Debatt ● Henrik Berg
Vitenskapelig frihet
Når verden står i brann, trengs kalde hoder.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Vitenskapelig frihet er på agendaen, igjen. Internasjonale utviklingstrekk har med rette ført til bekymring. Det mest oppsiktsvekkende eksempelet er Trumps liste over tabuiserte forskningstema.
Mange akademikere har svart med å insistere på at vitenskapen må være fri. Men må den egentlig det?
Det er åpenbart at vitenskapen trenger visse frihetsgrader. Vitenskapen undersøker hvordan verden er. Dermed må vitenskapelige undersøkelser kunne føre til ulike svar. Mange vil også hevde at vitenskapen må kunne trenge inn i ukjente rom.
Nettopp evnen til å gi uforutsette og velbegrunnede teorier, er kanskje vitenskapens fremste forrang som kunnskapsform. For å oppnå dette målet trengs frihet.
Men vitenskapen verken har eller bør ha uinnskrenket frihet.
Vitenskapen er for det første en metodisk aktivitet. Forskere oppgir dermed frihet og forholder seg til metodiske prinsipp og steg i innhenting og analyse av data. I mange sammenhenger er det nettopp den ufrie metodiske forskningen som sikrer forskningens særegne kunnskapsstatus. Vitenskapen er dermed ufri i sin kjerne.
Forskerfelleskapene har dessuten utviklet forskningsetiske retningslinjer. Retningslinjene beskriver forskeres plikter overfor det eller de det forskes på, forskersamfunnet og storsamfunnet. Retningslinjene gjenspeiler dessuten forskningsmiljøenes egne moralske standarder.
De er med andre ord selvpålagte innskrenkninger av frihet. Enkelte av disse innskrenkningene gjenspeiler forskningens skadepotensial. Dette er innsikter som er ervervet over tid og som vi bør ta på største alvor.
Vitenskapens plikter stopper imidlertid ikke med den selvpålagte etikken. Vitenskapen kommer ikke med garantier; verken epistemiske eller etiske. Vitenskapen er heller ikke en isolert aktivitet. Den forekommer innenfor demokratiske strukturer. Den må dermed kunne svare til disse strukturene på ulike måter.
Å insistere på at vitenskapen er fri, struper disse krevende diskusjonene før de en gang har begynt. Det er ikke bare inadekvat overfor alle de som påvirkes av vitenskapen. Det vil ganske sikkert til syvende og sist også ramme vitenskapen selv.
Vitenskapen har åpenbart vært avgjørende for fantastiske utviklingstrekk og muligheter. Noen eksempler er lavere barnedødelighet, smertelindring og reduserte fordommer. Vitenskapen er praktisk potent, men ikke dermed selvtilstrekkelig.
Det vi trenger, mer enn noen gang, er en sakte samtale om hva vi ønsker med vitenskapen. Hva trenger vitenskapen for å fungere optimalt og resultere i de utfallene vi ønsker. Hvilke former for friheter er nødvendige og hvilke former for friheter verken bør eller ønsker forskere å ha.
Det eneste sikre er at slagord som «fri forskning», ikke besvarer disse spørsmålene.
