Rabbiner: Slik preger Israel—Palestina-konflikten amerikansk akademia

New York (Khrono): — Det er ikke langt unna i det hele tatt, sier rabbi Yehuda Sarna.

Kanadieren Sarna er rabbiner og leder Bronfman Center for Jewish Student Life ved New York University (NYU). Han er også det som på engelsk kalles University Chaplain. Khrono har fått være med når han gjesteforeleser for jødiske videregåendeelever på Manhattans velstående vestside.

På dagsorden står antisemittisme. Sarna setter fingeren på én grunn til at Israel/Palestina-konflikten preger amerikansk skolevesen og akademia, idet han sier:

— Tenk på elevenes mentale kart av verden. Det er Manhattan. Det er Florida, hvor de gjerne har besteforeldre. Og så er det Israel, ispedd litt Europa. Jeg blir ikke overrasket om de har besøkt Israel et dusin ganger hver.

Han lar en ambulanse ule forbi Metropolitan-operahuset før han fullfører.

— Det er derfor de uttrykker hvor mye et stykke papir betyr for dem, sier Sarna.

— Det er derfor mange mener studenter skal bli suspendert, at folk skal miste jobben og bli strukket på sosiale medier, for å ha revet ned et stykke papir: Fordi det føles så nært.

Analyse ● Glenn Jensen Mangerøy

Krig og kjærlighet på campus

Harde fronter

Papiret Sarna refererer til, er plakater av de 250 gislene som ble bortført fra Israel høsten 2023. Plakatene skapte mildt sagt engasjement i New York City etter terroranslaget. Noen hang dem opp i asfaltjungelen, andre rev dem ned. Dramatikken skildres i dokumentarfilmen «Torn» (2024), som Sarna bruker i undervisningen.

Khrono får verken intervjue eller avfotografere tilhørerne hans, men kan bevitne at engasjementet lever også denne vårdagen.

— Jeg har aldri sett New York arte seg som etter «7. oktober», sier Sarna fra podiet.

— Og når jeg tenker på hvordan vi skal gjenfortelle denne historien for barnebarna våre — om hva som skjedde i byen og på byens universitetscampuser — da koker det ned til gisselplakatene for min del.

Etter timen, der konsensus blant tenåringene i klasserommet synes å være at plakatsabotørene fortjener straff, utdyper han hvorfor.

— Plakatene seiler opp som symbolet med stor «S» på det jødiske folks menneskelighet, sier han.

— Jøder følte at «7. oktober»-ofrene ble behandlet som ikke-mennesker. Å henge opp fjesene deres var en måte å gjeninnsette menneskelighet på deres vegne. Da de ble klort ned, føltes det som om de fikk ansiktet revet av. De ble liksom visket ut — og dermed ble symbolverdien sterk.

— Nedkloringen var kanskje først og fremst en protest mot krigføring og okkupasjon. Israel-kritikk er vel ikke antisemittisme?

— Det er selvsagt forskjell på å kritisere staten Israel og å kritisere og angripe det jødiske folk. På samme måte er det noe annet å kritisere statsminister Netanyahu, hvilket de fleste israelere gjør.

Sarna venter ut noen sirener til i formiddagsrushet.

— Det springende punkt handler mer om Israels historie enn om staten Israel, erklærer han snart.

— Fra mange jøders perspektiv har Israels historie vokst frem etter årtusener med lidelse, forfølgelse og forsvarsløshet. Øyeblikket vi befinner oss i nå, er det første der jødene har hatt evnen til å beskytte og forsvare seg. Det er Israels historie i mange jøders øyne. Og opplevelsen er at enhver som forteller en mot-historie, mener de ikke skal ha den retten. Jeg tror det er derfor anti-zionisme oppleves som antisemittisme.

Støtter suspensjoner

Sikkert er at Israel—Palestina-konflikten stadig rir New York University spesielt og amerikansk universitetsliv generelt. Eksempelvis har NYUs School of Law figurert i overskriftene denne måneden. Bakteppet er at 30 jusstudenter ble nektet adgang til campusbygninger etter å ha markert sine pro-palestinske synspunkter med en såkalt sit-in.

Sjøen er minst like krapp på Manhattan-motstykket Columbia. Før helgen skjedde nye arrestasjoner her som følge av demonstrasjoner mot krigføringen i Gaza. Og i kulissene spøker den mye omtalte Mahmoud Khalil-affæren. 

Sarna er den første til å fordømme utvisning av Khalil og andre i samme båt.

— Jeg kan ikke støtte deportasjoner fordi noen protesterer. Jeg er innvandrer i USA selv, påpeker han.

Derimot støtter han at plakatvandaler i NYUs rekker ble suspendert. Avgjørende juridisk var at plakatene ble definert som annen persons eiendom.

— Hvis de ble advart om at det kunne lede til suspensjon, og likevel rev dem ned — helt klart. Hvis vi begynner å fire på regelverket, vel, da har vi intet regelverk lenger. Og da er vi på ville veier.

— Hva gjør dere religiøse ledere, på begge sider, for å dempe konfliktnivået mellom partene lokalt?

— Det har vært mange gode initiativer til dialog ved NYU. Det viktigste har vært samarbeidet med Parents Circle-Families Forum (PCFF). Da plasserte vi fire mennesker på scenen — to jøder og to muslimer — som alle delte sine respektive tragedier.

PCFF er grasrotorganisasjonen som bringer sammen israelske og palestinske familier som har mistet sine kjære.

— Det fikk meg til å innse at første skritt må være å se hverandres smerte, sier Sarna.

— Uten det vil ikke kommunikasjonen kunne komme videre, fordi smerten definerer de rammede. Som en av de muslimske lederne sa til meg: «Hvis du ikke ser smerten min, vet du ikke engang hvem jeg er.»

midtausten

Forskaren vaks opp i Israel. No veit han ikkje om han vil reisa tilbake

Ubeleilige sannheter

Ani Zonneveld leder organisasjonen Muslims for Progressive Values, som jobber tett med PCFF.

— Det er helt avgjørende at begge sider ser den andres smerte, sier hun til Khrono fra sin base i Los Angeles.

— Altfor lenge har altfor mange israelere ignorert palestinernes lidelser, samt det som foregår på den andre siden av veggen. Det er en ubeleilig sannhet. Når de virkelig bryr og uttaler seg slik de gjør i PCFF, er det en av de mektigste måtene å styrke hverandres menneskelighet på. Og det er eneste rute til varig fred.

Zonneveld forteller at hun møter motbør fra muslimsk hold for å omfavne initiativer som inkluderer israelere.

— Responsen min er: Hvis vi skal dømme alle israelere som «onde», gjør vi det samme som slike som betrakter alle muslimer som «terrorister», sier hun.

— Utfordringen for dem på pro-palestinsk side er at de òg må kjempe mot den amerikanske regjeringens hang til merkelapper som «pro-terrorisme» og «antisemittisme». Samtidig slåss pro-palestinske jøder mot Kongressen og lovgivning som likestiller antisemittisme med anti-zionisme, hvilket vanner ut ytringsfriheten.

Visse jødiske professorer har vært veldig klare i talen sin, observerer Zonneveld.

Debatt ● Zeynab Bouhedjeur og Amna Mahmood

Studentene krever akademisk boikott

Hevn versus forsoning

Sarna har et mer enn akademisk forhold til «7. oktober». På grunn av en 70-årsdag befant han seg i Israel da Hamas slo til.

— All empatien min da var spist opp av det jødiske folk som led. Jeg hadde ikke plass til mer, vedgår han.

— Skjønt, ansvaret vårt er å prøve å utvide hjertene våre. Der har du hva som er så kraftfullt med Parents Circle-representantene. Hver og en beskrev at de følte de måtte velge mellom hevn eller forsoning. For det er det det er: et valg. Hensikten med dagens forelesning, og mye av mitt arbeid, er å videreformidle dette budskapet.

— Urelatert til konflikten: Hvorfor var det nesten bare jentene i salen som besvarte spørsmålene du stilte underveis?

— Hvorfor stemte «alle» guttene frem Trump som president?

Rabbi Sarna bryter ut i et smil ved Columbus Avenue, ikke så rent lite tilfreds med replikken.

— Du vet, et trekk ved informasjonsøkonomien er at den ikke handler om fysisk styrke. Kvinner har tilgang til informasjonen — og hva gjør gutta boys da?

Han lar det skinne gjennom at driver gjøn med de økonomisk privilegerte unge mennene på Beste vest.

— Hvis de deltar, risikerer de å bli stilt i skyggen av «det svake kjønn». Én ting er å bli slått av en bedre mann — men av en kvinne? Gud hjelpe oss!