Debatt ● Eirik Bjorheim Abrahamsen, Tone Therese Linge og Jon Tømmerås Selvik
Bør kriteriene for merittert underviser vurderes i lys av stillingskategori?
Ulike vurderingsgrunnlag for ulike stillingskategorier kan føre til utilsiktede konsekvenser. En slik praksis kan i verste fall risikere å skape et A-lag og et B-lag blant meritterte.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Den siste tiden har flere kritiske innspill reist spørsmål ved hvordan meritteringsordningen praktiseres i universitets- og høyskolesektoren. Kritikken peker både på at kriteriene er for lite spesifikke og at de tolkes for snevert.
Samtidig skal søknader i dag vurderes i lys av søkerens stillingskategori — en praksis som kan forsvares ut fra rollen og forventningene i ulike stillinger, men som også reiser prinsipielle spørsmål og utfordrer både sammenlignbarhet og lik behandling.
Meritteringsordningen i Norge ble etablert som svar på Stortingsmelding 16 (2016—2017) «Kultur for kvalitet i høyere utdanning», som pekte på behovet for å heve statusen til undervisning i høyere utdanning. De første meritteringene ble tildelt i 2017, og vi har nå mer enn 300 som har denne statusen i Norge.
Kriteriene for å bli merittert underviser innebærer et tydelig fokus på studentenes læring, kvalitativ utvikling over tid, en forskende tilnærming til undervisning og en kollegial holdning som bidrar til kollektiv utvikling av utdanningskvalitet.
For å oppnå status som merittert underviser må man levere på et nivå som ligger tydelig over det som normalt forventes i den aktuelle stillingskategorien på samtlige fire kriterier. Målet med ordningen er å belønne og oppmuntre blant annet til kontinuerlig forbedring av pedagogisk praksis.
Siden ordningen ble innført har det ved flere anledninger blitt stilt spørsmål om hvorvidt kriteriene er hensiktsmessige.
Dan Yngve Jacobsen ved NTNU argumenterte for en tid tilbake i et innlegg at kriteriene ikke treffer spesielt godt og så absolutt er modne for en gjennomgang. Det har for eksempel blitt pekt på at studentperspektivet og kvalitet er fraværende slik kriteriene er formulert.
Selv om debatten om kriteriene er viktig, er det samtidig grunn til å løfte frem et annet sentralt aspekt ved ordningen — at søknadene skal vurderes i lys av stillingskategori.
Er en slik praksis fornuftig og rettferdig?
Vi anser den overordnede idéen om å vurdere søknader etter stillingskategori som hensiktsmessig.
Universitetslektorer, førstelektorer, førsteamanuenser, professorer og dosenter har ulike ansvarsområder. Det ligger ulike forventninger til undervisningsfokus i disse stillingene. Det anses derfor også rimelig at kriteriene for merittering vurderes ut fra hva som er realistisk å forvente i den enkelte stillingskategori.
Å tilpasse vurderingen til stillingskategori sikrer at man anerkjenner kvalitet og innsats på en måte som står i forhold til stillingens mandat. Dersom kriteriene er tilpasset stillingskategori så stimulerer de til utvikling innenfor det området den ansatte faktisk har handlingsrom til å påvirke. Ved å vurdere søknader i lys av stillingskategori sikrer man at merittering blir oppnåelig for flere.
Selv om kriteriene for merittert underviser skal vurderes i lys av stillingskategori er det likevel noen utfordringer som følger med en slik praksis.
Et mulig problem vi ser med dagens ordning er når en merittert underviser endrer stillingskategori.
Statusen gis på bakgrunn av hva man har gjort og når status først er oppnådd så spiller det liten rolle hvilken stilling man har og får ved universitetet eller høgskolen i det videre løp. Endring av stillingskategori påvirker ikke statusen.
Med dagens praksis der merittert status skal vurderes i lys av stillingskategori, så kan man tenke at enkelte vurderes som gode nok og får status som merittert underviser for en stillingskategori, men ville være for lette for en annen kategori. Dette åpner for situasjoner der man beholder statusen uten å tilfredsstille kravene ved stillingsendringer.
En slik ordning fremstår ikke bare uoversiktlig, men kan også skape grunnlag for forskjellsbehandling. I teorien kan to personer ha gjort nøyaktig det samme arbeidet, med samme innsats, kvalitet og resultat, men der bare den ene anses å oppfylle kriteriene, utelukkende fordi de vurderes ulikt fordi de har ulike stillinger.
Hvis det anses viktig å vurdere søknader om merittert status ut fra stillingskategori, så impliserer dette at meritteringen også bør gjelde kun så lenge personen er i den aktuelle stillingskategorien.
Hvis det anses viktig å vurdere søknader om merittert status ut fra stillingskategori, så impliserer dette at meritteringen også bør gjelde kun så lenge personen er i den aktuelle stillingskategorien. En merittert underviser burde da søke på ny når stillingskategori endres, med mulighet for å ikke tilfredsstille kravene, selv om vedkommende har hatt statusen i flere år for annen stillingskategori.
En slik praksis vil naturligvis anses urimelig for de fleste. Likevel åpner dagens ordning opp for at akkurat dette burde skje.
Vi står med andre ord overfor en situasjon der merittert status i dag ikke koples til den aktuelle stillingskategorien når status først er oppnådd, selv om dette var et viktig grunnlag når søknaden vurderes.
Et annet problem er at praksisen med å vurdere i lys av stillingskategori, gjør det vanskelig å få innsikt i hva som egentlig kreves for å være merittert underviser.
La oss ta dosenter som eksempel. Personer i denne stillingskategorien anses å holde et allerede høyt nivå innenfor store deler av området som ordningen er ment å dekke. Ved å stille krav om at dosenter må være tydelig over det som normalt forventes i den aktuelle stillingskategorien på samtlige fire kriterier, så vil terskelen for å oppnå merittert status kunne bli høyere for denne gruppen enn for de øvrige stillingskategoriene.
Vil da en slik ordning bidra til likebehandling på tvers av stillingskategorier? Og vil dette bety at merittert status ikke kan sammenlignes på tvers av stillingskategorier?
Og videre, hva betyr det i praksis dersom man tar på seg en rolle som for eksempel studieprogramleder? Rollen alene bidrar ikke til at stillingskategorien endres, men den medfører at man automatisk får ekstra ansvar for utdanning og utdanningsutvikling.
Bør det i så fall stilles høyere krav for å oppnå status, for at man må presentere vesentlig mer enn det rollen som studieprogramleder normalt tilsier? I en slik situasjon kan det dermed være hensiktsmessig å sende inn søknad om merittert status før man tar på seg rollen som studieprogramleder, noe som naturligvis virker mot sin hensikt.
Når det gjelder prodekaner for undervisning, oppstår det et særlig dilemma. Selve stillingen innebærer at man på flere av kriteriene for merittert underviser naturlig vil komme bedre ut, ettersom rollen ofte innebærer ansvar for undervisningskvalitet og utdanningsutvikling. Samtidig, dersom vurderingen skjer i lys av stillingen som prodekan, må man forvente at kravene heves tilsvarende.
Det bør ikke være slik at man får lettere status på grunn av at man venter litt med å søke.
Resultatet kan dermed bli paradoksalt: en prodekan kan vurderes som ikke kvalifisert for status som merittert underviser, mens vedkommende kunne oppfylt kravene dersom vurderingen skjedde ut fra en annen stillingskategori.
Og for å komplisere rollene ytterligere, så kan man stille spørsmål ved hvordan man vurderer personer som går inn i for eksempel en førsteamanuensis-stilling etter å ha vært prodekan for undervisning. Hva legger man da til grunn for vurderingen? Det bør ikke være slik at man får lettere status på grunn av at man venter litt med å søke.
Et siste poeng som kan nevnes er at kriteriene for merittert underviser i liten grad virker å være formulert slik at det gir mening å vurdere søknadene opp mot den aktuelle stillingskategorien. Kriteriene fremstår i stor grad generelle, og vil av flere kunne anses å være dekkende uavhengig av stillingskategori.
Det mangler også en tydelig spesifisering av hvordan kriteriene skal vurderes i ulike stillingskategorier, noe som kan bidra til uklarhet og variasjon i praksis.
Debatten om meritteringsordningen viser hvor viktig det er at praksisen oppleves rettferdig og forutsigbar. I dette innlegget har vi løftet frem et aspekt som til nå har fått lite oppmerksomhet, men som er viktig å ta stilling til fremover; hvordan ulike vurderingsgrunnlag for ulike stillingskategorier kan føre til utilsiktede konsekvenser.
En slik praksis kan i verste fall risikere å skape et A-lag og et B-lag blant meritterte, noe som ikke er ønskelig. Et mulig grep for å motvirke dette kan være å vurdere kriteriene likt på tvers av stillingskategorier.
