Innstegsstilling — en velmenende tanke, men en dårlig løsning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En forskerkarriere er for de fleste en lang og kronglete vei til fast vitenskapelig stilling, eller til en vemodig avkjørsel mot et annet liv. Ja, jeg sier liv, fordi det å være forsker er en livsstil, en livsoppgave, en måte å være og tenke på som er ganske altoppslukende og definerende for et menneskeliv. 

Jon W. Iddeng

Tidligere lausunge, nå spesialrådgiver og førsteamanuensis II (og selv om jeg er ansatt i Forskerforbundet og ved USN, er dette mine egne betraktninger)

Det betyr ikke at det ikke finnes gode, eller til og med bedre, liv og jobber utenfor akademia — for det gjør det absolutt. For de fleste som satser på en vitenskapelig karriere, er imidlertid det å måtte gi opp og finne en annen jobb forbundet med en viss sorg og resignasjon. 

Jeg har personlig erfaring med alt dette.

Innstegsstillinger

Fikk bli med i prøve­ordning for unge forskere og ble professor etter fire år

En postdoc-jobb her, en midlertidig forskerjobb der, et vikariat her, en prosjektstilling der. Disse lange midlertidige karrierene, usikkerheten, kortsiktigheten, stresset, følelsen av alltid å bruke tid på å søke jobber eller finansiering, og det ikke å kunne gyve løs på det virkelig gode forskningsprosjektet man har tro på og energi til; alt det er fortærende. 

Det er også et stort problem for vitenskapen verden over.

Derfor virker det forlokkende med en type tenure track stilling for unge forskere, en slags postdoktorstilling med fast jobb i andre enden, ikke nok en uforpliktende postdoktorjobb på åremål. Det var da også et av forslagene fra Lausungeaksjonen i 2008, som jeg selv var en del av. Vi ga den til og med det norske navnet innstegsstilling. 

Vi synes det var en god idé den gangen. Jeg er ikke så overbevist i dag. Det er det flere grunner til, som jeg skal kommer tilbake til.

Debatt ● Justin Valasek

Innsteg i riktig retning

I mellomtiden har innstegsstillingene eksistert som et begrenset prøveprosjekt. Ordningen har blitt omfavnet av en del økonomifag og i noen realfagsmiljøer, men man har aldri fylt opp kvoten på 300. Så noen hit har den kanskje heller ikke blitt. Nå vil myndighetene gjøre ordningen permanent og utvide den til alle slags fag. Merkelig nok er det ingen offentlig debatt om dette. Så dette er et forsøk i den retning.

En rapport fra Oslo Economics, som baserer seg på tilbakemelding fra ansatte i innstegsstilling og deres ledere, men dessverre ikke tillitsvalgte, gir ordningen gode skussmål. De fleste involverte er naturlig nok godt fornøyde. 

Da er det vel bare å kjøre på? Vent nå litt.

Majoriteten av de ansatte har fått en stilling med anledning til å viderekvalifisere seg i bredden av sitt fagfelt, og de har fått fast jobb. Lederne har fått noen som er relativt unge, dedikerte, og med god gjennomføringsevne. Og ikke minst har de fått noen som jobbet for relativ lav lønn i sju år og i sum bevist til de grader at de er velegnet i jobben. 

De som ikke lyktes eller passet like godt inn med det lederne så for seg, ja de kunne man bare vinke farvel til. Det skulle bare mangle at disse involverte ikke var fornøyd. Hvorfor bør ikke vi alle være det? Her kommer iallfall fem innsigelser.

For det første: Innstegsstillingen er kun bra for den som får den, men ikke for alle de som ikke får den. 

Sånn er det vel med alle stillinger, kan man innvende. Men for de mange håpefulle som konkurrerer om stillinger, er begrensningene på hvem som er kvalifisert til en innstegsstilling, avgjørende. Dersom drømmejobben din lyses ut som en innstegsstilling og ikke en ordinær fast stilling fem og et halvt år etter du har disputert, eller etter at du er halvveis i vanlig postdoktorperiode, ja så har den sjansen gått. 

Debatt ● Justin Valasek

Ansatt på innstegsvilkår — hadde ikke råd til å bli syk

Kanskje for alltid. Selv om du egentlig var bedre kvalifisert enn den som fikk jobben.

For det andre: Innstegsstillingen er egentlig en førsteamanuensisstilling med sju års prøvetid, som gjør veien til faste stillinger lenger for alle. 

Når en institusjon lyser ut en slik stilling, er det fordi de har en ledig stilling i fagområdet. Kvalifikasjonsprinsippet tilsier at den best kvalifiserte søkeren burde få stillingen. Likevel ønsker institusjonen altså heller å ansette noen formbare med mindre erfaring og med lavere lønnsforventninger. 

Ettersom man egentlig er forskningsmessig kvalifisert til en førsteamanuensisstilling med en doktorgrad, gir innstegsstillingen anledningen til å pålegge en del andre krav som skal holde den ansatte i ånde (og usikkerhet) i inntil sju år. Man sier jo ikke til en lærer, jurist eller elektriker at du får en midlertidig stilling i sju år, for å se om du da har oppfylt en haug med krav og kan regnes som «selvstendig» nok til å få fast jobb. Folk utvikler seg i yrket sitt i en fast stilling. 

Debatt ● sile haus-reve

Innstegsstillingene må ikke skrotes

At vi ikke bare godtar noe slikt innenfor vitenskapen, men også mener det er bra for de ansatte, er et tankekors. Jo flere slike midlertidige ordninger vi godtar, jo høyere legges lista for hva som kan kreves for fast jobb for alle (og flere går lenger med lav lønn).

For det tredje: Kravene til å gjennomføre og få fast stilling er ofte ikke transparente og rettferdige. Noen opplever dermed prøvetida som lang og ganske stressende. 

Det skyldes ofte at noen institusjoner legger lista vel høyt, med krav som vanskelig lar seg gjennomføre, eller som er avhengig av andre faktorer enn kandidaten selv kan råde over. Krav til ekstern inntjening vil eksempelvis være avhengig av forskningsfinansiørers forgodtbefinnende. Krav til veiledning fram til doktorgrad er avhengig av en tredjeparts evne til å fullføre og i noen grad personkjemi. Slike krav er dermed ugunstig for begge parter. 

Jo flere krav institusjonen selv kan finne på, jo vanskeligere blir det å avgjøre hva som skal til for å oppfylle kravene.

For det fjerde: Flere åremålsstillinger, ansettelseskriterier og unntak fra regelen om fast ansettelse fører til en allmenn uthuling av prinsippet om at fast ansettelse er hovedregelen. 

Stillingstrygghet og rettferdig, merittbasert rekruttering er viktige elementer i den akademiske friheten. Alle midlertidige ordninger bidrar til å utfordre det.

Debatt ● Anja H. Olafsen og Miika Kujanpää

Forskningsfrihet må ikke bli ensbetydende med en grenseløs arbeidshverdag

For det femte: Denne ordningen favoriserer ikke unge norske talenter, slik mange av oss kanskje håpet på. 

Snarere tvert imot er søkerandelen og tilsettingene av ikke-norske høyere blant innstegerne enn for andre stillinger. Det er egentlig ganske naturlig, for norske forskertalenter i tidlig karrierefase hatt mindre anledning til å spesialisere seg eller tilpasse profilen sin til norske institusjoners behov.

Når hovedformålet er å «styrke institusjonenes muligheter til å konkurrere om de beste kandidatene internasjonalt», er det rart at man ikke heller prioriterer fast ansettelse, god lønn og gode forskningsressurser. Jeg er ganske sikker på at det er mer attraktivt for alle de beste kandidatene, hvem enn de måtte være.

Min konklusjon er at ideen om en innstegsstilling var velmenende, men ikke klok. 

Ordningen bør skrotes og ikke gjøres permanent og utvides.

Debatt ● Nicolay Gausel

Hva er poenget med en professor?