Spellemannpris­vinnerens kon­tor er som et lite Arne Nord­heim-mu­se­um

Ellen Kristine Ugelviks kontor er fylt opp av skatter etter komponisten Arne Nordheim, som døde i 2010.

— Det er veldig inspirerende å jobbe så nær en annen kunstner gjennom å være omgitt av hans ting, sier Ugelvik til Khrono.

Stoppeklokke

Hun er professor i samtidsmusikk-utøving ved Norges Musikkhøgskole og leder av Arne Nordheim-senteret, også kjent som NordART-senteret.

— For eksempel har jeg hans stoppeklokke som varsler noe jeg ikke vet hva er på samme tid hver dag. Hva gjorde han hver dag kl. 12:43 når det ringer? undrer Ugelvik, som i tillegg til å være professor også er en svært anerkjent pianist.

I 2008 vant hun Spellemannprisen for beste album innen sjangeren samtidsmusikk. To ganger senere har hun vunnet samme pris med ensemblet Asamisimasa, og i 2026 er hun nominert igjen.

Ugelvik har vært leder for Arne Nordheim-senteret i tre år, og fortsetter med å vise fram ting og tang fra den tidligere stjernekomponisten.

— Her er det en blyantspisser med gammelt spiss i, direkte fra Nordheims egne komponistverktøy og direkte fra skapelsesprosessene hans. Her er det også briller, penner, stemmegafler, en knallrød kimono, og hans eget gamle piano.

«Ding-dong eller dong-ding?»

— Hvordan endte du opp med akkurat dette kontoret?

— Kontoret er et arkiv og et slags lite museum hvor noen av Nordheims bøker, noter, priser og kunst er samlet, etter å ha blitt donert til oss av hans hustru Rannveig Getz Nordheim. 

— NordART-senteret er inspirert av Nordheims grensesprengende kunstneriske praksis og undrende holdning til musikk. Hvert år arrangerer vi en FoU-festival i hans ånd, med tittelen «Ding-dong eller dong-ding?»

— Det var et artig navn på en festival?

— Det er et direkte sitat fra Nordheim, der han beskrev et kunstnerisk valg han skulle ta i forhold til klangen av to ulike kirkeklokker. Noen synes tittelen på festivalen er teit, men jeg synes den er kul!

Fem kjappe:

— Hva er det viktigste arbeidsverktøyet du har på kontoret?

Flygelet. Jeg har Musikkhøgskolens eldste Steinway på mitt kontor. Jeg liker best klangen av godt brukte instrumenter.

— Hvor viktig er det for deg at kontoret er ryddig?

— Helt uvesentlig. Alt interiøret flyttes på hele tiden da jeg også har prøver og workshops her. Noen ganger har vi konserter og forestillinger her inne. Mye kabler og gaffateip er stikkord.

— Hjemmekontor eller jobbkontor, hva foretrekker du og hvorfor?

— Begge deler da jeg bor på Nesodden og har ganske lang vei til Musikkhøgskolen.

— Hva forteller kontoret om deg som person?

— Kontoret forteller nok mest om Arne Nordheim som jeg får mer og mer sansen for. Vi er nå i ferd med å ferdigstille en dokumentarfilm om han med Rannveig Getz Nordheim, Ole-Henrik Moe og Hild Borchgrevink, som har gjort at jeg har lært å kjenne ham bedre. Han var så sykt modig, slagkraftig og humoristisk. I filmen nevner for eksempel Ole-Henrik at Nordheim sa: «Noen måtte jo være Arne Nordheim. Flaks at det ble meg!». Jeg elsker naturlig lys, så mange synes nok at det er litt halvmørkt her inne av og til. Jeg liker stemninger og forandringene i rommet gjennom dagene. Siste torsdag hver måned arrangerer jeg såkalte frokostsamtaler her. Da samles en gjeng kollegaer ved morgengry, og vi samtaler om kunst og musikk og tar en kaffe. Det har vært magisk nå i vintermånedene, å se solen stå opp sammen på den måten.

— Hvis du skulle delt kontor med en annen akademiker, uavhengig av bakgrunn og geografi, hvem ville du ha valgt og hvorfor?

— Jeg ville delt med en komponist som lager musikk med lange, deilige flater og krispe, naturnære lyder som stimulerer hjernen. Som for eksempel Michael Pisaro-Lui.