Siste fra forsiden:
- Siste
- Mest lest
Nylige artikler
Mest leste artikler
Debatt ● ann-chatrin l. leonardsen
Spesialsykepleierutdanningene strider mot sentrale føringer og regelverk
Fagmiljøet anbefaler praksistid for opptak til spesialsykepleier og anerkjennelse av studiet som enhetlig masterløp. Har ikke blitt hørt av politikerne.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor ved Høgskolen i Østfold og Universitetet i Sørøst-Norge
Planleggingen av utdanningen til fremtidens spesialsykepleiere har bydd på noen utfordringer. Fagpersoner fra praksisfeltene og undervisningsinstitusjonene har fått nye rammer for arbeidet som strider mot hva de anser som nødvendig kompetanse for fremtiden.
De nye nasjonale retningslinjene for utdanning av anestesi-, barn-, intensiv- og operasjonssykepleiere (RETHOS-3) skal «sikre helse- og velferdstjenestene, samt sektormyndighetene (på ulike nivåer) økt innflytelse på de helse- og sosialfaglige utdanningene».
I tillegg skal retningslinjene «sikre nødvendig styring slik at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling».
Etter min mening er det et stykke igjen før man har oppnådd «innflytelse» og det å få utdanningene til å fremstå som «enhetlige».
«Bestillingen» for disse retningslinjene var at de skulle utformes i tråd med:
- tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene
- oppdatert og forskningsbasert kunnskap
- sentrale politiske føringer og nasjonale reformer
- utvikling av utdanningssektoren og helse- og sosialsektoren og
- nasjonalt og internasjonalt regelverk
Etter min mening er det et stykke igjen før man har oppnådd «innflytelse» og det å få utdanningene til å fremstå som «enhetlige»
Det ble nedsatt programgrupper for respektive utdanninger, bestående av representanter fra utdanningsinstitusjonene og fra sykehusene (både klinikere og ledere), samt studenter. Utkast til retningslinjer ble sendt ut til høringer både i utdanningsinstitusjonene, sykehusene, og andre relevante faginstanser.
Ifølge oppdragsgiverne (Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet) skulle programgruppen arbeide mot enighet innad i gruppen i arbeidet med retningslinjene.
I prosessen har programgruppene fått stramme føringer fra oppdragsgiverne. Dette har medført at innspillene etter både full enighet i programgruppene og full enighet i høringssvar ikke har blitt hensyntatt, når det gjelder to helt sentrale punkter:
- Krav om klinisk relevant erfaring før opptak til utdanningene (som tidligere var rammeplanfestet til to år) og
- At dette skal være masterutdanninger (hvor føringene tilsa at retningslinjen skulle åpne for en avbrytningsmulighet etter 90 studiepoeng, men hvor kandidaten likevel får jobbe som spesialsykepleier)
Retningslinjene skal sikre «et nasjonalt likeverdig faglig nivå, slik at kandidatene som uteksamineres har en felles sluttkompetanse, uavhengig av utdanningsinstitusjon».
De er utformet med kompetanseområder, som beskriver oppnådd læringsutbytte knyttet til kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse. Kompetanseområdene er også i stor grad sammenfallende på tvers av anestesi, barn, intensiv og operasjonssykepleieutdanningene.
Men, siden retningslinjene også gir «rom for lokal tilpasning og utvikling», er det stor variasjon i hvorvidt utdanningsinstitusjonene innlemmer disse kompetanseområdene i sine studieplaner som emner.
Det betyr at man i utgangspunktet må kunne forstå/tolke at for eksempel kompetanseområdet «digital kompetanse og medisinsk utstyr» er dekket i emnet «Praksisstudier i anestesisykepleierens funksjons- og ansvarsområder».
I tillegg betyr det at læringsutbytter på tvers av kompetanseområder spres i flere ulike emner.
Som et eksempel nevner jeg her anestesisykepleierutdanningen- fordi jeg kjenner denne best. Men dette har absolutt overføringsverdi til de andre utdanningene. For anestesisykepleierutdanning får dette konsekvenser for i hvilken grad en nyutdannet anestesisykepleier er i stand til å møte tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene.
De starter utdanningen uten (minimum) de to årene med klinisk relevant erfaring i forkant, noe som medfører at de naturlig nok må fokusere også på å oppnå trygghet i sykepleierrollen- mens de er studenter i spesialsykepleie.
Internasjonale retningslinjer krever for anestesisykepleiere minimum ett års erfaring som sykepleier- fortrinnsvis med akutt syke pasienter.
Det er ikke så mye som skal til. Ansvarlige politikere kan erkjenne feiltrinnet, lytte til det som er konsensus i alle miljøer, og:
- Forskriftsfeste krav om klinisk erfaring før opptak til utdanningene
- Fjerne muligheten til å avbryte studiet- og anerkjenne dette som enhetlige masterutdanninger
I tillegg vil jeg anbefale alle utdanningsinstitusjonene å legge opp sine studieplaner/emner i tråd med kompetanseområdene i de nasjonale retningslinjene. Slik vil vi også kunne tillate studentmobilitet både nasjonalt og internasjonalt.
Leonardsen er anestesisykepleier og forsker ved Sykehuset Østfold, medlem i landsstyret Anestesisykepleierne Norsk Sykepleierforbund (NSF) og medlem i fylkesstyret NSF Viken.
Les også:
Nylige artikler
Advarer mot å ta milliarder fra forskning og gi til grunnskolen
Når vi bruker penger på sensur, mister studentene noe annet
Får ny periode som rektor for arkitektur og design
Domstol: Ikke nok bevis til å permittere professor for seksuell trakassering
Trump-administrasjonen saksøker Harvard på nytt
Mest leste artikler
Den kjente skoleforskeren John Hattie granskes for fusk
Professor åtvarar mot ukultur som kan korrumpere universitetet
Forsvarets høgskole skal tilby master i krigføring
Mener UiO driver bevisst hemmelighold for å redde eget omdømme
Så mange studenter ble utestengt for fusk i fjor