Debatt ● Helge Høivik
Et trehodet kvalitetstroll
Hva gir god og — eventuelt — bedre kvalitet i undervisning og læring? I dette spørsmålet er det en spenning mellom individuell ferdighet som underviser og systemtrekk ved design, organisering og faglige ressurser.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Forslaget til budsjett for høyere utdanning 2026 har satt av en drøy million pr. ansatt — 48 milliarder kroner — på drøyt 43.000 tilsatte. Sett under ett er dette blant de største statsbedrifter.
Hva får «vi» igjen for pengene?
Her går jeg utenom mange og viktige problemstillinger i dette, for å skrive litt om ett: Hva gir god og — eventuelt — bedre kvalitet i undervisning og læring?
Bakteppet er rituelle byråkratiske øvelser med kvalitetstilsyn, spørreundersøkelser og konferanser. Disse årvisse tiltaka hindrer ikke at Riksrevisjonen nå vurderer sitt ris bak speilet. Det går for treigt.
Et eksempel var satsinga på Sentre for fremragende undervisning fra 2010. De ble seg sjøl nok.
KI-diskusjonene har gått i bølger siden 2022. Fra én synsvinkel også den om kvalitet. Fra en annen gjelder det profittinteressene i norsk UH som markedet for det amerikanske IT-oligopolet. Men det er en annen historie.
Kanskje bør det også settes spørsmålstegn ved den underliggende administrativt-teknokratiske logikk? Er det sentrale statlige organer som «gir» kvalitet? Styret og prorektor for utdanning ved hver institusjon?
Eller skal vi forstå dette som en spenning mellom individuell ferdighet som underviser og systemtrekk ved design, organisering og eksamen for undervisningstilbud og faglige ressurser?
Nå er det selvsagt ikke enten—eller mellom individ og system. Men som tendens står spenningen fortsatt mellom det å meritteres som individuell underviser versus det faglige utviklingsarbeidet.
Det første er en individuell øvelse, mens utviklingsarbeidet uttrykker seg i konkrete tiltak og prosjekter der erfaring, teori og utprøving gir opphav til nye og forbedrede rammer som studentenes læring foregår innafor. De er materielle, sosiale og tekstlige.
Mitt hovedanliggende her er at denne spenningen har vært innbakt i kriteriene for opprykk til førstelektor og dosent i dosentstigen, den kommer til uttrykk i ordningen for meritterte undervisere og altså i de pedagogiske utviklingssentre.
I dosentstigen uttrykkes de nå i spørsmål om faglig utviklingsarbeid skal være terskelkrav for opprykk eller om man kan omdefinere dette til personlig merittering, artikkelskriving og refleksjonsnotater.
I ordningen merittert underviser er det ofte lagt inn en møteordning (i De merittertes akademi) for foredrag, samtaler og seminarer. Faren er at det blir prateklubb. Det gjøres framstøt for å organisere de meritterte for å få større gjennomslag på institusjonsnivå. Men nissen følger med på lasset: Skal det føre til enda flere kurs i pedagogikk og mer skriftlig refleksjon, eller skal det handle om institusjonelle forandringer?
De pedagogiske utviklingssentrene står hver for seg og i nettverk i samme dilemma. Er de en form for faglige laug for pedagoger og tjenesteleverandører av pedagogisk veiledning om forelesninger og IT-bruk? Eller er de organisasjonsutviklere?
Spenningene rundt dette skjerpes når det nå det kommer kastevinder i høyere utdanning.
Vi kommer ikke utenom strammere økonomi og endringene i det akademiske tekstregimet med digitalisering og KI-formidlede læringsressurser, fall i omsetningen av lærebøker og studentenes bevegelse bort fra det å kjøpe og lese dem til de kjappere nettbaserte tilbud.
De tre hoder sitter på samme troll — dosentstigen, merittert underviser og pedagogisk utviklingssenter. Sprekker de og blir til stein når morgenen gryr?
