Kritisk til reglene rundt merittering: — Stamme­språket bestemmer

Khrono skrev nylig om forskeren Ylva Østby Berger ved Universitetet i Oslo (UiO), som har fått avslag på sin søknad om å bli merittert underviser for andre gang. 

Hun mener at bedømmelseskomitéen har misforstått hvordan undervisningsfaglig innsats bør måles.

Nå får hun støtte av Espen Ytreberg, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon, ved UiO. Han fikk sin meritteringssøknad avslått i 2023, men understreker at dette ikke er motivasjonen for å stille spørsmål ved selve ordningen, som han er tilhenger av.

— Jeg vet at når noen skal premieres, vil andre bli skuffet. Sånn er det i universitetssystemet. Men likevel mener jeg at meritteringsordningen har noen utfordringer som er verdt å si noe om, sier Ytreberg.

Meritterte undervisere

Føler seg avskiltet etter søknad om merittering

Stammespråk

— Jeg søkte i 2023, og opplevde prosessen som mer demotiverende enn inspirerende. Det var tydelig at de la stor vekt på SoTL-prinsippene. Da søknaden ble avslått, satt jeg igjen med en følelse av at det viktigste var å oppfylle rammeverket slik en pedagog ville gjort det.

Nettverket for meritterte undervisere ved UiO også samlet seg i UiOs pedagogiske akademi.

— Hva er hovedproblemet slik du ser det?

— At man forventes å utforme en mappe etter kriterier som pedagoger ser ut til å bruke, der læringsutbytte og effekt skal overordnes, og dessuten måles og dokumenteres på bestemte måter. Jeg er interessert i pedagogikk — som alle undervisere ved UiO må være — men jeg kan ikke videreutdanne meg til pedagog, selv om jeg ønsker å satse ekstra på undervisning.

— Derfor var nok min søknad avhengig av at kriteriene for fremragende undervisning ble tolket bredt, at erfaringer og praksis fra mitt eget fag også telte. Da jeg fikk avslaget, opplevde jeg det som om man først og fremst ble vurdert etter hvor godt man klarte å gjøre seg selv til pedagog.

— Altså ikke tilpasset din måte å utvikle undervisning på? 

— Nei, ikke slik jeg ser det. For etter min smak har pedagogfagets stammespråk fått litt for mye definisjonsmakt over dette feltet.

Debatt ● Trine Fossland med flere

Hvordan kan meritterings­ordningen bli en drivkraft for kvalitets­utvikling?

Snevre kriterier

— Du har deltatt i en diskusjon på Facebook, i en innlegg Ylva Østby Berger la ut med Khrono-intervjuet. Der beskriver du også ditt avslag som demotiverende. Hvordan opplevde du dette?

— Jeg la mye vekt i søknaden på at jeg hadde utviklet et undervisningstilbud som knapt finnes ved universitetet: altså undervisning i akademiske grunnferdigheter som er integrert innenfor et fag. Da er det vanskelig å prioritere og undersøke studentenes læringsutbytte systematisk, når du først må reise byggverket studentene skal inn i. Dermed ble søknaden min sterkere på utviklingen av undervisningstilbudet enn på dokumentasjon av studentenes læringserfaringer.

Dette ble også påpekt av bedømmingskomiteen som en begrensning, forteller Ytreberg.

— Og de hadde jo rett i det. Men jeg opplevde at de gikk for langt i å signalisere at vurderingen først og fremst må dreie seg om studentenes læring — målt og dokumentert på bestemte måter.

— Så komiteene holder seg strengt til et fast regelverk? 

— Jeg synes nok de appliserer kriteriene sine på en for snever måte, sier Ytreberg. Det er å spissformulere, men likevel: For hammeren er alt en spiker, for disse pedagogene er alt studentlæring.

Debatt ● Programkomiteen for meritterte undervisere

Meritterte undervisere: Akademisk staffasje eller pådrivere for pedagogisk utvikling?

Blitt mer eksperimenterende

Khrono har også snakket med noen av de første som ble plukket ut i meritteringsordninger, som er såre fornøyd med tingenes tilstand.

— Et positivt resultat av meritteringsordningen, slik jeg ser det, er at jeg personlig har blitt mer eksperimentell både i undervisningen og i vurderingsformene.

Dette sier Bernt Arne Bertheussen, professor i foretaksstrategi og bedriftsøkonomi ved Handelshøgskolen UiT Norges arktiske universitet. Han tilhørte det aller første kullet av meritterte undervisere, i 2017. 

— Etter meritteringen har jeg prøvd i større grad å sette meg inn i pedagogisk teori og tar mer gjennomtenkte, faglige valg når jeg designer undervisningsopplegg og vurderer studentene.

— Hva mener du med å være mer eksperimenterende? 

— Tradisjonelt har sektoren vært svært konservativ når det gjelder undervisningsformer. Vi som underviser blir fortsatt kalt «forelesere», og det er en grunn til det: Studentene har gjennom historien møtt en fagperson som står og leser for dem, som om de ikke kunne lese selv. Vurdering har også i stor grad vært basert på skriftlig skoleeksamen, som om det var den eneste gyldige måten å måle kunnskap på.

Bertheussen mener meritteringsordningen har bidratt til at flere prøver å løsne opp i disse to nevnte tradisjonene.

 — Både i måten vi underviser på og hvordan vi vurderer studentene. Dette har etter min oppfatning vært med på å styrke en mer bevisst pedagogisk kultur blant oss som underviser, sier Bernt Arne Bertheussen,

Debatt ● Dan Yngve Jacobsen

Merittert underviser: Pedagogisk utviklingsarbeid eller regelrett skivebom?

Bra nettverk

Hans UiT-kollega Tove I. Dahl var også i den første gruppa av meritterte undervisere. Hun er professor i pedagogisk psykologi

— Meritteringsordningen har bidratt til å synliggjøre hvem som tenker langsiktig i sine fagmiljøer, og den har gjort at vi har blitt bedre kjent med hverandre på tvers av institutter og fakulteter. Prosessen med å oppmuntre folk til å reflektere over eget arbeid, dokumentere langsiktigheten og dele den med andre, er i seg selv verdifull.

— For meg personlig har lite endret seg: Jeg er fortsatt forsker, forskningsgruppeleder og emneansvarlig, og arbeidsmengden er den samme. Den største gevinsten ligger derfor ikke på individnivå, men i nettverket som har vokst fram. Jeg har blitt kjent med flere som jobber langsiktig med undervisning, kunnet oppfordre andre til å bruke meritteringskriteriene som ramme for egen utvikling, og gitt tilbakemeldinger til søkere, sier Dahle.

Ressursgruppe

På Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Bergen sitter professor Christian Jørgensen med statusen fremragende underviser, men med en dårlig husk om når det skjedde.

— Nei, når det var? Hva kan det ha vært da?

Vi hører det tenkes hardt i telefonen. Og kan bekrefte når han sier 2019.

— Jeg er ikke veldig opptatt av slike statusting, sier han. Men understreker at det har vært en positiv opplevelse å delta i ordningen.

— Det pedagogiske akademiet vi kommer inn i fungerer som en ressursgruppe som både bryr seg og samarbeider på tvers av instituttene, noe vi tidligere har hatt vanskelig for å få til. Jeg opplever at erfaringsdelingen er langt bedre enn før, at vi deltar mer aktivt i prosesser, og at vi deler diskusjoner og innsikt på en helt annen måte. På den måten får vi også brukt undervisningsstaben mer målrettet i utviklingen av både undervisning og organisasjonen, med tanke på rom, regler og andre strukturelle forhold.

Ulike komiteer

Han forteller at det pedagogiske akademiet jevnlig blir brukt i ulike komiteer på universitetet, fakultetet og institutt når det gjelder utviklingsarbeid knyttet til undervisning. 

— Jeg sitter for eksempel i en komité for det nye biblioteket, hvor vi diskuterer hvordan det skal fungere som studentareal og brukes i undervisningssammenheng. 

— I tillegg vet kollegene mine hvem av oss som er meritterte og hva vi kan bidra med, og de kommer ofte for å få hjelp. Vi tilbyr åpne klasserom for undervisere, der de kan observere undervisning, få tips og råd, og få tilgang til materiell. Vi anbefaler også gode fagbøker og ressurser som kan hjelpe dem i gang, sier Christian Jørgensen

Debatt ● Gunn Enli og Trine Waaktaar

Merittert underviser: — Faglig snever ordning som appellerer mer til menn enn til kvinner