Debatt ● Ylva Østby Berger
Lever meritteringsordningen opp til prinsippene?
Konstruktive innspill til Universitetet i Oslo i det videre arbeidet med å fremme utdanningens status ved universitetet.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forleden sto jeg fram i Khrono og kritiserte meritteringsordningen for utdanningsfaglig kompetanse. Jeg ønsker ingenting annet enn å bidra med konstruktive innspill til Universitetet i Oslo i det videre arbeidet med å fremme utdanningens status ved universitetet.
Et nyttig rammeverk for et slikt arbeid, finner vi i prinsippene til fagfellesskapet for læring og undervisning i høyere utdanning (Scholarship of Teaching and Learning in higher education, SoTL). Dette er også det rammeverket UiO bruker for vurdering av utdanningsfaglig kompetanse i meritteringsordningen.
De fire prinsippene er: fokus på studentenes læring, utvikling over tid, en forskende tilnærming, og en kollegial holdning og praksis.
1. Fokus på studentenes læring: La oss ikke glemme at all innsatsen vi gjør for utdanning, er for å fremme studentenes læring. Meritteringsordningen ble jo opprettet for å styrke utdanningsinnsatsens status, nettopp for å sikre bedre læring for alle studenter.
Har ordningen fungert slik? Bidrar merittering av noen få, til bedre undervisning for de mange?
I et intervju med Khrono 28.11.25 sier den meritterte utdanneren Bernt Arne Bertheussen at han har blitt mer eksperimentell etter at han ble merittert. Det er jo flott at de meritterte blir mer motiverte av å ha blitt meritterte. Og de fungerer som gode forbilder for oss umeritterte.
Men er dette nok? Det er påfallende at når akademia skal finne frem til en måte å fremme god undervisningspraksis, så tenker de som akademia vanligvis gjør: vi gjør det til enda en konkurranse!
Da risikerer man å gjøre ordningen til symbolpolitikk som distraherer fra det som virkelig betyr noe: mer ressurser til kvalitet i utdanningen, styrkede støttetjenester som LINK og tilsvarende, og nok tid til å gjøre jobben skikkelig.
Vi som er engasjerte undervisere vil jo egentlig bare ha en meningsfull arbeidshverdag hvor jobben vår verdsettes i det daglige. Men en positiv side ved ordningen er at SoTL-prinsippene blir allmenngjort blant flere undervisere.
2. Utvikling over tid: Ordningen har eksistert siden 2020, og har siden den gang sett en økning i antallet meritterte. Det er naturlig at ordningen er under kontinuerlig utvikling, også gjennom debattene som oppstår i kjølvannet av tildelingene.
Det virker imidlertid ikke å ha vært særlig bevegelse i hvordan SoTL-prinsippene måles og vurderes.
3. En forskende tilnærming: Ja, hvor godt er egentlig meritteringsordningen egnet til å måle og vurdere undervisernes kompetanse ut fra SoTL-prinsippene? Dette bør underlegges en forskende tilnærming.
Er søknadens krav til riktige formuleringer og refleksjoner, en valid metode? Er den reliabel? Fanger den opp mangfoldet av ulike utdanningsperspektiver og -praksiser som kan komme universitetets utdanningsledelse til gode?
SoTL-prinsippene er ikke en pedagogisk teori. Det er et rammeverk for å fremme bruk av, og bidra til utviklingen av, pedagogisk teori og empiri integrert i undervisningspraksis.
Men flere jeg har snakket med, og meg selv inkludert, opplever at komiteen opererer med et snevrere syn på prinsippene, slik at det fremstår mer som en bestemt pedagogikk.
Når vi da opplever at vi bommer på komiteens syn på hva som er riktig pedagogikk eller tolkning av prinsippene, sitter vi med følelsen av at ordningen kanskje ikke måler oss ut fra SoTL, men hvor godt vi treffer på søknadssjangeren. Men søknadsbrevet er bare én av mange potensielle operasjonaliseringer av SoTL-arbeidet vårt.
For å sikre økt validitet, kan man også benytte andre kilder til vurderingen: intervju og prøveundervisning, for eksempel. Da kunne man fått oppklart misforståelser knyttet til sjangerforståelsen, og dessuten vist frem hva man faktisk gjør som underviser.
Men enda viktigere er forskningsspørsmålet: bidrar ordningen til å fremme studentenes læring? Dette er et stort og komplekst problem, og naturligvis vanskelig å forske på med én enkelt metode.
4. En kollegial holdning og praksis: Dette er nok det prinsippet som går mest inn i kjernen av meritteringsordningen. En kollegial holdning og praksis skal bidra til at undervisere snakker mer sammen om undervisningspraksis, deler erfaringer med hverandre, har en lyttende holdning og er interessert i å lære, som igjen skal bidra til undervisernes utvikling og komme studentenes læring til gode.
Det pedagogiske akademi er et eksempel på en kollegial praksis. Men den er lukket for alle andre enn de meritterte.
De eneste eksemplene vi ser komme oss umeritterte til gode, er at de er involvert i Utdanningskonferansen på ulike vis, og at de har begynt å arrangere en årlig Utdanningsforelesning. Av og til skriver de også kronikker.
Effekten de har på resten av utdanningsfellesskapet fremstår som begrenset. Heldigvis møter jeg noen av dem på andre arenaer også: i EILIN (vårt eget læringsnettverk på SV-fakultetet), og et par av dem har snakket for oss på undervisningslunsjer på Psykologisk Institutt.
Men hvorfor må Det pedagogiske akademi være lukket? Er det ikke til det beste for studentenes læring at et slikt erfaringsfellesskap tar opp alle som viser den interessen som universitetet jo vil at vi skal ha for utvikling av god undervisning?
Til slutt: Meritteringsordningen er på god vei mot å befeste sin rolle som en konkurransedrivende kraft i akademia. En forskende tilnærming til evaluering av ordningen bør se på validiteten av vurderingsformen, samt utrede hvordan ordningen bedre kan ha en systemisk effekt på både studentenes læring og de øvrige undervisernes utvikling.
