Debatt ● Adrian Peretz
Det amerikanske ekkoet i Helgheim-debatten
Skal vi unngå utviklingen vi nå ser i USA, må akademia bygge en kultur for presis og redelig formidling, ikke stemple enhver politisk innvending som et angrep på akademisk frihet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
«Hvis akademiet selv ikke er villig til å forhindre at den friheten det gjør krav på i vitenskapens navn blir misbrukt som et skjul for politisk aktivisme, må vi regne med at noen andre vil utføre denne oppgaven for oss.»
— Offisiell uttalelse fra American Association of University Professors (AAUP), 1915
For 110 år siden advarte AAUP om at hvis ikke akademiet selv regulerer misbruk av akademisk frihet, vil andre gjøre det for dem. Den advarselen kaster et ubehagelig lys over debatten mellom leder av Stortingets justiskomité Jon Helgheim (FrP) og leder av Forskerforbundet Steinar Sæther.
For dypest sett handler debatten om forholdet mellom forskning og politikk i et liberalt demokrati — og om grensene for akademisk frihet. Debatten er også et lysende eksempel på dynamikken som lå bak Donald Trumps angrep på akademisk frihet i USA.
Trump-regjeringens tiltak mot mangfolds-, likhets- og inkluderingsregimet (DEI) ved amerikanske universiteter er ikke primært begrunnet i motstand mot identitetsmangfold.
Det fremstilles som en lenge varslet motreaksjon på det som mange, på tvers av det politiske spekteret, oppfatter som konsekvenser av misbruk av DEI-prinsippene: (1) ideologisk ensretting og (2) svekket respekt for skillet mellom forskningsformidling og politisk aktivisme.
Det er særlig punkt 2 som reiser grunnleggende spørsmål:
Hva er forskning, hva er politisk formidling, hva er ansvarlig kritikk — og hva er et angrep på akademisk frihet?
For å ta siste del av spørsmålet først. Det er mange tunge amerikanske organisasjoner som har involvert seg i debatten om Trump-regjeringens angrep på universiteter. Men selv om det er stor uenighet om politisk inngripen i akademisk virksomhet, er det mindre uenighet om behovet for en opprydning. Gjennom de siste tiårene har man sett en urovekkende nedgang i idémangfold ved amerikanske universiteter og en økning i ideologisk ensretting i mange forskningsmiljøer.
Mange amerikanske universiteter krever en personlig ‘DEI statement’ (personlig perspektiv på behovet for mangfold, likhet og inkludering) ved søknader til faglige stillinger og opprykk i faglige stillinger. Det er vanskelig å se at slike dokumenter kan brukes til annet enn ideologisk siling.
Det har også vært politisk dreining mot venstre innen norsk akademia, og det er bra at vi nå har fått debatt om dette gjennom foredragsserien «Er forskningen fri?» og debattserien «Når forskning blir fienden» — den siste i regi av UiO.
For som professor Robert P. George ved Princeton forklarer så innlysende: «Selv de som gjør sitt beste for å være rettferdige mot synspunkter de ikke deler, klarer vanligvis ikke å fremstille disse synspunktene like godt som de som faktisk har dem.»
Det er spørsmålet om hva som er forskning, hva som er politisk formidling og hva som er ansvarlig kritikk som er mest aktuell i debatten her hjemme.
Det begynte med innlegget «Når straff ikke virker» av Elisabeth Myhre Lie (forsker ved Politihøgskolen) på NRK — Ytring, der hun slår kategorisk fast at bruken av strengere straff for å bekjempe økende ungdomskriminalitet er virkningsløs og virker mot sin hensikt.
Jon Helgheim (Frp) svarte med å beskrive Myhre Lie som en ‘aktivist forkledd som forsker’ og kreve at Politihøgskolen må «rydde opp». Både Politihøgskolen — ved prorektor Lene Bomann-Larsen — og Forskerforbundet — ved forbundets leder Steinar Sæther, svarte med å karakterisere Helgheims kritikk av Myhre Lie som et angrep på akademisk frihet.
Her snakker man forbi hverandre: forsker formidler mer normativt enn forskningen dekker, politiker reagerer politisk på formidlingen, og forskersamfunnet tolker kritikken som et strukturelt angrep.
Ironisk nok er det Helgheim som tydeligst artikulerer det prinsipielle, for han har understreket at det ikke er forskningen Myhre Lie viser til han kritiserer, men hvordan hun bruker den til å trekke politiske og kausale slutninger som går langt utover det forskningen dokumenterer.
FHI-rapporten beskriver ikke effekten av strengere straff. Finland-studien bygger på fem kvalitative intervjuer og presiserer at funnene ikke kan generaliseres. Likevel brukes begge som grunnlag for normative påstander om at strengere reaksjoner blir en «selvoppfyllende profeti» og at samfunnet «heller bensin på bålet» ved å straffe ungdom. Der forskningen beskriver individuelle mekanismer, presenterer Lie politiske konklusjoner om hele straffesystemet.
Det er denne glidningen fra empiri til normative samfunnsråd som er kjernen i Helgheims kritikk — en glidning AAUP advarte mot allerede for 110 år siden.
Helgheim etterlyser akademisk etterrettelighet i formidling, mens både Forskerforbundet og Politihøgskolen responderer som om Helgheim angriper akademisk frihet.
Å påpeke at en forsker formidler mer enn forskningen gir grunnlag for kan vanskelig tolkes som et angrep på fri forskning. Det er tvert imot en påminnelse om et grunnleggende akademisk prinsipp: Forskningens autoritet avhenger av etterrettelighet, presisjon og redelighet i formidlingen.
Det er samme prinsipp som ligger til grunn for Kunnskapsdepartementets styreinstruks for universiteter og høgskoler, der faglig kvalitet og ansvarlig formidling er underforståtte forutsetninger for akademisk autonomi.
Hvis responsen fra Forskerforbundet og Politihøgskolen representerer norsk akademias ståsted i denne debatten så beveger vi oss i samme retning som USA har gjort — på vei mot et tideverv der noen tar ansvaret for å sikre politisk nøytralitet i forskningen fra akademia.
For Helgheims kritikk er ikke grenseoverskridende — og er til forveksling lik den uroen som flere moderate republikanske politikere ga uttrykk for om økende ideologisk ensretting ved amerikanske universiteter tidlig på 2000-tallet.
Senator Lamar Alexander advarte mot politiske ekkokamre på campus. John McCain kritiserte «toleranse for intoleranse» mot konservative studenter. Olympia Snowe, Mitt Romney og Richard Lugar mente universiteter ble stadig mer politisert — og at dette kom til uttrykk gjennom økende innblanding i politiske spørsmål.
Over hundre bøker, fagfellevurderte artikler og bokkapitler har advart mot konsekvensene dersom akademia ikke tar ansvar for å regulere seg selv.
Amerikanske universiteter fikk tydelige signaler om bekymring for økt politisk innblanding lenge før Donald Trump bestemte seg for å reformere amerikansk akademia med slegge.
Som Princeton-professor George også påpeker: «Hvis noen bør erkjenne ansvar for å ha lagt grunnlaget for Trumps politikk, så er det folk innenfor universitetene som enten krenket — eller passivt så på at andre krenket — grunnleggende akademiske friheter.»
Hvis akademia ikke selv skiller tydelig mellom forskning og politikk, og ikke tar kritikk av etterrettelighet på alvor, vil andre — med langt mindre respekt for faglig autonomi — fylle vakuumet.
Skal vi unngå utviklingen vi nå ser i USA, må akademia bygge en kultur for presis og redelig formidling, ikke stemple enhver politisk innvending som et angrep på akademisk frihet.
Det er ikke Helgheim som utgjør den største trusselen mot forskningen, men akademias egen uvillighet til å ta ansvar for forskningens autoritet.
Et enkelt, men krevende kontrollspørsmål for forskere i offentligheten er: Ville jeg formulert dette like bastant foran en gruppe fagfeller? Hvis svaret er nei, bør det også ringe en bjelle før jeg serverer det som ‘forskningen viser’ i en kronikk.
