Debatt ● Sindre Bangstad
Israel, Palestina og den akademiske friheten
Den sterkeste trusselen mot ytringsfrihet og akademisk frihet i USA og Europa de siste årene har kommet fra en omstridt definisjon av antisemittisme.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Akademisk frihet er et tema som på nytt er høyst aktuelt. Men foran stortingsvalget 8. september vet vi lite om hvordan de ulike partiene stiller seg til den omstridte definisjonen av antisemittisme som har ligget til grunn for angrepene på akademisk frihet i en lang rekke land siden 2016. Det Norske Vitenskapsakademiet (DNVA) setter temaet menneskerettigheter og akademisk frihet på dagsorden den 9. september, men uten at palestinsk akademisk frihet overhodet er nevnt i programmet.
I slutten av mars i år samlet israelske myndigheter en lang rekke deltakere fra den historisk sett åpent antisemittiske ytre høyresiden i USA og Europa til en konferanse om antisemittisme i Jerusalem. På programmet stod også et eget panel med tittelen «IHRA: Å slåss mot noe vi kan definere».
Det virker som om det har gått norske aktører med intense interesse for spørsmål knyttet til ytringsfrihet og akademisk frihet i mediene så vel som i akademia hus forbi at den sterkeste trusselen mot begge disse frihetene i USA og Europa de siste årene har kommet fra en omstridt definisjon av antisemittisme.
Den såkalte «arbeidsdefinisjonen av antisemittisme» ble vedtatt av plenumsmøtet i den internasjonale organisasjonen IHRA (International Holocaust Remembrance Alliance) i Bucuresti i Romania i 2016.
Den og de elleve «eksemplene» på «samtidig antisemittisme» som ledsager definisjonen, har siden den 7. oktober 2023 stått svært sentralt ikke bare i israelske myndigheters anvendelse av anklager om «antisemittisme» mot landets kritikere, men også i de systematiske angrepene på akademisk frihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet vi har vært vitne til i USA, Tyskland og Storbritannia.
I den grad at det lenge har vært snakket om et særegent «palestinsk unntak» fra akademisk frihet.
Når et stort antall amerikanske universiteter dette året har stått overfor trusler om store kutt i bevilgninger, har disse truslene fra Trump-administrasjonens side vært begrunnet i påstander om en antisemittisme ute av kontroll på universitetsområdene. Columbia-universitetet kapitulerte denne sommeren etter lang tids utpresning fra Trump-administrasjonen og adopterte den antisemittismedefinisjonen som Trump-administrasjonen hadde «anbefalt».
Den anbefalte definisjonen var nettopp IHRA-definisjonen. Ledende internasjonale Midtøstenforskere som Rashid Khalidi og Lila Abu-Lughod har erklært at de ikke lenger vil undervise ved Columbia.
Det som nå heter IHRA var en organisasjon som ble opprettet på initiativ fra Sveriges statsminister Göran Persson i 2000. IHRA er en nokså kuriøs sammensetning av politikere, diplomater, byråkrater, lobbyister og akademikere. IHRA-definisjonen av antisemittisme er en definisjon som 45 land — langt de fleste vestlige land — etter hvert har adoptert eller sluttet seg til.
I EU har samtlige medlemsland på et unntak nær innført definisjonen. Blant andre land som har innført definisjonen finner vi Canada, USA, Storbritannia, Israel, Australia og Argentina.
IHRA-definisjonen har en forhistorie som går tilbake til EU-organet EUMC i 2004. EUMC satte da sammen en arbeidsgruppe som skulle utarbeide en definisjon av antisemittisme. Konteksten var økende registrert antisemittisme i Europa kjølvannet av den andre intifadaen. Arbeidet ble ledet av Prof Kenneth Stern fra American Jewish Committee (AJC). Samtlige av de fem som stod for utarbeidelsen hadde tilknytning til proisraelske organisasjoner eller institusjoner.
Den nye definisjonen endret fokuset for antisemittisme fra et fokus på jøder til et fokus på Israel. Stern har understreket at definisjonen ble utarbeidet for statistiske formål, og ikke for det formål å legge grunnlag for lovreguleringer. Definisjonen ble aldri formelt vedtatt av EUMC, og ble etter hvert i all stillhet droppet.
Den nye definisjonen endret fokuset for antisemittisme fra et fokus på jøder til et fokus på Israel.
Mark Weitzman fra Simon Wiesenthal Center i USA var som leder for IHRAs komite om antisemittisme og Holocaustfornektelse den som sammen med den rumenske formannen, og israelske og amerikanske IHRA-delegater ledet en intens lobbyvirksomhet opp mot og under plenumsmøtet i Bucuresti i 2016.
IHRA-definisjonen har vært gjenstand for massiv kritikk. Selv om det knapt nok er blitt publisert noe på temaet på norsk, teller sekundærlitteraturen allerede et hundretalls referanser — og flere er underveis.
Blant innvendingene er at den er «vag» og endog «uvitenskapelig»; at de elleve ledsagende eksemplene (syv av elleve dreier seg om Israel) går svært langt i å stemple legitim og nødvendig kritikk av Israel som «antisemittisk»; og at den fungerer som en «myk lov».
Fra progressivt jødisk hold er det innvendt at den essensialiserer jødisk identitet og umuliggjør fenomenet jødisk antisionisme.
Det er med utgangspunkt i IHRA-definisjonens «ledsagende eksempler» at man i den tyske forbundsdagen har vedtatt at boikott av Israel er «antisemittisk»; det er på grunnlag av IHRA-definisjonen at israelske myndigheter erklærer at enhver påstand om at den israelske hæren dreper og sulter barn på Gaza og at karakteristikker av den brutale krigføringen på Gaza som «folkemord» er «antisemittiske.»
Ifølge filosofen Brian Klug er IHRA-definisjonen «et tog som har løpt løpsk».
I langt de fleste land hvor den er blitt innført har det funnet sted uten videre offentlig og demokratisk debatt. I USA, Storbritannia, Tyskland og Australia er den blitt innført i universitetssektoren etter massivt økonomisk press fra statlige myndigheter. IHRAs formannskap holdes i perioden 2025—6 av Israel. Denne sommeren trakk Brasil sin observatørstatus i IHRA i protest mot folkemordet i Gaza.
Antisemittismen har økt også i Norge de to siste årene, og det pågående folkemordet på Gaza er en sentral faktor i dette.
Antisemittisme må motarbeides, og med egnede midler.
Men det er ingen holdepunkter for at verden blir tryggere for jøder av IHRA-definisjonen — mye tyder på at kausalforholdet er stikk motsatt — noe som da også ble påpekt av den britisk-israelske arkitekturprofessoren Eyal Weizman under hans besøk på filmfestivalen HUMAN i Oslo den 16. mars i år.
En gransking utført av den liberale avisen Jewish Currents viser at når definisjonen blir brukt for statiske formål risikerer man å overdrive forekomsten av «antisemittiske hendelser» med opptil 50 prosent.
Norge er av få europeiske land som ennå ikke har sluttet seg til IHRA-definisjonen. Vi er heller ikke forpliktet til det — verken moralsk eller juridisk — selv som et mangeårig medlem av IHRA siden 2003.
Slik bør det fortsatt være av hensyn til både akademisk frihet, forsamlings- og ytringsfrihet.
Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) bekreftet på direkte spørsmål under et åpent møte i regi av Holmlia Arbeiderpartilag den 15. august at det ikke er aktuelt for Norge å slutte seg til IHRA-definisjonen. Men vi vet foreløpig lite og ingenting om hvordan de andre partiene faktisk står i forhold til dette før valget 8. september.
Vi vet foreløpig lite og ingenting om hvordan de andre partiene faktisk står i forhold til dette før valget 8. september.
I essayet «Exercising Rights: Academic Freedom and Boycott Politics» fra 2015 spør Judith Butler det grunnleggende spørsmålet om hva som er de grunnleggende materielle og eksistensielle vilkårene for utøvelsen av akademisk frihet. For vi tenker ofte — og etter Butlers syn feilaktig — på akademisk frihet som en privat og positiv rettighet som alt er etablert og som kan tas for gitt.
Men utøvelsen av akademisk frihet forutsetter selvsagt at de økonomiske og institusjonelle vilkårene som muliggjør den er til stede. Våre palestinske kollegaer har sett de palestinske universitetene på Gazastripen bombet sønder og sammen i et veritabelt scholasticid, ansatte og studenter fengslet og drept, og lever nå i den samme tilstand av påført sult som Gazas befolkning for øvrig.
I land som USA, Tyskland og Storbritannia opplever universitetsansatte- og studenter som følger Edward W. Saids oppfordring om å insistere om å «fortelle om Palestina» offentlig trakassering og trusler fra proisraelske hatgrupper, statsapparat som økende grad er åpne om at deres stemmer ikke er ønsket, og universitetsadministrasjoner som kneler for kravene om å legge begrensninger på den akademiske friheten til ansatte og studenter.
Det er å håpe at Det Norske Vitenskapsakademi (DNVA) også demonstrerer den samme forpliktelsen til forsvar av våre palestinske akademiske kollegaers akademiske frihet som til våre amerikanske kollegaer.
