Debatt ● Egil Kristensen
Enkelt og ugreit
Det er ingen grunn til begeistring for forskningsarbeid som forklares på ti sekunder, komplekse fenomener som reduseres til én illustrasjon eller en fagtradisjon som forenkles til det ugjenkjennelige.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Få ting preger tidsånden så sterkt som troen på enkelhet. Det er blitt en slags kulturell puls: kortere, renere, flatere, mer rett frem. Når det gjelder klarspråk, har vi til og med et digitalt verktøy for det — LIKS — som måler hvor «lett» en tekst er.
Verktøyet gir et nyttig bilde av språklig kompleksitet, men det etablerer også en norm: at enklere språk alltid er bedre. Det gir mening når en offentlig etat sender vedtaksbrev, men ikke nødvendigvis når forskning skal formidles.
For forskningskommunikasjon er noe annet.
Hvis klarspråk blir et ideologisk prosjekt snarere enn et verktøy, er vi på villspor. Da får vi et ideal som ikke bare handler om tilgjengelighet, men om en slags estetisk aversjon mot alt som ikke er strømlinjeformet.
Under Forskningskommunikasjonsdagene 2025, som ble arrangert ved UiB i november, handlet en av sesjonene om LIKS. Selv hadde jeg aldri hørt om dette før, og jeg ble litt overrasket over at et slikt verktøy ble presentert som en viktig støtte i arbeidet med formidling av forskning.
I seg selv er LIKS et ukomplisert hjelpemiddel, men nettopp derfor har det også en standardiserende kraft. Og når så mye annet i tiden trekker i samme retning, får slike verktøy langt større betydning enn de kanskje er ment å ha.
Det kommer fra alle kanter, i alle formater, i alle medier. Hele offentligheten beveger seg mot det korte, det stramme, det umiddelbare.
Tekst skal komprimeres, lyd skal klippes hardere, film skal drives frem av stadig tettere klipp. Til og med i P2 — selv i de tunge kulturprogrammene — snakker programlederne til oss som om vi er barn; både språk og tone ligger tett opp mot NRK Super. Lavterskel er i ferd med å bli bransjestandarden overalt.
Det siste miljøet som burde falle på kne for dette, er akademia.
Det gjelder naturligvis også forskningskommunikasjon, som har et særskilt ansvar. Her skal avansert kunnskap og krevende fagterminologi gjøres forståelig for mange.
Men friksjonsfri formidling er ikke alltid en forbedring. Enkelhet er ikke alltid en dyd.
Dette betyr ikke at språklig kompleksitet er noe å sikte etter. Tvert imot. Pierre Bourdieu — som i min studietid ofte ble strødd på toppen av en tekst som et nikk til menigheten — sier noe viktig her: Språklig kompleksitet kan åpenbart være uttrykk for reell tenkning, men den kan også være et sosialt grep, en måte å vise seg fram på.
(...) både språk og tone ligger tett opp mot NRK Super. Lavterskel er i ferd med å bli bransjestandarden overalt.
Å like — eller «like» — vanskelig språk kan uttrykke intellektuell nysgjerrighet, men det kan også være en markør, et signal om at man tilhører — eller ønsker å tilhøre — en gruppe som «forstår». Kompleksitet blir slik en distinksjon: Det handler altså ikke bare om hva man sier, men hva det sier om deg at du sier det slik.
Kompleksitet kan være nødvendig, men like ofte som et middel til erkjennelse, kan det være et maktmiddel. På samme måte kan enkelhet være nødvendig, men den kan gå på bekostning av innsikt.
Når folk snakker over hodet på deg, er det lett å bli forbannet — eller fortvilet. Men det samme gjelder når du blir snakket til som et barn. Hvis noen forsøker å forklare deg sammenhengen mellom epigenetikk og proteinsyntese ved å si at epigenetisk regulering innebærer miljøinduserte kovalente modifikasjoner av kromatin som via metylerings- og acetyleringsmønstre påvirker geners transkripsjonelle tilgjengelighet, er irritasjon nærmest uunngåelig.
Men dersom du blir behandlet som et barn og får det forklart som om du bladde i boka «Tassen oppdager proteinsyntesen», er det like ille:
Inni kroppen til Tassen bor det små kokker. De har en diger oppskriftsbok. Noen sider har smilefjes. Hvilke sider som får smilefjes, kan endre seg fra dag til dag. Når kokkene ser smilefjes, løper de til lageret og setter sammen små byggeklosser. Slik lager de proteiner. Hvor mange smilefjes kokkene får, bestemmer hva kroppen til Tassen blir laget av akkurat i dag.
Det språklige balansepunktet avhenger av hvem man skriver for. For en Khrono-leser burde dette fungere:
Miljøet kan påvirke om gener er «slått på» eller «slått av», og det styrer hvilke proteiner kroppen lager. Proteiner bygges ved at aminosyrer settes sammen i bestemte rekkefølger, som små konstruksjoner. Hvilke gener som er aktive, og hvilke slike byggverk som faktisk blir laget, former hvordan kroppen fungerer.
I LIKS-modellen gir dette en lesbarhetsindeks på 55 — «saksprosa». Tassen-avsnittet får merkelig nok hele 34 poeng og plasseres i kategorien «normal tekst og skjønnlitteratur». Det kompliserte avsnittet sprenger skalaen for «avanserte fagtekster» med 83 poeng.
Poenget er ikke hvilket nivå som er «riktig», men at alle tre nivåer må kunne finnes. Og når alt presses mot Tassen — for sikkerhets skyld, alle skal jo med — blir verden like liten og uutholdelig som når alt leveres i den mest kompliserte språkdrakten.
Samtidig risikerer vi en større glidning: Når enkelhet blir normgivende, trekkes formidlingen mot medier der enkelheten ligger innebygget i formatet — lyd og video. Ingenting galt i det. Slike affektive medier virker imidlertid annerledes på oss. De fanger raskt, men de kan ikke gjøre det skrift gjør.
Sluttspillet blir i verste fall ikke masse banale tekster. Det kan like gjerne bli en strøm av koleriske reels.
Skrift gir rom for langsom, aktiv tenkning. Når vi leser, må vi selv bygge mening, koble sammen ideer og holde tråder i hodet. Vi er rett og slett mer påskrudde som lesere enn som mottakere av lyd og bilde.
Og det er nettopp i denne glidningen faren ligger.
For når vi først vender oss mot formatene som krever minst, begynner formatene å sette standarden. Sluttspillet blir i verste fall ikke masse banale tekster. Det kan like gjerne bli en strøm av koleriske reels, der forskning tilpasses en produksjonslogikk som belønner tempo og grep om oppmerksomhet — ikke innhold.
Det er ingen grunn til begeistring for forskningsarbeid som forklares på ti sekunder, komplekse fenomener som reduseres til én illustrasjon eller en fagtradisjon som forenkles til det ugjenkjennelige.
Reels og filmsnutter kan ha sin plass, men forskningskommunikasjonen trenger rom for det som ikke lar seg presse inn i øyeblikkets banalitet.
Formidling skal gjøre det lettere å forstå verden, men ikke ved å gjøre den enklere enn den er. Derfor må skriftspråket få være så rikt som stoffet krever. Så enkelt som mulig, men aldri enklere. Det er egentlig ikke mer dramatisk enn det.
PS: Denne teksten fikk samlet sett en LIKS på 41, noe som tilsvarer en vanlig avistekst. Ordene som verktøyet hadde mest å utsette på, var ironisk nok forskningskommunikasjon (114) og forskningskommunikasjonsdagene (141).
