Debatt Tjønndal, Shah, Erdal, Solheim, Korsvoll og Sareen

Mangfold i Forsknings-Norge 2021

Mangfold sikrer demokratisk og epistemisk legitimitet. Selv om norsk forskning og høyere utdanning har blitt bedre på å rekruttere, har vi fremdeles en vei å gå for å nyttiggjøre oss av mangfoldet.

Fra oppe til venstre: Anne Tjønndal, Feroz Mehmood Shah, Marta Bivand Erdal, Marte C. W. Solheim, Nils H. Korsvoll og Siddharth Sareen i Akademiet for yngre forskere (AYF) foreslår tre tiltak som kan bidra til å sikre større demokratisk og epistemisk legitimitet for norsk akademia.
Fra oppe til venstre: Anne Tjønndal, Feroz Mehmood Shah, Marta Bivand Erdal, Marte C. W. Solheim, Nils H. Korsvoll og Siddharth Sareen i Akademiet for yngre forskere (AYF) foreslår tre tiltak som kan bidra til å sikre større demokratisk og epistemisk legitimitet for norsk akademia.
Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Nylig ble forskningsinstituttet Nifu og Statistisk sentralbyrås (SSB) mangfoldstatistikk presentert, med oppdatert kunnskap om innvandrere og etterkommere av innvandrere i faglige stillinger innenfor forskning og høyere utdanning i Norge, fra 2007 til 2018.

Denne viser at andelen innvandrere har økt fra 18 til 29 prosent (med enorme forskjeller mellom ulike fag); at innvandrere oftere er i midlertidige- eller rekrutteringsstillinger; og til slutt at etterkommere av innvandrere er klart underrepresentert i faglige stillinger, til tross for at gruppen utgjør en betydelig andel av norske studenter.

Feroz Mehmood Shah og Marta Bivand Erdal fra Akademiet for yngre forskere (AYF) kommenterte Mangfoldstatistikken på lanseringen, og her tar vi opp deres tilbakemelding og peker på tre nøkkelutfordringer for mangfold i norsk forskning og høyere utdanning framover.

Akademia er avhengig av demokratisk legitimitet. Ofte er argumentet at offentlige institusjoner burde speile befolkningen, men det er vel så viktig at stillinger i offentlige institusjoner burde være tilgjengelig i samme grad for ulike grupper. Idealet om å gjenspeile samfunnet kan være en indikator på dette.

Mangfoldstatistikken viser at etterkommere av innvandrere i mindre grad rekrutteres inn i forskningsstillinger. For å sikre en mer mangfoldig rekruttering, må vi vite mer om hvilke hindre som fortsatt står i veien og fjerne disse.

Som kunnskapssektor er akademia også avhengig av epistemisk legitimitet. Dette dreier seg om kunnskapsdimensjonen ved mangfold, gjerne kalt «kognitivt mangfold», og som ofte fremmes som en viktig drivkraft for innovasjon. Sagt på en enkel måte: vi vet at like barn (ofte) leker best – men (ofte) er det slik at banebrytende fremskritt skjer når ulike tilnærminger brynes.

For å tilrettelegge for denne typen mangfold – altså ikke bare i hvordan vi ser ut eller hva vi heter, men helt fundamentalt i det vitenskapelige arbeidet – er målrettede tiltak nødvendig.

Ansvaret for å sikre mangfold i akademia, og det å nyttiggjøre seg av mangfoldet, ligger hos institusjonene. Dersom kulturen i en institusjon eller en enhet bærer preg av spilleregler utviklet av og for et flertall som opptrer dominerende og homogeniserende, vil dette hemme innovasjon og mangfoldets potensial forblir uforløst.

lanseringen pekte Hebe Gunnes fra Nifu på at omkring halvparten av økningen i antallet innvandrere i norsk forskning og høyere utdanning er i midlertidige stillinger. Betyr dette, spurte hun videre, at norske institusjoner er gode på å rekruttere internasjonalt, men ikke like gode på å få med dette mangfoldet videre inn og opp i faste stillinger?

Tilbakemeldinger fra yngre, internasjonale forskere viser at mange opplever å bli hentet inn til midlertidige forsker- eller rekrutteringsstillinger der arbeidsgiver legger stor vekt på forskningsoppgaver, men i liten eller ingen grad legger opp til bredere kompetanseutvikling eller integrering i institusjonen. Mange etterspør tilbud om norskopplæring, noe som vil åpne for undervisning, administrative oppgaver og ikke minst uformelle arenaer.

I en egen undersøkelse fra 2018 fant vi at mange institusjoner er igang med tilbud om norskopplæring, men det varierer hvordan midlertidige, yngre, forskere innlemmes. Her kommer spørsmålet om hvordan norsk akademia forvalter den ressursen som «akademiske migranter» kan være tydelig frem.

Mange opplever at der er to løp i norsk forsking og høyere utdanning, et for forskningsproduksjon og et som kvalifiserer for faste stillinger. Dette blir også trukket frem i Nifu sin nye rapport om postdoktor-stillingen, som kom 21. januar, som viser at skillet ikke bare rammer «akademiske migranter». Skal norsk akademia nyttiggjøre seg av mangfoldet som finnes idag, må veien til faste stillinger bli tydeligere og reelt åpen for alle.

Likebehandling og mangfold i forskning og høyere utdanning er et institusjonelt og politisk ansvar. Her er tre tiltak som kan bidra til å sikre større demokratisk og epistemisk legitimitet for norsk akademia:

  1. Institusjonene må tilby og dekke norskopplæring for alle «akademiske migranter», i både faste og midlertidige stillinger.
  2. Institusjonene må sikre representasjon i styrer og komiteer, og ha tydelige mangfoldskriterier i ansettelsesprosesser.
  3. Universiteter og høyskoler må undersøke nærmere hvilke barrierer som bidrar til at etterkommere av innvandrere fortsatt i mindre grad går inn i akademiske karriereløp.
Powered by Labrador CMS