Folkemord, forskere og frykt

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Vi lever i en tid preget av alvorlig forvitring av intellektuell frihet og ytringsfrihet på globalt nivå. Det stadig trangere rommet for kritisk analyse kan spores til stadig mer repressive politiske tiltak. I Europa og USA har for eksempel forskere og studenter blitt trakassert eller marginalisert for å omtale Israels handlinger som «folkemord», signere opprop, og uttrykke solidaritet med Palestina.

Palestinere og antisionistiske jøder rammes hardest, men også andre som forsker på regionen, fremmer kritikk av Israel eller taler palestinernes sak. Jobbtilbud og invitasjoner er trukket tilbake, arrangementer og seminarer avlyst eller stanset, og enkelte forskere har til og med mistet stillingen sin. Kritiske begreper som bosetterkolonialisme og apartheid har blitt sensurert eller delegitimert gjennom grunnløse beskyldninger om antisemittisme. 

USA

Columbia utviser studentar etter pro-palestinsk demonstrasjon

Selv grunnleggende akademiske verktøy — som kontekstualisering, historisering og sammenlikning — angripes og diskrediteres når de brukes for å analysere krigen i Gaza eller Hamas’ angrep på Israel 7. oktober.

I en slik atmosfære kan akademiske intervensjoner få alvorlige personlige og profesjonelle konsekvenser, slik flere av våre kollegaer har erfart. 

I et nylig publisert spesialnummer av Public Anthropologist — «Speaking out against genocide and repression» — har vi (gjesteredaktør Heidi Mogstad sammen med Lori Allen, og sjefredaktør for tidsskriftet, Antonio De Lauri) samlet bidrag fra antropologer som reflekterer over sitt ansvar for å handle og ytre seg om Israels angrep på Gaza, og som vurderer hva som står på spill — og hva som fortsatt er mulig — både innenfor og utenfor akademia.

usa

Rabbiner: Slik preger Israel—Palestina-konflikten amerikansk akademia

Flere tekster tematiserer hvor vanskelig det er å finne et språk og handlinger som står i forhold til voldens omfang. 

Forfatterne eksperimenterer med essay, poesi, maleri og satire i jakten på nye måter å uttrykke motstand på. Noen deler personlige erfaringer som viser hvordan det personlige alltid — og allerede — er politisk — og omvendt. Andre analyserer angrepene på historisering og kontekstualisering, og argumenterer for nødvendigheten av å av‑eksepsjonalisere både Palestina og antisemittisme.

Den omfattende straffefriheten for massakrene Israel begår — først og fremst i Gaza, men også på Vestbredden, i Libanon, Syria og Jemen — ledsages av transnasjonale sensur‑ og taushetsregimer. 

Bidragene i spesialnummeret beskriver ulike former for sensur i Tyskland, Marokko, Østerrike og USA, der stater og institusjoner (inkludert universiteter) forsøker å bringe Israelskritikk og støtte til Palestina til taushet. I noen tilfeller skjer inngrepene gjennom åpenlyst voldelige midler: På en rekke amerikanske campus har universitetsledelser sviktet i å beskytte palestinavennlige ytringer, og i stedet økt overvåkingen, tilkalt politi, og suspendert studenter og truet dem med tåregass eller deportasjon.

USA

Mener hun fikk sparken fra Columbia fordi hun hjalp demonstrerende studenter

Andre steder er mekanismene mer subtile. Flere av bidragene i spesialnummeret viser at akademisk selvsensur ofte henger tett sammen med strukturelle forhold, som det akademiske prekariatet og unge forskeres sårbare posisjon i midlertidige stillinger.

Selv om enkelte land og institusjoner er mer undertrykkende enn andre, har undertrykkelsen av palestinavennlige ytringer også bidratt til en global nedkjøling av akademisk frihet. 

Forskning på Palestina har alltid vært sårbar, men i dag bidrar frykten for administrative reaksjoner, offentlig fordømmelse, kutt i finansiering eller avvisning fra tidsskrifter til å skape en atmosfære av institusjonell taushet. Som et uttrykk for dette valgte to av forfatterne i spesialnummeret å publisere anonymt i frykt for represalier. 

Vi ble også kontaktet av flere som ønsket å bidra, men som ikke våget å ta risikoen det innebar.

Dette reiser grunnleggende spørsmål om universitetenes fremtid som arenaer for protest og statskritikk — kort sagt: som rom for demokratisk liv. Disse spørsmålene må tas på største alvor, også her i Norge, hvor forskere foreløpig har unngått de kraftigste stormene som flere av våre kollegaer i USA og Europa — samt andre land der akademisk frihet angripes, som India, Russland og Tyrkia — står i.

I en tid med systematiske angrep på palestinske liv og akademisk frihet er det viktigere enn noen gang at vi forskere hever stemmen. 

I konteksten av folkemordet i Gaza blir krav om nøytralitet en intellektuell tilbaketrekning — en moralsk abdisering som usynliggjør politisk ansvar. Det er også avgjørende å minne om at Israels angrep inkluderer det professor Karma Nabulsi har kalt scholasticide: en systematisk og villet ødeleggelse av palestinsk utdanning og kunnskapssystemer, inkludert universiteter, skoler, biblioteker og arkiver.

usa

Harvard-rapporter om fryktkultur gir ammunisjon til Trump-administrasjonen

Som forskere, lærere og akademikere kan vi ikke forbli tause og passive i møte med disse brutale og tilsynelatende endeløse angrepene på våre palestinske kollegaer, deres studenter og institusjoner. 

Den palestinske kampen er en av vår tids mest avgjørende. Den er dypt forbundet med andre kamper — både epistemiske og materielle — som utspiller seg innenfor og utenfor akademia. Nå er tiden for å snakke høyt og protestere, selv når ord kan virke som utilstrekkelige våpen mot militær vold og undertrykkelse. 

Vi må også organisere oss og kreve at våre institusjoner og foreninger tar ansvar og viser solidaritet og prinsippfasthet.

Debatt ● Jan Borgen

Norske universitetsledere bør støtte sine jødiske kolleger i USA