Debatt ● Lars Laird Iversen
Vitenskap, politikk og aktivisme: kutt kaken annerledes!
Det er forskjell på forskningsbasert aktivisme og aktivismebasert forskning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Debatten raser om forskere kan være aktivister eller om forskningen må være nøytral. Dette er en misvisende motsetning. Det avgjørende skillet går ikke mellom aktivisme og nøytralitet, men mellom kunnskap vurdert på vitenskapelige kriterier og kunnskap vurdert på politiske kriterier.
Svaret er ikke å være «passe» aktivistisk. Det blir ofte det verste av begge verdener. Det er kanskje et paradoks: Vitenskapens politiske legitimitet og overbevisningskraft kommer av at vitenskapelig kunnskap forstås som upolitisk. Kunnskapsbasert politikk er overbevisende, mens politikkbasert kunnskap undergraver tillit.
Men dette går begge veier: man kan ikke avfeie god forskning bare fordi dens konklusjoner styrker en side i en politisk diskusjon. God forskning forholder seg til verden, ikke primært den politiske dragkampen.
Når slik kunnskap er etablert og vurdert, så kan det godt hende at det har konsekvenser for forståelsen av relevante politiske saker. Noen ganger er god forskning behagelig plassert i midten. Andre ganger gir god forskning svar som er politisk kontroversielle eller til støtte for én part.
Hvis du står i en debatt om jorden er rund eller flat er det ikke god og troverdig vitenskap å hevde at jorda er en halvkule. Det stemmer jo ikke!
Andreas Hardhaug Olsen trekker frem Max Weber sitt ideal om en verdifri vitenskap. Men han feilleser Weber hvis han mener at samfunnsforskning ikke burde befatte seg med spørsmål som er politisk relevante.
Vi kan se for oss at et forskningsopplegg består av fire bestanddeler: Spørsmål, teorier, metoder og svar. Webers argument var at selve den vitenskapelige prosessen, det vil si teoriene og metodene, skulle være verdifri. Spørsmålene derimot mente han ikke kunne etableres ut fra vitenskapelig logikk alene, og at de ikke bare kunne, men ofte burde være politisk og normativt relevante.
Og hvis du har et verdirelevant spørsmål og en «verdifri» forskningsprosess, vil du ofte få et politisk relevant svar. Kvaliteten i dette svaret vurderes ikke ut fra kriteriet om det er «upartisk» eller «balansert», men ut fra vitenskapelige kriterier.
I mine øyne er klimaforskningen et eksempel på dette. De klare og troverdige (men falsifiserbare og diskuterte) forskningsresultatene fra klimaforskningen er overhodet ikke plassert i noe politisk sentrum.
Det er nærmest ingen politiske aktører med makt som er i nærheten av å fremme en politikk som samsvarer med vår beste kunnskap. Dessverre er det slik at den politiske oppmerksomhetsøkonomien gjør at dette får forskningen til å se partisk ut. Men det er politikken som burde miste tillit.
Vitenskapens sannhetssøken ligger ikke å være «verdifri», men å være nysgjerrig, åpen og ærlig på hva slags tilbakemeldinger verden gir oss i våre undersøkelser.
Men vi må gå ett skritt videre: Webers ideal om «verdifrihet» i selve forskningsprosessen også er uoppnåelig. Enhver forsker vil ha bevisste eller ubevisste verdier og forståelsesrammer som er med på å forme vår forståelse av verden. Vi får bedre, ikke dårligere, forutsetninger for å vurdere forskningens kvalitet hvis det er transparens rundt dette, enn om det gjemmes i kvasiobjektive formuleringer.
Her har feministiske, postkoloniale og postmoderne vitenskapsanalyser viktige poeng: forskerens posisjon har noe å si. I samfunnsvitenskaper og humaniora er forskeren ofte verktøyet for å se verden bedre, brillene om du vil. For å forstå verden bedre, er det viktig å forstå hva slags brilleglass vi ser gjennom.
Men noen versjoner av de kritiske disiplinene går lenger og reduserer kunnskap til bare posisjon og makt. Her bommer de.
Selv om vi ser på verden fra et sted, så er det fortsatt en verden vi ser på, og verden gir oss tilbakemeldinger. Vitenskapens sannhetssøken ligger ikke å være «verdifri», men å være nysgjerrig, åpen og ærlig på hva slags tilbakemeldinger verden gir oss i våre undersøkelser. Selv om vi må forstå brillene for å forstå verden, er det ikke brillene men verden vi er interessert i.
Så verden finnes uavhengig av vår forståelse, og vi har en slags tilgang til den. Men denne tilgangen er indirekte og sosialt organisert. Vitenskapen er en form for sosial organisering som har vist seg svært effektiv i å forstå verden, og muliggjøre suksessrik handling i verden — på godt og vondt.
Så hvis vi går tilbake til Weber. Vi svarer ofte på verdirelevante spørsmål, og vi kan få verdirelevante svar. Men hvis forskningsprosessen — teoriene, begrepene og metodene — er definert av politikkens logikk, så mister forskningen tillit. Men vi vet også at denne forskningsprosessen ikke kan være «ren», den er alltid posisjonert med noen form for politisk konsekvens.
Dermed er det verdt å ha med litt Weber i bakhodet, men oppdatert. Det Weber kaller «verdifri» vil jeg endre til «egnet til å overbevise». Slik jeg ser det, burde vitenskapelig språk være formulert på en måte som er egnet til å overbevise en rasjonell og bevis-aksepterende leser som ikke allerede er enig med deg.
Dette er en god norm for forskningsspråk selv om vi vet at overbevisning ikke alltid handler om argumenter og beviser. Ofte innebærer dette et språk som ligner en god del på det misforståtte idealet om verdifrihet.
Normene for godt håndverk må være knyttet til et institusjonelt system som gir en symbolsk (og reell) kapital for de som gjør god forskning: Forskning burde bli publisert ut fra fagfolks vurdering av håndverket, ikke om det passer med politiske meninger. Men dette håndverket inkluderer posisjon, maktforståelse og forskningsetikk.
God forskning er ikke verdifri, men overbevisende. Den er ikke upolitisk, men vurderes utfra andre kvalitetskriterier enn bare politisk riktig svar.
Det finnes forskningsmiljø som bommer på dette og vurderer forskningen i for stor grad etter politiske kriterier. Det finnes akademiske skrivemåter hvor målet ser ut til å skulle vise seg frem for de som allerede er enige, ikke overbevise tvilere. Det finnes forskning der svarene virker å være gitt på forhånd: hvis du vet hva slags teori de har, kan du nesten sikkert gjette konklusjonen.
Men det finnes kanskje enda fler med en naiv forståelse av «nøytral» eller «verdifri» forskning.
God forskning er avhengig av at det er nok status og insentiver til at forskere ønsker å gjøre det bra i sitt felt. Uten en velfungerende forskningssektor vil flinke folk bruke sin toppkompetanse til å argumentere for de som betaler best.
God forskning er ikke verdifri, men overbevisende. Den er ikke upolitisk, men vurderes ut fra andre kvalitetskriterier enn bare politisk riktig svar. Det er forskjell på forskningsbasert aktivisme, og aktivistbasert forskning.
Når god forskning gir beskrivelser av verden som ikke plasserer seg i noe politisk sentrum, så blir den politisert. Men det bør ikke svekke tilliten til forskningen. Nyansert forskning kan ha unyanserte resultater.
