Debatt ● Drivenes og Friedman

Norsk forskning og politikk i Antarktis. Behov for en tenkepause.

Er norsk polarforskning tjent med at det brukes opp til 3 milliarder på en helårs forskningsstasjon i Antarktis? spør Einar-Arne Drivenes og Robert Marc Friedman.

Eksteriørbilde av forskningsstasjonen Troll på Antarktis.
Eksteriørbilde av forskningsstasjonen Troll på Antarktis. Stasjonen er utdatert, og skal trolig påkostes flere milliarder kroner.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Download on the App Store Tilgjengelig på Google Play

Norsk Polarinstitutt får trolig klarsignal til å investere 2-3 milliarder kroner til oppgradering av forskningsstasjonen Troll i Antarktis. En topptung politikerdelegasjon, byråkrater, mediefolk og noen forskere, til sammen 25 personer, har i disse dager vært i Antarktis for å velge endelig utbyggingsprosjekt. Vi håper delegasjonen tenker seg godt om. Er norsk polarforskning tjent med at det brukes opp til 3 milliarder på en helårs forskningsstasjon i Antarktis?

Vi tviler ikke på at Troll er i dårlig forfatning. Vi tviler heller ikke på at Antarktis er et viktig område å studere. Det kan en lese i St.meld 32 (2014-2015), «Norske interesser og politikk i Antarktis», hvor det listes opp en rekke felt fra klima til livet i havet. Vår tvil er knytta til om milliardinvesteringen for å bygge en ny Trollstasjon er den beste måten å anvende knappe forskningsressurser på. Det dreier seg om en fasilitet som skal romme ca. 25 forskere, med andre ord en investering på mellom 80 og 120 millioner pr forsker.

Det koster også flesk å drifte en slik stasjon. Slik vi forstår årets statsbudsjett, er driftsutgiftene til dagens Troll, infrastruktur og logistikk i Antarktis i 2021 på ca 100 millioner, over ¼ av NPs driftsbudsjett. Av dette går bare 6 % til forskning. Driftsutgiftene og utnyttelsesgraden av den nye Troll er det stor usikkerhet om. Utnyttelsesgraden har ikke vært imponerende god ved nåværende Troll. Ei økning i forskningsbevilgninger må trolig til for at utnyttelsen skal bli god nok. Vi har heller ikke funnet noe anslag om hva døgnprisen kan bli for en forsker på den nye stasjonen.

Hvor mange vitenskapelige artikler, og hvor mange plasser Norge rykker fram på rangeringslista over publiserte vitenskapelige artikler om Antarktis, er høyst usikkert. Det eneste helt sikre er at investeringsutgiftene og driftsutgiftene til faste installasjoner i Antarktis mangedobles.

Hva som er Norges forpliktelser i Antarktis knytta til traktat og konvensjoner, hva det skal koste, og hva det innebærer for norsk polarforskning i sør og i nord, må nå diskuteres.

Et interessant eksempel på en slik prioriteringsdebatt hadde vi 1950-åra. Det gjaldt den norsk deltakelsen i Det internasjonale Geofysiske År (IGY) (1957/58). Forskningsinteresser måtte vike for utenrikspolitiske hensyn etter påtrykk fra USA, da det norske bidraget til IGY ble planlagt. Både Norsk Polarinstitutt (NP) og den nasjonale IGY-komiteen var av økonomiske grunner imot ekspedisjoner som forutsatte store grunnlagsinvesteringer, og mente en måtte prioritere Svalbard og Arktis. Resten av historia kan en lese i Norsk Polarhistorie (bd. 2 s. 372 ff).

Denne delen av den polare forskningshistoria er ikke tatt med i det ellers grundige kapitlet om norsk polarhistorie i stortingsmeldinga. Da Antarktistraktaten etter 30 år skulle fornyes, hadde NP skifta posisjon. De ivret nå for å sende overvintringsekspedisjoner til Antarktis, slik at Norge skulle stå bedre politisk rustet ved utgangen av traktatperioden. Det at Norge måtte markere sitt nærvær, var også helt åpenbart da Trollstasjonen ble etablert først på 2000-tallet.

Milliardinvesteringen i Trollstasjonen dreier seg om norsk polarpolitikk, vel så mye som forskning. Norge er en av syv stater som krever suverenitet over områder i Antarktis. I årene 1957-58 gjennomførte 12 land, inkludert de syv landene som har fremmet suverenitetskrav, vitenskapelige undersøkelser i forbindelse med Det internasjonale Geofysiske År (IGY). Dette samarbeidet la grunnlaget for forhandlinger om Antarktistraktaten (1959), hvor Norge og de seks andre land som hevder suverenitetskrav, la sine krav «på is», men oppgav dem ikke. Som det står i første setning i St.meld 32: «Norsk antarktiskpolitikk har vore tufta på å halde fast ved norske suverenitetskrav …». I meldinga legges det heller ikke skjul på sammenhengen mellom politikk og forskning. Forskning er «ein pilar» i norsk tilstedeværelse i Antarktis og skal «byggje opp under norsk posisjon, forvalting og næringsverksemd i området».

Men begrunnelsen for milliardinvesteringen, som nå formidles gjennom NRKs deltaker i studieturen til Trollstasjonen og på NPs nettsider, er norsk klima- og miljøforskning. På NPs nettsider hevder direktør Misund at «Forskningsstasjonen i Dronning Maud Land spiller en viktig rolle i å forstå og finne svar på hvordan klimaendringene påvirker hele kloden». Hva det norske bidraget til denne forskninga etter to tiår med Troll har vært, er svært uklart. Om framtida spår Misund: «Å bygge en ny stasjon på Troll, er en investering som vil komme oss nordmenn og hele verdenssamfunnet til gode». Man får inntrykk av at uten Norges innsats, kommer viktig antarktisk klimaforskning til å lide sterkt. NRKs mann i Antarktis fant tydeligvis ingen grunn til å stille noen oppfølgende og kritiske spørsmål. Nå er det heldigvis ikke slik.

Nærmere 50 land er medlemmer i Den internasjonale komiteen for antarktisforskning (SCAR). Nesten 20 av disse landene har enten egne program for antarktisforskning, forskningsstasjoner eller logistiske ressurser knytta til forskninga. Alt skulle altså ligge til rette for internasjonalt samarbeid ikke minst om kostbare faste forskningsstasjoner. Til tross for at det i stortingsmeldinga legges stor vekt på internasjonalt forskningssamarbeid, kan vi ikke se at det tas til orde for samarbeid når det gjelder det mest kostbare av alt, etablering og bygging av faste forskningsstasjoner.

Forklaringa på at Norge ikke arbeider for ei slik løsning, er politisk. Det er nemlig viktig med en egen permanent norsk stasjon på det territoriet vi hevder suverenitet over, Dronning Maud land. Forskningsmessig er det vanskelig å finne andre fornuftige grunner til en slik alenegang med hensyn til store og svært kostbare stasjoner.

Internasjonal vitenskap og en felles innsasts må til for å redde verdens klima og miljø, det gjelder også Antarktis. I den sammenheng trenger også norsk forskning et krafttak, ikke minst til forskerutdanning, satsing på natur- og realfag og økt rekruttering. Men norske forskningsinstitusjoner, ikke minst universitetene, har nå fått beskjed om at en går strammere tider i møte. Det skal spares på alle bauer og kanter. Det er også vanskelig å tenke seg at ei slik gigantinvestering i Antarktis ikke vil ha konsekvenser for norsk forskning generelt og spesielt for forskninga i Arktis og for norsk tilstedeværelse i nordlige farvann, som norske myndigheter i disse tider er særlig opptatt av.

Det kreves derfor en ekstra runde i tenkeboksen før en foretar milliardinvesteringer i infrastruktur. Og den norske pengebingen av midler, heller ikke til polarforskning, er ikke uutømmelig. Vi mener at en kan få flere norske vitenskapelige artikler om Antarktis på en langt billigere måte.

Og Norges innflytelse rundt forhandlingsbordene vedrørende forskningsamarbeidet, Norges posisjon som «kravnasjon» i Antarktis eller Norges status som polarnasjon, trenger vel ikke milliardinvesteringer i faste installasjoner?

Powered by Labrador CMS