Vitenskapelig tillit

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Den siste tiden har flere beklaget at vitenskapen mangler tillit. Tillit er imidlertid et uheldig ordvalg for å beskrive forholdet mellom vitenskap og samfunn. Vitenskap er tuftet på en ganske annen norm, nemlig skeptisisme. Vitenskapens mandat er ganske enkelt. Ofte feilrepresenterer vi mennesker ulike saksforhold. Vitenskapen har legitimitet i den grad den kan tilby bedre representasjoner. Bevisbyrden ligger med andre ord på vitenskapen.

Men vitenskapen trives best når den kritiseres. Nettopp gjennom kritikk kan den ikke bare vise sine kvaliteter, den kan også utbedres. Velfungerende vitenskap innebærer både en skeptisk utprøving av enkeltpåstander og av vitenskapelige forutsetninger. Da pasientgrupper for eksempel kritiserte helsefaglig forsknings relevans, fikk vi lovfestet brukermedvirkning. En slik utvikling hadde vært utenkelig med et rent tillitsforhold til vitenskapen.

publisering

Forsker har fått trukket tilbake 16 artikler

Skeptisisme fordrer imidlertid også transparens. Men dette er krevende av flere grunner. For det første er vitenskapen stadig mer spesialisert. Dermed kan det være vanskelig å kommunisere funn til ikke-spesialister. Samtidig er nettopp denne kommunikasjonen en forutsetning for at vitenskapen skal ha gode vilkår i demokratiske samfunn. Derfor er utstrakt og bred kommunikasjon ansett som en plikt i forskningsetiske retningslinjer. Avstanden mellom spesialister og ikke-spesialister må ikke bli for stor.

Andre ganger innebærer transparens selvransakelse. Vitenskapens normer er ikke alltid hensiktsmessige. Ikke bare er vitenskapen en praksis som er under utvikling, tidvis får uhensiktsmessige normer rotfeste i stor utstrekning. Et eksempel er når forskere tenderer mot å publisere kun positive funn (såkalt «publication bias»). Løsningen på slike hendelser er imidlertid ikke fortielse eller en appell til tillit, men utvikling av bedre normer og praksiser. Skal vitenskapen ha et viktig mandat over lengre tid, må den kunne endre seg i lys av slik kritikk.

Noen ganger oppstår det klare interessemotsetninger mellom vitenskap og samfunn. En enkel tillitsbasert tilnærming til vitenskapen skulle da tilsi at vitenskapen burde triumfere. Så enkelt er det naturligvis ikke. Vitenskapen knytter seg til ulike verdier som ikke alltid er forenelige med de verdiene folk har. Nettopp derfor har pasientens verdier og ønskemål blitt en viktig del av helsefaglig praksis. Vi har tilsvarende interessemotsetninger når sårbare naturområder konsekvensutredes. Slike interessemotsetninger er ikke bare legitime, de er helt forventelige - så lenge man legger til grunn at vitenskapen innehar verdier. 

safe place for science

Amerikanske forsker­flyktninger skapte kaos i Marseille

For at vitenskapen skal ha en viktig funksjon i demokratiske samfunn trengs en bred vitenskapelig dannelse. Denne dannelsen innebærer ikke en idealisering av vitenskapen, men en dyp forståelse av vitenskapen som et sosial organisert, feilbarlig, menneskelig fenomen som tidvis fører til helt spektakulære innsikter. På den andre siden er det mange farer knyttet til vitenskapen og teknologi. Et godt sted å starte er å erstatte vitenskapelig tillit med vitenskapelig forståelse. En dannelse som lærer oss å tenke godt om vitenskapens premisser og (potensielle) konsekvenser.