Hvordan kan meritterings­ordningen bli en drivkraft for kvalitets­utvikling?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fem år etter meritteringsordningen skulle vært innført i norsk høyere utdanning, er den individuelle anerkjennelsen tydelig. Likevel gjenstår det å realisere ordningens strategiske potensial for kvalitetsutvikling. Det første nasjonale symposiet for meritterte undervisere, arrangert ved NMBU i november 2024, løftet frem viktige spørsmål: Bidrar meritteringsordningen til kvalitetsutvikling og kulturendring? Hva er status i dag, hva skjer etter at man blir merittert, og hva er veien videre? De viktigste erfaringene fra symposiet kan leses i programkomiteens rapport. 

Noe mer enn individuell karriereutvikling? Meritterte undervisere har utviklet en kollegial og systematisk undervisningspraksis, som kvalifiserer dem til merittering. Likevel viser både erfaringsrapporter og diskusjoner fra symposiet at deres kompetanse får liten plass i det systematiske kvalitetsarbeid ved institusjonene. Selv om enkelte institusjoner har etablert pedagogiske akademier med definerte aktiviteter, mangler det ofte tydelig oppfølging og strategisk forankring. 

Debatt ● Jørn Mortensen

Er det egentlig mer utdanning vi trenger?

Potensialet for kvalitetsutvikling i høyere utdanning er stort. På symposiet delte meritterte undervisere erfaringer med kollegiale tiltak, undervisningsutvikling, tverrinstitusjonelt samarbeid og pedagogisk innovasjon. Engasjementet deres er tydelig, men innsatsen avhenger ofte av personlig initiativ og skjer til tross for manglende strukturell støtte. Tallene på meritterte undervisere er økende, noe som kan få betydning for den videre utviklingen. 

Selv om antallet meritterte undervisere varierer mellom institusjonene (figur 1), tyder resultatene fra symposiet på at det er strategisk viktig å planlegge tidlig for hvordan deres kompetanse kan bidra i den systematiske kvalitetsutviklingen. I vårt tidligere innlegg Akademisk staffasje eller pådrivere for pedagogisk utvikling? utfordret programkomiteen hele sektoren til å se på gode løsninger for hvordan meritterte undervisere kan være motorer for kvalitetsutvikling også etter at de har fått den individuelle anerkjennelsen. Erfaringer fra symposiet bekrefter behovet for denne innsikten og fremhever samtidig nytten av nasjonal samordning og en videreutvikling av de merittertes plass i høyere utdanning. Dette krever at sentrale aktører i sektoren ser merittering som noe mer enn en individuell kompetanse- og karriereutviklingsordning. 

For å lykkes med intensjonene bak meritteringsordningen, må flere faktorer på plass. Erfaringer fra det nasjonale symposiet viser at meritterte undervisere ofte får nye muligheter, som deltakelse i pedagogiske akademier, faglige fellesskap og arbeid med kvalitetsutvikling på ulike nivåer – også på tvers av universitets- og høyskolesektoren. Likevel tyder erfaringene fra symposiet at det er et stort, uforløst potensial som kan realiseres dersom institusjonene samarbeider strategisk med de meritterte og med hverandre. 

Samarbeidsformene må tilpasses hver enkelt institusjon, men for å relatere meritteringsordningen til kvalitets- og kulturutvikling, må merittertes kompetanse ses som en integrert del av institusjonens arbeid med å forbedre undervisningen. Dette stiller også krav til utdanningsledere ved hver institusjon. 

Programkomiteens analyse av seminarets bidrag identifisert tre sentrale behov for å lykkes.

• Nasjonal koordinering: Det trengs arenaer som kan samle, videreutvikle og styrke meritteringsordningen på tvers av institusjoner. 

• Institusjonell forankring: Meritterte undervisere må få en tydelig rolle i kvalitetsarbeidet, med støtte fra ledelsen og tilstrekkelige ressurser. 

• Kulturendring: Meritteringsordningen handler ikke bare om karriere, men også om kultur. For å likestille undervisning med forskning, må vi fremme samarbeid på tvers av organisasjonsnivåer og løfte frem pedagogisk innovasjon. 

Debatt ● Sven Inge Molnes og Kristin Wergeland Brekke

Ny UHR-veiledning for dosentløpet fortjener oppmerksomhet

Programkomiteen inviterer med dette sentrale aktører som Kunnskapsdepartementet, UHR, Nokut, HK-dir og institusjonene selv til å delta i debatten om veien videre for å videreutvikle ordningen og de merittertes plass i høyere utdanning.

I spørsmålet om hvordan meritteringsordningen kan bli en drivkraft for kvalitetsutvikling i høyere utdanning er det god grunn til å se tilbake på Meld. St. 16 (2016–2017) «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» som peker på at meritteringsordningen skal bidra til å styrke en kultur for undervisning og læring i høyere utdanning. Hovedmålet er å skape en kultur der undervisning verdsettes på lik linje med forskning, og der institusjonene systematisk arbeider for å forbedre kvaliteten på utdanningen gjennom samarbeid og erfaringsdeling. Resultatene fra symposiet viser tydelig at meritterte undervisere ønsker å bidra – og ofte allerede gjør det. Men uten strukturell støtte risikerer vi at drivkreftene brenner ut. Skal vi få reell effekt av ordningen, må vi spørre oss: Har meritteringsordningen bidratt til å bygge en kvalitetskultur – og hva er veien videre og hvordan kan de meritterte bidra til å endre en undervisningskultur?

På bakgrunn av analysene fra symposiet ser programkomiteen et overordnet tiltak som særlig viktig:

Tydeligere oppfølging og videreutvikling av de strukturelle, organisatoriske og kulturelle aspektene ved ordningen 

For å møte kravene til omstilling og innovasjon i høyere utdanning, må vi satse på bærekraftig pedagogisk utvikling. Studentene fortjener en utdanning som forbereder dem på fremtiden. Meritterte undervisere kan være en unik ressurs for nytenkning og kvalitetsforbedring, men kan selvsagt ikke drive utviklingen frem alene. Skal meritteringsordningen bli en drivkraft for pedagogisk innovasjon og kvalitetskultur, må sentrale aktører engasjere seg i debatten om veien videre. Gjennom nasjonal koordinering og institusjonell forankring kan vi sikre at meritterte undervisere blir en drivkraft for den nødvendige kvalitetsutviklingen. Målet må uansett være at institusjonene og de meritterte samarbeider strategisk – og at satsing på pedagogisk innovasjon og nytenkning kommer både organisasjonen, undervisere og studentene til gode.

Debatt ● Silje Fekjær

Merittering: La gode undervisere skinne