Arctic Frontiers
Hett og tett i Arktis
1300 forskere, politikere, spioner og journalister fra hele verden stimlet sammen i Tromsø denne uken. I opphetede debatter om Grønland, USA og den nye verdensordenen, var det én ting alle lurte på: Kan noen åpne et vindu?
Publisert
Sist oppdatert
Tromsø (Khrono): Norges utenriksminister Espen Barth Eide satte tonen tirsdag morgen.
— Arktis er hott.
En kan bare tenke seg hvor fornøyd statsråden og hans taleskrivere var med den formuleringen — i et Tromsø som for anledningen var varmere enn regjeringens hjemby Oslo. Her skulle man snakke om økende klimaendringer (varmere) og fornyet geopolitisk interesse for våre nærmeste nordområder (enda varmere).
Jackpot!
Men heten var et gjentagende tema på nordområdekonferansen Arctic Frontiers denne uken. På denne topptunge konferansen, med 1300 delegater fra hele verden, lekte amerikanske utsendinger katt og mus med grønlandske politikere, og 150 journalister albuet seg rom etter beste evne.
Norske og utenlandske universiteter mobiliserte stort. Til og med spionene tørket svetten på konferansehotellets treningsrom. Her måtte man både si alt man mente å passe seg litt for hva man sa.
Så da Universitetet i Bergen inviterte til en het debatt om Grønland, kolonialisme og urfolksrettigheter, dogget det godt på rutene.
Etter at ordstyrer Ole R. Øvretveit avsluttet paneldiskusjonen og åpnet for spørsmål fra forsamlingen, var det en nordnorsk professor som stilte spørsmålet alle lurte på:
— Kan noen åpne et vindu?
Et vitenskapelig vindu
Det er godt å åpne et vindu av og til. Sette gluggen litt på gløtt og la vitenskapen sige inn i det politiske rommet. Kanskje noen av forskerne som deltok på konferansen, forsøkte nettopp på det.
For dette var absolutt arenaen å gjøre det på. I 20 år har konferansen Arctic Frontiers vært en møteplass mellom vitenskapsfolk, politikere og næringsliv. Noe av grunnlaget er tanken om at beslutningstakere skal få grunnlag for å gjøre bedre beslutninger, og forskere bedre mulighet til å forske på temaer det er behov for.
Og det at verdens øyne nå som sjelden tidligere er rettet mot nord, gir også et behov for ny kunnskap.
— Vi må ønske den nye interessen for Nordområdene velkommen og forsøke å styre den mot en samtale som er mer basert på viten, sa utenriksminister Espen Barth Eide i sin åpningstale.
Vitenskap vs. politikk
Men fungerer det, da? Lytter politikere til vitenskapsfolk?
— Ja, sa forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland til Khrono. Hun dro for å besøke UiTs campus og kaste glans over programposten Academia in Times of Geopolitical Change tirsdag ettermiddag.
Aasland forteller at hun opplever at interessen samarbeid på tvers av forskning, politikk og næringsliv har økt.
— Det er et nytt momentum for dette nå, og jeg mener å se bevegelse i forståelsen av behovet for forskning. Denne uka her viser jo det med all tydelighet.
Konferansen markerte også avspark for det store forskningsprosjektet Polarhavet 2050 og Aasland fortalte at det var stor interesse for denne forskningen fra internasjonale samarbeidspartnere
— Ja og nei, sa Lise Øvreås i Khronos direktesending fra konferansen onsdag ettermiddag. Hun er president i den europeiske alliansen for vitenskapsakademier, EASAC, som har vitenskapelige råd som en av sine hovedoppgaver — såkalt science for policy.
Ofte bestiller politikere rapporter, forklarte hun, men alliansen er også opptatt av å legge til rette for at forskere skal bidra med kunnskap som de selv mener er viktig — med en tilnærming nedenfra.
Men som Aasland ser Øvreås også en endring i hvor mye politikere og andre utenfor akademia legger vekt på å ha tilgang til det siste oppdaterte kunnskapsgrunnlaget.
— Rapportene våre er mye mer brukt nå enn bare for noen år siden.
Samtidig møtte vi også de deltakerne som sa det som det ofte er:
— Det blir nå litt mye prat på sånne konferanser.
En ny verdensorden
Og ja da, det var en del prat om vitenskap. Men det var kanskje først og fremst andre ting som var på alles lepper disse dagene. Foruten Epstein-filene og en rettssak i Oslo, selvsagt, var det den geopolitiske situasjonen som opptok mange.
Det er krig i Ukraina og på Gaza. Russiske og kinesiske forsøk på å destabilisere Vesten med hybride virkemidler blir stadig vanligere. Og selvsagt — et USA som trekker seg fra internasjonale samarbeid og som nærmer seg konflikt med gamle allierte.
Det føles som man står på terskelen til en ny verdensorden. Og noen mener allerede at vi har kommet dit.
I et intervju med Dagens Næringsliv denne uken sa Kaja Kallas, EUs spesialutsending for utenriksspørsmål, som også var i Tromsø, at verdensordenen slik vi kjenner den er over, og at den ikke vil komme tilbake.
— Det gamle Arktis vil ikke komme tilbake, sa Anu Fredrikson, konferansens direktør under den offisielle åpningen, ord som dramatisk ga ekko til Kallas' analyse.
Et liknende budskap ble i dag fremført at Norges etterretningssjefer da den årlige trusselvurderingen ble lagt frem.
Det er alvorlige tider.
Akademisk usikkerhet
Dette var også temaet da Khrono inviterte til direktesending fra hotellobbyen på onsdag. Vi samlet et knippe deltakere og stilte noen vanskelige spørsmål om kunnskapssamarbeid i en ny verdensorden:
Når våre kjente internasjonale kunnskapssamarbeid trues — hva gjør vi da? Kan vi samarbeide med alle? Og er det mulig å fylle tomrommet etter USA?
— Etter det som har skjedd det siste året med vår nærmeste allierte USA, tror jeg mange føler på en grunnleggende usikkerhet, sa Tor Eldevik, instituttleder ved Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.
— Hvem er våre venner og allierte i fremtiden?
Etter at han kom til makten i fjor, har president Donald Trump kuttet amerikansk forskningsstøtte og redusert det internasjonale samarbeidet drastisk. Nils Gunnar Kvamstø, direktør ved Havforskningsinstituttet forklarte hvordan Argo-samarbeidet rammes hardt av at USA trekker seg ut av halvparten av finansieringen av flytebøyene som ligger og flyter i verdenshavene.
Og i nord er samarbeidsforholdene vanskeligere enn på mange år. Et Russland som har sklidd i stadig mer autoritær retning har gjort forskningssamarbeid umulig. Dette har historieprofessor Kari Aga Myklebost kjent på kroppen.
Du kan se hele sendingen med Nils Gunnar Kvamstø, Tor Eldevik, Lise Øvreås og Kari (NB: På grunn av teknisk feil avslutter opptaket for tidlig, og intervjuet med UiT-rektor Dag Rune Olsen ble dessverre ikke tatt opp):
Gode venner i Europa
Men konferansedirektør Anu Fredrikson minnet også om at man ikke må glemme håpet. For selv om tidene er urolige, er det også en tid for å danne nye vennskap og allianser.
Og med på reisen denne gang hadde utenriksminister Espen Barth Eide med seg en venn — EUs nevnte utenrikssjef Kaja Kallas, som fikk både en omvisning i et av våre nye kystvaktskip og gleden av å svare på spørsmål fra internasjonal presse om ikke Norge snart burde melde seg inn i EU.
— Dette er en tid hvor vi trenger vitenskap — og da er vitenskapen truet, sa Rutgers-professor Åsa Rennermalm i en panelsamtale med Barth Eide og Kallas.
På spørsmål fra Khrono formidlet Kallas at hun var bekymret for situasjonen for den akademiske friheten i verden og minnet om et EU-program for forskere i andre land slik at de kan få komme til europeiske universiteter om de har trøbbel der de er.
— Men vitenskap er komplisert. Man stiller spørsmål som krever kompliserte svar. Og når mange populistiske politikere leverer enkle svar, blir det et problem. For kompliserte problemer krever kompliserte svar. Så jeg vil si til folk: ikke stol på de enkle svarene.
— Trenger Norge et tettere partnerskap rundt forskning med EU, spurte vi utenriksminister Eide.
— Ja, absolutt. Når mange av de beste miljøene forsvinner i USA, må vi ta mer ansvar her i Europa — for eksempel ved å ta vare på truede datasett og styrke våre egne investeringer.
For ordens skyld: Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland var også enig i dette, da hun ble konfrontert med kollegaens svar.
— Vi har jo allerede et tett samarbeid med EU gjennom Horisont Europa, og vi jobber aktivt opp mot Europaparlamentet for å sørge for at de innlemmer Norge på lik linje med andre EØS-land i det nye Horisont-programmet, sa hun.
— Er du trygg på at vi kommer innenfor?
— Ja, det er vår oppgave å jobbe for det. Jeg opplever mye forståelse og imøtekommenhet når vi minner om at Norge har en naturlig plass i dette. Og så er det jo heldigvis slik at vi er en attraktiv samarbeidspartner på mange felt — og det viser jo egentlig også denne konferansen her.
Ut i det ukjente
Ved ukens slutt er litt det slitne, men opplyste deltakere som vender tilbake til sine respektive land.
Arctic Frontiers åpner kanskje noen vinduer ut i det ukjente. Vi kan håpe at beslutningstakere føler seg mer informert etter å ha menget seg med akademikere noen dager.
Og om verdenssituasjonen er like ustabil til neste år, blir det nok like mange politikere, forskere, spioner og journalister i Tromsø i februar 2027.