Debatt ● Zeynab Bouhedjeur og Amna Mahmood
Studentene krever akademisk boikott
Mandag ettermiddag aksjonerer studenter ved Universitetet i Oslo for akademisk boikott av Israel. Her er grunnene til aksjonen, skriver to av de som deltar.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Palestinabevegelsen blant studentene ved Universitetet i Oslo er en mangfoldig gruppe mennesker, med ett samlet mål — akademisk boikott. Bevegelsen kan omtales som en sosial bevegelse, en serie av interaksjoner mellom en semi-organisert gruppe, og den statlige institusjonen Universitetet i Oslo.
Palestinabevegelsen ved Universitetet i Oslo, i likhet med andre universiteter og høyskoler rundt om i landet, har organisert demonstrasjoner, underskriftskampanjer, satt opp protestcamp, og vært i utallige samtaler med ledelsen, for å nå målet — akademisk boikott av staten Israel.
Målet er ennå ikke nådd.
Studentbevegelsen for akademisk boikott av Israel er inspirert av bevegelsen for Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) som det palestinske sivilsamfunnet startet i 2004, som i sin tur bygger videre på den vellykkede boikott-kampanjen av apartheidregimet i Sør-Afrika. Generelt er boikott et effektivt ikkevoldelig politisk virkemiddel som blant annet sikter på å tvinge frem endringer i praksis eller policy.
Den akademiske boikotten av Israel handler om å få slutt på samarbeid og normalisering av israelske universiteter som bidrar til og er medskyldige i folkemord og undertrykkelse av palestinere.
Den israelske staten får sin legitimitet som stat fra det internasjonale samfunnet, og er helt avhengig av kulturelle, politiske og akademiske samarbeid for dette. Utvekslings- og forskningssamarbeid mellom norske og israelske universiteter er noen eksempler på slike samarbeid, og på normaliseringen av den israelske settler- og apartheidstaten.
Det er derfor studentbevegelsen anser akademisk boikott som et viktig virkemiddel for å endre dette og krever at Universitetet i Oslo avslutter alle institusjonelle bånd med israelske institusjoner som støtter og er medskyldige i israelsk okkupasjon og apartheid i Palestina, i tillegg til det pågående folkemordet i Gaza.
En gruppe med universitetsansatte har nylig skrevet i Khrono om at norske universiteter — inkludert Universitetet i Oslo — fortsetter å samarbeide med israelske universiteter gjennom blant annet EU-prosjekter. Vi er kritiske til måten den sittende ledelsen fraskriver universitets institusjonelle ansvar i EU-prosjekter (se også Team Hennums og Team Harbos svar) i tillegg til at de fritar seg selv fra helt grunnleggende forskningsetiske prinsipper og ansvar etter folkeretten og norsk lov.
Hele universitets- og høgskolesektoren i Gaza er utslettet, og de israelske universitetene som norske institusjoner inngår samarbeid med, er medskyldige.
Det er godt dokumentert hvordan studenter og ansatte ved israelske universiteter blir disiplinert eller suspendert for å ytre seg kritisk til folkemordet på palestinerne eller okkupasjonen av Palestina. Allerede 12. oktober 2023 ba den israelske utdanningsministeren universiteter og høgskoler om å suspendere studenter og ansatte som er kritiske til krigføringen til staten.
Dette kommer i tillegg til at israelske akademiske institusjoner i mange tiår har bidratt til okkupasjon, undertrykkelse og etnisk rensing, og som systematisk bidrar til å frarøve palestinerne deres akademiske frihet. I boka Towers of Ivory and Steel: How Israeli Universities Deny Palestinian Freedom (2024), dokumenterer forfatteren Maya Wind nettopp israelske universiteters instrumentelle rolle i statens koloniale infrastruktur, menneskerettighetsbrudd og delaktighet i det pågående folkemordet.
Derfor går studenter i palestinabevegelsen i fotsporene til mange aktivister før dem, og deltar i en sit-in på campus ved Universitetet i Oslo 5. mai 2025.
Sit-in ble kjent som politisk metode som del av borgerrettighetskamper i USA, og har vært en viktig form for aktivisme og protest siden midten av 1800-tallet. Det å bruke egen kropp som middel i aktivisme og demonstrasjon, er en måte å vise standhaftighet og politisk overbevisning på. Denne ikkevoldelige protestformen var i stor grad utført av studenter og unge mennesker, som ved å bryte segregeringslover gjorde det klart at de, på lik linje med andre, hadde rett til å eksistere.
Inspirert av måten å drive antirasistiske sit-ins på, gjennomførte en gruppe ungdommer en sit-in-aksjon på 1960-tallet. De ble nektet servering ved en restaurant, fordi restauranten ikke ville servere homofile og ikke-kjønnskonforme mennesker. Ungdommene, og støttespillere som kom til, gjennomførte en fredelig aksjon, der de i kraft av egen eksistens gjorde motstand.
Sit-ins handler ikke kun om det å bruke egen kropp og egen identitet som demonstrasjonsmiddel, slik det har blitt gjort i tilfellene ovenfor. Det kan også handle om å bruke bevegelsesfriheten vi har til å være fysiske påminnere om politiske kampsaker.
Studentene blir fysiske påminnere for administrasjon og ledelse, om at kampen for akademisk boikott av Israel ikke er glemt.
I flere deler av verden har studenter — og av og til ansatte — organisert ulike sit-in-demonstrasjoner ved universitetene. Studentene blir fysiske påminnere for administrasjon og ledelse, om at kampen for akademisk boikott av Israel ikke er glemt.
På flere universiteter utenfor Norge arrangerer studenter sit-ins og demonstrasjoner — ofte med store konsekvenser.
Studenter ved New York University har blitt suspendert i ett år, for å ha deltatt på en fredelig sit-in i et bibliotek. Fire studenter ved Freie Universität Berlin, som også deltok på en sit-in ved universitetet, har fått notis om deportasjon fra Tyskland. Studenter som deltok i sit-ins ved Sciences Po i Paris, ble både truet med å miste studieplass, og ble fjernet fra området av opprørspoliti.
Det å delta i fredelige, ikkevoldelige aksjoner med spesifikke politiske mål, kan for mange føre til store økonomiske og juridiske konsekvenser. Aksjonen til studentene ved Universitetet i Oslo er også gjort i solidaritet med dem som straffes for å demonstrere mot folkemord og brudd på menneskerettigheter.
