Debatt ● Johan Frederik Storm
Kan en forsker være aktivist?
Skillet mellom forskning og politisk engasjement kan neppe bli perfekt. Derfor er det essensielt at forskeren er maksimalt åpen om sitt engasjement og politiske ståsted, så man kan ta dette i betraktning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Bør en forsker også kunne engasjere seg politisk? Er rollen som aktiv akademisk forsker forenlig med åpent engasjement i omstridte samfunnsspørsmål? Eller svekker dette tilliten til forskningens objektivitet?
Undergraver politisk engasjement forskerens rolle som ren og ubesudlet sannhetssøker — en som gir politikere og samfunnsborgere klare fakta, upåvirket av politisk hensyn og partiske særinteresser?
Kan aktivisme ha bidratt til økt skepsis og fiendskap mot forskere og de ekstreme utslagene som vi nå ser i USA?
Dette er superaktuelle, omstridte og sammensatte spørsmål. Et tilsynelatende ekstremt eksempel er historiker Glenn Disen som i utallige YouTube-innslag fremmer Putin-lignende syn på Ukraina-krigen. Et tidligere beryktet tilfelle er tobakksindustriens kampanje for å «bevise» at røyking er ufarlig, ved å betale forskere. Deler av kjønnsforskningen har også vært omstridt, ikke minst etter Harald Eias «Hjernevask»-serie på NRK.
I slike tilfeller er det lite tvil om at tillit ødelegges, med rette.
Men er det greit at biologer som Dag Hessen og Anne Sverdrup Thygeson er engasjert for naturvern, og at Glenn Petter Sætre skriver om «to kjønn»? Er det greit at klimaforskere advarer mot global oppvarming, at statsviter Bernt Hagtvet og økonom Kalle Moene skriver om politikk og samfunnsøkonomi? Og at noen forskere endog stiller til stortingsvalg?
De fleste mener nok at det meste av dette er i skjønneste orden, og at slikt engasjement både er samfunnsnyttig og styrker tilliten til forskningen. Og jeg er enig.
Etter mitt syn er det avgjørende at forskeren både er maksimalt ærlig og upartisk om forskningsresultatene og åpen om sitt politiske ståsted, slik at folk kan ta høyde for dette. For det er neppe mulig å fullstendig unngå enhver partiskhet selv om man prøver.
Men man kan likevel innvende: Kanskje en ivrig naturverner kan bli fristet til å feie noen «ubehagelige» resultater under teppet, for ikke å svekke en god sak?
Til dette kan sies: Ekte, god forskning kjennetegnes nettopp ved at forskeren ikke utelater resultater som passer dårlig med «favoritt»-hypotesen. Dette er en problemstilling som enhver forsker står i daglig og skal være topptrent til å takle. Forskeren skal prøve å motbevise sine hypoteser, og upartisk legge frem alle relevante data og fakta, uansett hvor fristende det kan være å «pynte» på resultatene.
Men vi må alltid være rimelig kritiske. Fristelsen kan være stor: Å utelate noen datapunkter i et plott kan på kort sikt bety mye for suksess i publisering, økonomisk støtte og karriere. Selv om dette er strengt forbudt, ser vi i vår tid sjokkerende utslag, endog i form av systematisk forskningsfusk, som ble grundig belyst i Akademisk forum av kreftforsker Morten Oksvold og eksperter fra USA og Oxford University i november i fjor.
Dette er et stort tema, men det må minnes om at fristelsene forskere daglig motstår er ofte mye sterkere enn politiske hensyn. De forutsettes derfor å unngå alle typer skjevheter også når de er politisk engasjert.
Likevel, siden skillet mellom forskning og politisk engasjement neppe kan bli perfekt (og dette er særlig vanskelig i samfunnsvitenskapene), er det essensielt at forskeren er maksimalt åpen om sitt engasjement og politiske ståsted, så man kan ta dette i betraktning.
I mitt eget fag, medisinsk forskning, er det en selvfølge at vi vil fremme helse og bekjempe sykdom: Kreftforskere ønsker åpenbart ikke å øke kreft. Medisinske forskere har dermed ofte en normativ drivkraft, og er derfor på en måte «aktivister». Dette gjelder også andre fag som er sprunget ut av praktiske behov: Landbruksvitenskap, teknisk fysikk og kjemi, samfunnsøkonomi osv.
Medisinske forskere har dermed ofte en normativ drivkraft, og er derfor på en måte «aktivister».
Målet er ikke bare å finne sannhet og fakta for deres egen skyld (som også på en måte er normativt), men også å bidra til å løse praktiske problemer. Men de praktiske målene harmonerer heldigvis utmerket med nysgjerrighetsdreven sannhetssøken: Jo mer vi vet, desto bedre kan vi hjelpe. I vår medisinske grunnforskning er faglig nysgjerrighet ofte min sterkeste drivkraft.
Dette illustrerer at idealet om et absolutt skille mellom akademisk forskning og praktisk, politisk engasjement, som noen har tatt til orde for, ofte er ganske livsfjernt. Men det er åpenbart store forskjeller mellom grader av engasjement, fra å bare stemme ved valg til åpen partipolitisk aktivisme.
Det er neppe tvil om at forskere som er offentlig sterkt engasjert i omstridte politiske spørsmål risikerer å få svekket troverdighet som nøytrale eksperter, men graden av påvirkning avhenger av mange faktorer.
Trolig kan de fleste enes om at vi forskere generelt bør tilstrebe størst mulig grad av upartiskhet, og samtidig også være åpne om eventuelle politiske, kommersielle, personlige eller andre typer interesser og bindinger som kan tenkes å påvirke oss. Men det er fortsatt mange gråsoner og tvilstilfeller som bør diskuteres og belyses bedre.
PS: Selv om jeg er leder av Akademisk forum, skriver jeg dette på egne vegne, ikke på vegne av forumet eller styret.
Torsdag 16. oktober arrangerer Akademisk Forum ved UiO temamøtet «Kan forskning forenes med aktivisme?»
