På dette senteret har langt de fleste bakgrunn fra utlandet

— Jeg ser ikke på det som problematisk at det er mange utenlandske forskere ved senteret. Man må selvsagt kunne norsk for å lese Ibsen i original, og det kan de jo, sier dekan Frode Helland ved Universitetet i Oslo til Khrono.

Ved Senter for Ibsen-studier ved Universitetet i Oslo (UiO) har to tredjedeler av de fast vitenskapelig ansatte utenlandsk bakgrunn. Senteret skal være et nasjonalt og internasjonalt knutepunkt for tverrfaglig forskning og undervisning om Henrik Ibsen.

— Nordmenn har ikke en medfødt tilgang til Ibsen som gjør dem bedre til å forske på dette feltet. Det er ikke slik at en som er født i utlandet og har doktorgrad fra andre land ikke kan bli like god som de som er født i Norge på dette feltet, sier Helland. Han har selv bakgrunn fra senteret og Ibsen-forskning.

Hver fjerde ansatte har innvandrer bakgrunn

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Nifu (Nordisk institutt for forskning av innovasjon, forskning og undervisning) viser at andelen med innvandrerbakgrunn* blant de tilsatte ved statlige universiteter og høgskoler er høyere enn ellers i det norske arbeidslivet.

Andelen med innvandrerbakgrunn blant sysselsatte i Norge er 17,3 prosent, ved universiteter og høgskoler er den 25,7 prosent, tallet inkluderer både faglige og teknisk- administrativt ansatte.

Det er Universitetet i Oslo som har klart høyest andel i staben med innvandrerbakgrunn med 30,7 prosent, fulgt av Universitetet i Bergen med 28,7 prosent. Lavest andel har Høgskolen i Volda og Høgskolen på Vestlandet med henholdsvis 13,6 og 8,2 prosent.

Dette viser SSB-tall fra 2020. De sist oppdaterte tallene som ser utelukkende på de FoU-tilsatte er fra 2018. Da var 29,7 prosent, nær en tredel av forskere, fra utlandet, viser tall fra Nifu.

SSB-tallene viser at andelen totalt i 2018, alle ansatte inkludert, var 22,2 prosent med innvandrerbakgrunn. Veksten fra 2018 til 202o er på 3,5 prosentpoeng.

Forsker på norsk kultur og historie

Vi er tilbake ved Universitetet i Oslo og dekan Frode Helland ved Det humanistiske fakultet. Helland forteller at senteret forvalter en stor database over Ibsen-oppsetninger globalt, som brukes av teaterfolk verden rundt. Ved senteret vedlikeholder man også Ibsens skrifter på nett og løfter fra nye Ibsen-tekster.

— Det krever naturligvis mye kunnskap om norsk kultur og historie, som de som jobber der har, men det er også mulig å søke råd utenfor senteret, sier han.

Han forteller at forskere ved senteret de siste årene også har forsket på Norge og norsk kultur.

— Senteret er heller ikke frisatt fra en norsk Ibsen-tradisjon. Det er fint med en miks mellom norske og utenlandske forskere. Ibsen-forskning er jo tross alt internasjonal, og vi ansetter etter kvalifikasjonsprinsippet, sier han.

— Går liksom ikke an å være utenlandsk og ekspert på norsk kultur

Ellen Rees og Giuliano D'Amico er to av forskerne ved Senter for Ibsen-studier. Rees har amerikansk opphav. D'Amico er født og oppvokst i Italia.

De to mener at debatten som har gått de siste ukene bærer preg av generalisering.

— En ting som fort blir glemt i debatten er nordmenn som spesialiserer seg på for eksempel russiske forhold. Som norsk går det helt fint an å være ekspert på Midt-Østen, men det går liksom ikke an å være utenlandsk og ekspert på norsk kultur. Hvis man følger argumentasjonen fullt ut, blir det bare absurd, sier Rees.

Mistenkeliggjøring

D'Amico fikk norsk statsborgerskap i år, mens Rees har søkt om sitt. Begge snakker flytende norsk og publiserer på norsk og engelsk. Likevel kjenner Rees på en mistenkeliggjøring.

— Jeg tror det handler om fremmedfrykt og leten etter en syndebukk i mindre robuste akademiske miljøer. Alle kan lese min CV og se hva jeg har bidratt med. Jeg er ikke redd for at jeg ikke gjør en god jobb, men debatten får meg til å lure på hva som egentlig skal til for å bli ansett som likeverdig, sier Rees.

D'Amico nikker samtykkende.

— Jeg har aldri tenkt at min opprinnelse har noe å si for min jobb. Selv om noen sier at dette ikke gjelder sånne som deg, så føler jeg meg truffet. Sannsynligvis skjer dette ubevisst, og jeg mener at alt må kunne debatteres, men det er verdt å trekke fram implikasjonene av visse utsagn og påstander. Det skaper en ramme for debatten som er ubehagelig, sier D'Amico.

Kompetanse, ikke opphav

— Er det påfallende at flertallet av vitenskapelige ansatte ved Ibsen-senteret har utenlandsk opphav?

— Ibsen er kanskje den eneste norske forfatteren som er en såkalt verdensforfatter. Han er én av de mest leste og mest oppsatte i verden. I tillegg kan man argumentere for at Ibsens bakgrunn var veldig lite norsk. Han hadde utenlandske aner og han bodde mange år i utlandet for å få avstand til det norske samfunnet, sier Rees og fortsetter:

— Det at senteret for øyeblikket har et flertall av fast vitenskapelige ansatte med utenlandsk bakgrunn er en naturlig konsekvens av at senteret over lang tid har dyrket et stort globalt nettverk og åpnet opp for internasjonale perspektiver på Ibsen, sier Rees.

— Men det er viktig å påpeke at det er først etter at vi ble ansatt at det ble innført norskspråklige emner om Ibsen, nettopp for å treffe norske studenter i større grad. Før foregikk all undervisning på engelsk. Nå prøver vi å finne en balanse, sier Rees.

Hun trekker fram to norskfødte stipendiater ved senteret som disputerte i 2020. Begge har sin mastergrad fra Danmark.

— Er disse da norske eller utenlandske stipendiater, spør hun retorisk.

D'Amico mener utgangspunktet for spørsmålet er feil.

— Hva er poenget? Her snakker vi om folk som ble ansatt på grunn av kompetansen sin i nordisk litteratur med en spesialisering på Henrik Ibsen, sier D'Amico.

— På de samme vilkårene som alle andre, skyter Rees inn.

— Som har språklig kompetanse på engelsk og norsk fordi man må undervise på begge språk. That’s it! Det er kompetanse, ikke nasjonalitet eller kulturell bakgrunn, som har noe å si, sier D'Amico.

Mener debatten blir smal

— Ellen, du har bakgrunn fra USA, Giuliano fra Italia. Har dere eksempler på lignende diskusjoner der, eller er dette særegent for Norge?

— Fra mitt ståsted virker debatten veldig provinsiell og norsk. I USA har man riktignok hatt en diskusjon om utenlandske undervisere behersker engelsk godt nok til å undervise, men tanken om at oppveksten gjør at du ikke er egnet til å uttale deg om spesifikke norske forhold, er veldig rar.

Rees mener at en debatt bør ha et mangfold av stemmer og perspektiver.

— Hvis du bare har folk som er født og oppvokst i Norge og har den samme utdanningen fra de samme universitetene, blir debatten veldig smal. Flere stemmer i debatten med ulik bakgrunn mener jeg er sunt, sier hun.

Doktorgradstall skapte debatt i 2017

Nifu-tall viser også at andelen stipendiater med innvandrerbakgrunn har økt tydelig de siste ti årene. Fra 27,5 prosent i 2010 til 40 prosent i 2020. Størst andel med utenlandske stipendiater er det innen fagområdene naturvitenskap og teknologi. På teknologi var man i 2018 oppe i andel på 72,2 prosent, mens på naturvitenskap ligger man over 50 prosent med utenlandsk statsborgerskap.

Tallene skapte debatt sommeren 2017. I Aftenposten skrev professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, en kronikk i forbindelse med revideringen av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, med utgangspunkt i denne økningen av den internasjonale andelen blant doktorander i Norge. Kronikken hadde tittelen «Tankeløs internasjonalisering ved norske universiteter.».

«Mange fag gjør seg selv irrelevante og mister tillit og legitimitet hvis de forsvinner ut, ikke kan kommunisere på norsk, ikke kan utrede norske forhold og bryter båndet til en skattebetalende offentlighet», skrev Østerud og høstet skarp kritikk.

Når det gjelder søkere til forskerstillinger i Norge, viste en rapport fra 2019 at godt over halvparten av søkerne til professorstillinger kom fra andre land enn Norge. Den største gruppen kom fra Europa, etterfulgt av Asia. Til professorstillinger til Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og NTNU, var nær 80 prosent av søkerne fra andre land.

Interessen for de midlertidige postdoktorstillingene var på samme nivå med åtte av ti utenlandske søkere. Profesjonsutdanningene, for eksempel lærerutdanningen og sykepleierutdanningen, «har gjerne krav til at søker kjenner til norske forhold og behersker et skandinavisk språk, og de får færre søkere fra utlandet», ifølge en NIFU-rapport.

— Vondt å påpeke

I et intervju i forrige uke sa Cecilie Hellestveit at forskere som «har vokst opp og blitt utdannet i New Zealand, har ikke den samme forutsetningen for å arbeide opp mot de norske statsmaktene som når du har vokst opp i Norge».

Sitatet fikk D'Amico til å tenke tilbake til en historie han har hørt tidligere.

— Jeg vet ikke hvem som sa dette, men en gang ble jeg fortalt at det er fint at utenlandske forskere kan drive med sitt, men for å forstå norsk fiskerihistorie må man nesten være født her. Men tenk om den utenlandske forskeren har jobbet med fiskerihistorie i New Zealand. Og når han kommer til Norge ser han noe ingen andre ville sett. Hvorfor kommer dette perspektivet så sjeldent fram i debattene? Det gjør nesten vondt å måtte påpeke det fordi det burde være en selvfølge i akademia, sier D'Amico.

Hans inntrykk er at dette ikke er et tema i land der akademia og samfunnet har vært sammensatt i lenger tid.

— I Italia er man desperat på jakt etter internasjonale forskere fordi nivået synker ved italienske universitet. Det skyldes at mange gode italienske forskere har dratt til utlandet og Italia klarer ikke å hente inn nye ansatte som kan bidra til faglig fornyelse. Jeg ønsker ikke at Norge skal havne i den situasjonen.