Debatt ● Erik Reikrås
Stipendiater, stå opp mot politisk fryktretorikk og for den akademiske friheten
Helgheim har selvsagt rett til å ytre sin uenighet. Men formen på kritikken kan bidra til at unge forskere vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten og dele sin kunnskap og forskning.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Som stipendiat og ung forsker ved Politihøgskolen, med den akademiske karrieren fremfor meg, føler jeg det nå som en forpliktelse til å stå opp for den akademiske friheten. Dette gjør jeg på vegne av alle stipendiater som forsker på temaer som er gjenstand for en slik offentlig debatt vi har sett den siste tiden.
Mandag 03.11.25 skrev Jon Helgheim, leder av justiskomiteen på Stortinget, en kronikk i NRK Ytring. I kronikken hamrer Helgheim løs på «akademikere ved Politihøgskolen», og «mange andre utdanningsinstitusjoner», mens han ber leserne om å slutte å lytte til «aktivister forkledd som forskere». I tillegg antyder han at akademikere i økende grad ikke forholder seg til grunnleggende akademiske standarder.
Bakgrunnen for den ramsalte kritikken er påstanden fra førsteamanuensis Elisabeth Myhre Lie ved Politihøgskolen om at straff av barn ikke vil gjøre samfunnet tryggere, skrevet i NRK Ytring 28.10.25.
Retorikken som Helgheim bruker er skremmende. Den minner om retorikken brukt av MAGA-bevegelsen i USA hvor den akademiske friheten er under angrep.
Som ung forsker i starten av min akademiske karriere kjenner jeg på et behov for å si fra. Utspillet fra lederen av justiskomiteen på Stortinget bør være et varsko for yngre forskere som ønsker å engasjere seg i samfunnsdebatten. Et varsko om å stå opp for den akademiske friheten og tryggheten som er nødvendig for å kunne bidra i samfunnsdebatten.
Helgheim har selvsagt rett til å ytre sin uenighet med Lie. Men formen på kritikken kan bidra til at unge forskere vegrer seg for å delta i samfunnsdebatten og dele sin kunnskap og forskning.
En debatt skal fremholde ulike synspunkter. Det er slik vi som samfunn setter temaer på dagsorden. Og det er dette jeg opplever var målet til Lie i sin kronikk. Vi kan gjerne være uenige om kildegrunnlaget, plukke fra hverandre argumentene og vise til annen forskning. Ytringsfriheten står høyt. Det er en av grunnpilarene for et godt, fungerende demokrati og rettsstat. Det samme gjelder for den akademiske friheten.
Et av premissene for et godt debattklima er at den er basert på en gjensidig respekt for hverandres utgangspunkt, og at den utføres på en konstruktiv og kunnskapsbyggende måte.
Jeg vet at den faglige debatten om ungdomskriminalitet og straff i det kriminalitetsforebyggende arbeidet engasjerer både politikere, fagfolk og akademikere. Som ung forsker ønsker jeg å være en del av denne debatten.
Men når vi som unge akademikere risikerer å møte denne type politisk retorikk fra høytstående politikere i nøkkelposisjoner på kriminalitetsfeltet, vegrer vi oss for å delta. Det setter den fremtidige akademiske friheten på spill og skaper frykt for deltagelse i det offentlige ordskiftet. Det er et demokratisk problem når politikere møter akademia med en slik negativt ladet innstilling som Helgheim gjør.
Det er et demokratisk problem når politikere møter akademia med en slik negativt ladet innstilling som Helgheim gjør.
Helgheim sin påstand om at akademikere i økende grad ikke forholder seg til grunnleggende akademiske standarder opplever jeg som et angrep som både er spekulativ og dårlig begrunnet. Vi ser i land som USA at politikere i økende grad forsøker å undergrave forskning som ikke passer inn med deres politiske agenda.
Jeg håper ikke det er dit Helgheim vil med sin påstand - at det ved Politihøgskolen og «mange andre utdanningsinstitusjoner» noen ganger er ideologisk styrte perspektiver som presenteres, mens fakta undergraves eller forvrenges.
En slik retorikk kan fort bidra til å strupe kunnskapsutviklingen og forskning på komplekse samfunnsutfordringer. Utfordringer som sjelden vil kunne gi entydige svar. Da er vi på et spor som kan begrense den åpne debatten, noe historien har vist kan ha alvorlige konsekvenser.
Jeg ønsker å delta i debatten, og vil gjøre dette med den høyeste akademiske standarden som kreves. Men jeg er redd for at en politisk retorikk som Helgheim her forfekter, gjør at unge forskere vegrer seg for å formidle forskningen sin ut i samfunnet. Særlig når det gjelder politisk betente og sammensatte samfunnsutfordringer.
Dette mener jeg bidrar til et fattigere debattklima, noe jeg ønsker å motvirke.
Jeg ønsker velkommen en debatt mellom politikere og akademikere med gjensidig respekt for hverandre, ikke en debatt som polariserer. Jeg oppfordrer derfor stipendiater og unge forskere til å delta i debatten for å fremme et kunnskapsbasert samfunn.
Din stemme er viktig! Still spørsmål og bidra med kunnskap. På den måten sikrer vi at den fremtidige akademiske friheten og respekten for fakta forblir grunnpilarene i vår demokratiske kultur.
