Senterpartiet, forskning og høyere utdanning

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

En ny statsråd for forskning og høyere utdanning vekker alltid stor interesse, ikke minst fordi sektoren består av mange tale- og skriveføre folk som er i god stand til å kommunisere sine forventninger, og ikke minst eventuelle betenkeligheter. Det har ikke manglet på slike kommentarer etter utnevnelsen av Sandra Borch heller. 

Hun er også tidligere beskyldt for å ignorere forskningsbasert kunnskap, hvis den strider mot hennes politiske grunnsyn eller bestemte økonomiske interesser. Det var heller ikke spesielt god timing da hun ble statsråd nesten samtidig som hun, nokså stikk i strid med etablert kunnskap, hevdet at det er en sammenheng mellom fugleinfluensa og varmere klima.

ny statsråd

Borch blir møtt med skepsis: — Jeg er ingen kunnskaps­fornekter

Jeg er imidlertid redd for at disse poengene kan komme til å skygge for viktigere spørsmål når det gjelder regjeringens prioriteringer i forskning og høyere utdanning, og når det gjelder hvordan denne sektoren prioriteres i forhold til andre. Utspill som de ovenfor nevnte skaper selvsagt usikkerhet om statsrådens respekt for forskning, men det vil nok løse seg. Det er dessuten ikke særlig god tone å kritisere en statsråd før hun har begynt i jobben.

Mer interessant er det at med de rokeringer som regjeringen har måttet gjøre, så blir Senterpartiet likevel sittende i akkurat dette departementet. Partiet har aldri tidligere vært plagsomt opptatt av verken skole, forskning eller høyere utdanning. Med unntak av den kortlivede Korvald-regjeringen i 1972-3, har partiet ikke hatt noen statsråd på feltet før Ola Borten Moe. Når Senterpartiet er i regjering, har vi tradisjonelt forventet at de vil ha hånd om landbrukspolitikken, men ikke utdanningspolitikken.

Debatt ● Dag Rune Olsen

Borch må levere på regjerings­plattformen

En av grunnene til partiets vanligvis begrensede interesse for sektoren, er naturligvis at knapt noen stemmer på Senterpartiet på grunn av forsknings- og utdanningspolitikken. Var man sarkastisk, kunne man si at partiet ikke har hatt noe annet mål enn å bevare campus Nesna. Dette er et problem for sektoren.

Senterpartiet sitter på en statsrådspost hvor de utover noen symbolske distriktspolitiske markeringer ikke har noen løfter å innfri. Da ligger det i den politiske tyngdekraftens natur at sektoren fort vil bli salderingspost når regjeringen skal forhandle om politiske prioriteringer.

Kristin Clemet har naturligvis rett i at en statsråd ikke er sektorens tillitsmann eller advokat. Men det er likevel noe som skurrer. Ville folk akseptert en kulturminister som kommuniserte at han eller hun nærmest så det som sin oppgave å gjøre livet litt surere for idrettslag og korps? Da Øystein Djupedal i sin tid lanserte sitt hvileskjær i sektoren, var det lett å lese mellom linjene at han hadde tapt i kampen om budsjettkronene, og at han egentlig var litt flau. Senterpartiet ser snarere ut til å vurdere slike nederlag nærmest som en seier, så lenge de har fått gjennom noen tiltak for desentralisert utdanning. Politisk har de ingenting å tape.

Debatt ● Svein Stølen

Stølen: — Håper statsråden ikke blir populær hos kommentatorene

Vi er ikke tjent med at sektoren blir gjort til gjenstand for symbolpolitiske markeringer. Nå sist har regjeringen lansert en prøveordning med desentralisert politiutdanning i Alta, uten at politihøgskolen selv ser ut til å ha vært konsultert. En slik innstilling til institusjonene man rår over, er lite konstruktiv. Forskning og høyere utdanning er for viktig til at sektoren kan gjøres til gjenstand for prioriteringer som er innrettet mot å nå andre politiske mål.

Vi bør ikke ta sorgene på forskudd, men håpe på at den nye statsråden forstår at hun har fått hånd om et departement som ikke primært er ment som et distriktspolitisk virkemiddel.