Debatt Per M. Norheim-Martinsen

Ikke bom i kampen mot midlertidige stillinger i akademia!

Å jobbe som forsker er et privilegium, og det er ikke for alle, skriver Per M. Norheim-Martinsen ved OsloMet.

Per Martin Norheim-Martinsen er viserektor for forskning og utvikling ved OsloMet - storbyuniversitetet.
Per Martin Norheim-Martinsen er viserektor for forskning og utvikling ved OsloMet - storbyuniversitetet.
Publisert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Midlertidige kontrakter, avslag på søknader og knallhard internasjonal konkurranse om jobbene er hva som venter deg. Men om du lykkes, er det en svært interessant og spennende jobb.

Regjeringen har tydelig signalisert at den ønsker å redusere bruken av midlertidige stillinger i akademia, men det er viktig at de ikke bommer med tiltakene slik at man hindrer flere unge forskere i å kvalifisere seg!

Et av forslagene til tiltak som Aune-utvalget overleverte forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim i februar 2020, var å begrense bruken av såkalte postdoktorstillinger til én periode, uavhengig av institusjon. Postdoktorstillinger tildeles på åremål, og er altså tidsbegrenset og gir ingen rett til fast stilling etterpå.

Formålet med postdoktorstillingene er å gi unge forskere anledning til å bygge en forskerkarriere for dermed å kvalifisere seg til jobb ved et av landets universiteter, høgskoler eller øvrige forskningsinstitusjoner.

Til nå har man ikke kunnet ha to postdoktorperioder ved samme institusjon. Aune-utvalgets forslag innebærer at antall mulige postdoktorperioder settes til én. Punktum.

En slik begrensing vil gjøre det vanskelig for både forsker og institusjon å legge til rette for utvikling av yngre forskeres karrierer. Resultatet blir færre muligheter for unge forskere til å skaffe seg erfaringen med undervisning og forskingsfinansieringsarbeid, og ikke minst den personlige dedikasjonen og stamina, som kreves for å lykkes i den skarpe konkurransen som forsker.

Resultatet blir færre muligheter for unge forskere til å skaffe seg erfaringen med undervisning og forskingsfinansieringsarbeid, og ikke minst den personlige dedikasjonen og stamina, som kreves for å lykkes i den skarpe konkurransen som forsker.

Per M. Norheim-Martinsen, OsloMet

Det utdannes i dag langt flere doktorander enn det er forskerstillinger til. Dessuten er forskningsverdenen i overveiende grad prosjektbasert og -finansiert.

I en slik verden kan man ønske seg at forskningsinstitusjonene ansetter flere fast, tross usikkerhet rundt finansiering. Men det sier seg selv at en slik tilnærming er beheftet med stor risiko, særlig for mindre forskningsmiljøer med usikker finansiering i tidlig fase av utviklingen av et forskningsfelt, eller for institusjoner uten mulighet til å flytte forskere til andre arbeidsoppgaver når prosjekter avsluttes.

I stedet bør man sikre at rammene for bruk av postdoktorstillinger gir forskere i starten av karrieren en reell mulighet til å skaffe seg den erfaring og kunnskap som kreves i yrket.

Da ligger paradoksalt nok noe av løsningen i å tillate mer bruk av midlertidige prosjektstillinger, slik at ikke postdoktorstillinger blir den eneste anledningen man i realiteten har til å ansette forskere innenfor de kortsiktige prosjektrammer som forskning i dag ofte foregår innenfor.

Kampen mot midlertidighet i arbeidslivet generelt, og også innenfor akademia, må tas. Men regjeringen og Kunnskapsdepartementet må sørge for at tiltakene ikke fører til at færre forskere får muligheten til å kvalifisere seg til en krevende, men spennende og viktig jobb for samfunnet.

Powered by Labrador CMS