Debatt ● Andreas Hardhaug Olsen
Kateterprofeti og verdinøytralitet
Akademisk aktivisme under en innbilning om at the science is settled — og at neste oppgave for forskeren er politisk forkynnelse — svekker forskningen og forskningens legitimitet.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Kan en forsker være aktivist?» spør professor Johan Frederik Storm i Khrono, uten å gi et entydig svar. Ifølge Anand Bhopal, som forsker på klimautslipp i helsesektoren, har forskeren en «vokterrolle», og aktivisme kan skje uten at det går på bekostning av forskning. Stipendiat Linda Haaland går lengre når hun sier at «innestemme ikke nytter lenger» siden «menneskeheten er i en eksistensiell krise». Bildet av forskere som «saklige og nøytrale», anser hun for å være «utdatert og feilaktig».
Pål Nygaard ved BI ønsker å «vise at det er helt legitimt» som professor å være politisk aktivist. Da hans personlige engasjement «styrker ham som fagperson», har Nygaard valgt å ta sin Palestina-aktivisme inn i sitt faglige virke som næringslivshistoriker. Som konsekvens av denne tilnærmingen, er professoren nå blant Khronos finalister til utmerkelsen «Årets navn i akademia». Ekteskapet mellom forskning og aktivisme har med andre ord allerede fått den legitimitet Nygaard ber om.
Denne debatten er ikke ny.
For mer enn 100 år siden angrep Tysklands store sosiolog Max Weber såkalte kateterprofeter (Kathederpropheten): statslønnede professorer som benytter auditoriet til å bedrive ideologisk indoktrinering av studenter. For Weber var verdifrihet (wertfreiheit) et ufravikelig prinsipp for å sikre vitenskapelig saklighet og nøytralitet. Politikk måtte holdes utenfor universitetet.
Overfladisk kan det fremstå naturlig at en forsker, i kraft av å være forsker, markerer seg politisk — spesielt innen et felt vedkommende behersker. Problemet er at idet man begynner å tenke politisk, tenker man partisk.
Mennesker betrakter verden gjennom ulike brilleglass og tar valg ut fra sine forskjellige, personlige målestokker. Både filosofiske grunnsyn og de politiske krusninger på toppen, preges følgelig av tallrike ulike hensyn og dyp uenighet.
Lenge før Webers forelesning advarte den konservative, britiske juristen John Selden mot å velge den rene fornuft som veiviser. Menneskelig fornuft kan lande på en hvilken som helst konklusjon, og har aldri noen gang klart å etablere en politisk sannhet vi alle kan enes om.
Empirisk forskning har til felles med fornuften at det kan fremskaffe kunnskap om omgivelsene, men ikke uten videre fungere som moralsk eller politisk kompass.
Rekkefølgen vi prioriterer de utfordringer samfunnet står overfor, er ikke gitt. Ingen enighet eksisterer om ideell måte å organisere samfunnslivet på. I tillegg knytter det seg en uunngåelig usikkerhet til vitenskapelige resultater, som gir grunn til epistemisk beskjedenhet.
Karl Popper så vitenskapelige fremskritt som avhengig av rivalisering mellom hypoteser, som igjen krever «fri tankekonkurranse». Dette likner Thomas S. Kuhns observasjon om at hva som er anerkjente vitenskapelige oppfatninger og praksiser, hele tiden er i endring: Konkurransen forskere imellom gjør at aksepterte teorier forkastes til fordel for nye.
Implikasjonen av Poppers og Kuhns innsikter er at forskning ikke må betraktes som en demokratisk prosess der en majoritet i enighet vedtar og forvalter evige, hellige sannheter.
Likevel finnes sakskomplekser der man lett mister av syne forskeruenighet fordi konsensus og medietrykk til fordel for et gitt verdiladet narrativ, er så dominerende.
Når leste du sist om klimaforsker og energirådgiver under Barack Obama, Steven Koonin, som kritiserer fortellingene om en kokende klode? Eller om verdens ledende ekspert på urban krigføring, John Spencer ved West Point, som avviser de gjentatte påstandene om at IDF ikke tar sivilt hensyn på Gaza, eller endog bedriver folkemord?
Å åpne døren for aktivisme i tro på at «the science is settled» og at neste steg for forskeren er politisk forkynnelse — og dét med forskerhatten på — er ikke uten farer. Ikke bare skades selve forskningen ved at aktivisme fortrenger korrigerende innspill og stimulerende diskusjoner, men også tilliten mannen i gata har til akademiske institusjoner, svekkes.
Tendensen til politisering av akademia er sterk.
Jonathan Haidt og Greg Lukianoff skriver i The Coddling of the American Mind (2018), at studenter og lærere ved (amerikanske) høgskoler og universiteter virker «å tro at formålet med undervisning er å frembringe samfunnsendring, og at formålet med utdanning er å gjøre studenter i stand til mer effektivt å frembringe denne endringen».
Fremfor å lære studenter hvordan de skal tenke, forteller undervisere og lærebøker dem hva de skal tenke.
Et geografisk nærliggende eksempel er strategiplanen til Universitetet i Oslo fra 2020, der UiO forplikter seg til å utdanne studenter for å lede an «i det grønne skiftet». Som historiker John Petter Collett betimelig innvendte: «Hva er galt med at studentene skal tenke selv?»
I løpet av de siste tiårene har det i Vesten vokst frem en rekke «kritiske» fagtradisjoner av eksplisitt aktivistisk art.
Disse springer direkte og indirekte ut av mellomkrigstidens kritiske teori (kritische Theorie), et begrepet myntet og fylt med innhold av tyske filosofer og nymarxister som Max Horkheimer og Herbert Marcuse. Underveis har retningene tatt inn i seg elementer fra postmodernismen.
Utviklingen fra kritisk teori til dagens kritiske teorier — kritisk raseteori, postkoloniale studier og kritisk pedagogikk, for å nevne noen — er beskrevet i Kateterprofetenes opprør: Arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker (2024).
Interesseløs forskning anses i disse disiplinene som en umulighet, all den tid vi lever i en tilstand med store maktskjevheter og ufrie mennesker.
Derfor avvises en «webersk» verdifri vitenskap — både som mulighet og ideal — til fordel for oppgaven med å frembringe et nytt samfunn gjennom radikal kritikk av det bestående.
Hvilken behandling får de studenter og elever som stiller «feil» spørsmål, i et klasserom der undervisningens formål skifter fra sannhetssøken til samfunnsendring? Eller forskeren som, ved å kaste lys på brysomme fakta, dissenterer fra kollegenes oppleste og vedtatte konklusjoner?
Resultatene av politisert kunnskapsproduksjon har vist seg i et intolerant og ensartet akademisk speilkabinett. Især i amerikansk høyere utdanning.
Få ved amerikanske fakulteter, spesielt blant professorer i humaniora og samfunnsvitenskap, men også medregnet professorer i ingeniørfag eller jusprofessorer, identifiserer seg politisk til høyre for sentrum. Ytterst få av dem som får ansettelse, er republikanere.
Sosial- og personlighetspsykologer innrømmer å diskriminere mot åpent konservative kolleger i vurderinger av alt «fra paper-reviews til ansettelser».
Med utdanningens lengde styrkes fordommer mot mennesker av andre ideologiske oppfatninger. Det er i seg selv et tankekors, men det forklarer også hvorfor mer enn halvparten av nordamerikanske og britiske konservative akademikere praktiserer selvsensur i undervisning eller forskning.
Fullstendig objektivitet er umulig i samfunnsvitenskapelig analyse. Forutsetningen man arbeider ut fra, og de ulike valg som må tas underveis, vil sette en subjektiv farge på arbeidet. Dette er opplagt. Men som et vitenskapelig ideal, er verdifri sannhetssøken fremdeles verdt å aspirere mot.
