Debatt ● Egil H. Olsvik
Når makt blir et våpen mot kunnskap og kompleksitet
Når ble det en del av komitélederens mandat å drive offentlig personforfølgelse av forskere?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Når lederen av Stortingets justiskomité bruker sin posisjon til å angripe forskere, er det ikke bare et politisk overtramp — det er et frontalangrep på akademisk frihet.
Hvis Stortinget ikke rydder opp, åpner vi døren for politisk styring av kunnskap. Det er farlig.
Jeg uroer meg en del for de tendensene teksten viser.
Jeg er ikke nødvendigvis uenig i alt det Helgheim fastslår vedrørende tiltak mot den økende og alarmerende ungdomskriminaliteten. Men jeg savner mer tydelig vilje til å perspektivere bredere og en sterkere politisk åpenhet for den faktiske kompleksiteten som preger dette feltet.
Jeg skal ikke her kommentere inngående verken forebyggingsfeltet generelt eller enkeltforskeres arbeid mer spesielt. Men som fagfilosof og førsteamanuensis ved Politihøgskolen vil jeg gjerne få stille et enkelt spørsmål:
Når ble det en del av komitélederens mandat å drive offentlig personforfølgelse av forskere?
Og for ordens skyld: Stortingets instruks åpner ikke for slik aktivisme.
Universitets- og høyskoleloven § 1—5 gir forskere rett til faglig frihet. Denne retten er ikke dekorasjon — den er en del av demokratiets grunnmur.
Når en komitéleder uttaler seg på en måte som kan virke truende eller skape frykt for represalier, brytes både juridiske og etiske normer.
UNESCOs retningslinjer sier det samme: Forskere skal kunne fremme faglig begrunnede synspunkter uten politisk press. Det er ikke diskutabelt.
Kierulf-utvalget fastslo denne retten i 2022, men som Forskerbundet uttalte i august i år, så synes de bærende strukturene for utøvelse og opprettholdelse av den akademiske friheten å være skjøre.
Det er dette reisverket Helgheim nå tramper på.
Når en komitéleder uttaler seg på en måte som kan virke truende eller skape frykt for represalier, brytes både juridiske og etiske normer.
Helgheims innlegg er en studie i ubetenkt generalisering. Han reduserer et komplekst fagfelt til enkle slagord, som om kriminalitetsforebygging kan avgjøres med enkle midler.
Forebygging handler både om sosiale, psykologiske og strukturelle faktorer — ikke om ideologiske ønskedrømmer, så langt er vi enig.
Men Helgheim fremstår som en kyklop — en enøyd kjempe, hvor høyden og styrken går på bekostning av sidesyn og perspektiv.
Det mest bekymringsfulle er ikke selve kritikken, men strategien: å stemple forskning som «aktivisme» når den ikke passer inn hans eget politiske narrativ. Dette er en velkjent metode fra ytre høyre — en slags kanselleringskultur med pondus, men uten substans.
Det mest bekymringsfulle er ikke selve kritikken, men strategien: å stemple forskning som «aktivisme» når den ikke passer inn hans eget politiske narrativ.
Hvis vi lar dette passere, åpner vi døren for politisk styring av kunnskap. Det er ikke bare uheldig, det er farlig.
Det er Helgheim som er den store ideologen her.
Når en komitéleder misbruker sin posisjon til å undergrave akademisk frihet, må Stortinget reagere. Ikke med høflige pressemeldinger, men med handling. Representanter som setter ideologi over kunnskap, har ingenting i en justiskomité å gjøre.
Hvis vi ønsker et kunnskapsbasert samfunn, må vi beskytte forskningen mot politisk press — før vi våkner opp til et Norge der sannheten avgjøres av makt, ikke av fakta.
Helgheims innlegg avslører mangel på akademisk skolering og en bekymringsfull vilje til å bruke makt som brekkstang mot fri forskning og komplekse virkelighetsbeskrivelser.
Det er ikke bare et uttrykk for grumsete tenkning — det er et demokratisk problem Stortinget bør gripe fatt i.
Helgheim sa jo at han skulle utøve en ansvarlig, bred og åpen ledelse i sitt nye verv. De siste utspillene tyder ikke på det.
Derfor hevder jeg også at Helgheim ikke har imponert nevneverdig som nytiltrådt leder for Stortingets justiskomité.
Det bør velges en ny.
