Serieanmeldelse● Jan Storø
Langt og detaljrikt om Obama og det splittede USA
Serie. Dagen før hovedpersonens seksti-årsdag (som er onsdag i kommende uke) sender HBO ut sin nye dokumentar Obama: In Pursuit of a More Perfect Union.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
De tre episodene er på til sammen fem timer. Den første handler om Barack Obamas barndom, ungdomstid, utdanning og de første årene som politiker. Den slutter når Obama blir valgt til et sete i Senatet, som den tredje afro-amerikaner i landets historie, og annonserer at han stiller i presidentvalget. Andre episode handler om president-valgkampen i 2008 og den tredje om tiden som president.
Innledningsvis gir serien seg ut for å handle om Barack Obama, altså at det er en biografisk serie. Ikke minst styrkes dette inntrykket mye gjennom første episode, som i store deler tar for seg hans oppvekst. Men etter hvert trekkes filmskapernes interesse i en annen retning. Stikkordet er hudfarge, og realiteten er den altoverskyggende funksjonen etnisitet har i USA.
Å følge Barack Obamas livsvei fram til han blir president og videre som landets leder er interessant. Men det aller mest interessante ved serien er hvor tydelig rase fortelles fram som definerende for det meste i USA. I løpet av de 136 minuttene første episode varer, nevnes ett eller flere av ordene race/black/white (og noen til) minst én gang i minuttet. Det er ikke urimelig å hevde at dokumentaren om Obama handler mer om dette temaet enn om mannen som endret mange sider av den svarte befolkningens selvbilde.
Iallfall er det «The Race Question» som fanger denne anmelderens interesse, 71 år etter at UNESCO anbefalte at vi burde slutte å bruke rasebegrepet. Barack Hussein Obama er selvfølgelig interessant i seg selv, hans betydning er udiskutabel. Men i denne serien dras vi i en annen retning. I løpet av første episode får jeg en følelse av serieskaperne mister litt av det innledende grepet. Etter hvert ser jeg at det er dette som er selve grepet. Serien "låner" Obama for å fortelle om rase. Vi får innblikk i svartes påpekning av at Obama ikke er «svart nok», og skremmende innsikt i at hvite republikanere ikke aksepterer det faktum at de skal ledes av en svart mann.
Å følge Barack Obamas livsvei fram til han blir president og videre som landets leder er interessant. Men det aller mest interessante ved serien er hvor tydelig rase fortelles fram som definerende for det meste i USA.
Jan Storø
Serien består i hovedsak av tre elementer: En mengde filmklipp fra nyhetene (og i noen grad private bilder fra oppveksten), intervjuer med hovedpersonen og kommentarer fra en rekke venner, journalister og afroamerikanske politikerveteraner. Vi hører i liten grad fra republikanere her. For det meste er dette demokratenes egen historiefortelling, og særlig den afro-amerikanske delen. Det er velkomment å høre deres vurderinger, men det gjør også serien smalere enn den kunne vært. Vi kunne for eksempel gjerne blitt mer kjent med de velgerne som senere sendte Trump inn i Det hvite hus. Hva tenkte de om Obama? Opplevde de seg truet av det å ha en afro-amerikanske leder? Hva var deres tanker i 2008 da "hele verden" red på en optimistisk bølge der forventningene var store til han som mange så på som en ekte wonderboy?
Min favoritt blir den fargerike filosofen og sosialdemokraten Cornel West, som bedriver kritikk av Obama fra et mer venstreorientert ståsted enn hovedpersonen. Ett av hans poenger er at Obama burde ha adressert fattigdom tydeligere.
Vi får dessuten svært lite om andre politikkområder, som helse, økonomi og utenrikspolitikk. Det som trekkes fram er heller det en av kommentatorene kaller Obamas «symbolic power». Og da med oppmerksomheten rettet mot mulighetene for å bygge «a more perfect union» mellom de ulike folkegruppene.
Fem timer og fem minutter med detaljrik presentasjon av Obamas vei til Det hvite hus og hans presidenttid med en lang rekke komplikasjoner underveis, er i meste laget. Serien er svært detaljrik. Som historisk dokument er det en styrke. Men man skal være bra interessert for å sette av så mye tid for å få med seg det hele. Denne fortellingen kunne vært fortalt på kortere tid. Det hadde nok vært mer effektivt.
Et interessant meta-perspektiv i serien kan spores via den stadig gjentatte påstanden (ikke minst fra Obama selv) om at det ikke finnes et svart Amerika, ikke et hvitt Amerika … det finnes bare et United States of America. Den store fellesfortellingen som tydeligvis alltid må inn i festtalene fra demokratisk side handler altså om enhet. Dette var viktig for Biden i den siste valgkampen også. Samtidig ser vi, i serien, hvor mye division og ikke union, preger det politiske hverdagslivet i USA. Det er ikke måte på hvor mange eksempler vi får på hvor skjør balansen er mellom den hvite og den svarte befolkningen. Vi skjønner hvor vanskelig balansegangen må ha vært for Obama. Det er flott og rørende å se hvordan han arbeidet med dette.
Under et valgmøte i South Carolina roper mengden taktfast «race doesn´t matter», mens vi nærmest blir foret gjennom seriens fem timer med en visshet om at that´s all that matters. Og kanskje er det her vi finner et av Obamas viktigste bidrag. Han gikk inn i dette spørsmålet. Svært forsiktig, vil mange si. Men han våget. Omtrent halvveis i serien inntreffer et vendepunkt. Det er når Obama holder det som er blitt kjent som «His Race Speech» (Philadelphia 18. mars 2008). Her dannes nok også et av grunnlagene for framveksten av Black Lives Matter.
Det som begynner som en biografi om Barack Obama, ender i en fortelling om det rasedelte USA. Sånn sett er denne serien ufokusert. Det gjør den ikke nødvendigvis dårlig. Det er mye her som er verdt å se. Likevel kommuniserer serieskaperne ikke tydelig nok hva de har laget. Og når serien er så lang som den er, risikerer de at folk faller fra. Noen seere vil elske den - de som bruker fortellingen om den svarte presidenten som salve i en vanskelig hverdag der tilbakeslagene er mange.
Nyeste artikler
«Prosessane er lukka, og ein får ei katastrofekjensle»
Mange positive utviklingstrekk i den norske universitets- og høyskolesektoren
Venstre frykter at Norge havner på B-laget i forskning
— Det hadde vore ein draum å få Maria Toft som statsråd
Doktor først, verdensmester i jiu-jitsu etterpå
Mest lest
Fem personer har sluttet på kort tid i prestisjeprosjekt
Bekymret over norske politikeres lave utdanning
Han underviser for tomme saler. Vil ha studentene tilbake på campus
Svindlerne fikk napp hos Sintef. 9 av 25 ga fra seg passord
Professor trekker seg i protest: —Kommer ikke til å være høflig og hyggelig mot Elon Musk